Høyoktanjazz og lavoksygenhumor

Av Filip Roshauw

Alle de voksne på ettermiddagsflyet til Molde Lufthavn hadde ooh-et og aah-et over den spektakulære innflyvningen i flere minutter da kabinens aller yngste medlem ga seg til kjenne på ulende vis. Pussig, det der – de fleste delene av kroppen vår vokser seg større og sterkere med årene, men helt i begynnelsen er så godt som hvert eneste medlem av menneskerasen en liten bærbar Aretha. Jeg satt like bak krabaten, fikk øyekontakt, og tenkte at jeg ved denne ukens begynnelse, like godt kunne teste ut om babyer faktisk tar livedirigering like bra som medlemmene av årets Artist in Residence under Molde Jazzfestival, den omskiftelige og toneangivende 25-årsjubilanten Trondheim Jazzorkester. Så jeg løftet min høyre hånd, forsøksvis diskret, og lagde en slags bølgebevegelse med fingrene, som om jeg spilte piano. Og jo da, tilbake kom en skingrende, lys tone. Interessant. Så forsøkte jeg å gjøre som for eksempel saksofonist Eirik Hegdal har det med å gjøre, og slå av tonen ved å forme hånden til en knyttneve samtidig som den beveger seg i en liten sirkel i lufta. Det gikk ikke like knirkefritt – barnet fortsatte soloen sin. Jaja – alle må begynne et sted. Og sånn begynte denne uka for Jazz i Norges utsendte. 

Inn til byen delte jeg drosje med tre fine frøkner som kunne fortelle at de hadde vært på denne festivalen i tjue år, de startet å dra dit i midten av 50-årene – det er hipt. Gjengen hadde fast rom på Molde Fjordhotell, og de hadde etter hvert hatt utallige store opplevelser med ting de i mange tilfeller ikke kjente til fra før. Det var her de for eksempel støtte på Dee Dee Bridgewater, et navn de uttalte med stor beundring. De skulle ikke på noe den første dagen, men de neste bød på flere høydepunkter, med Ytre Suløens Domkirke-konsert som en fast post og Best Western Swing med Bjørn Tomrén og Ola Kvernberg som bortimot garantert hjemmeseier og Dianne Reeves som leverandør av den amerikanske jazzglamouren som Moldejazz, i en helt annen grad enn noen annen norsk festival, synes å begynne å gløde av når ting virkelig stemmer. Etter en kort drosjetur gikk vi ut i en gate badet i sollys og en dyne av varm luft. De kunne aldri huske å ha opplevd akkurat dette været i Molde før. 

*** 

Yussef Dayes. Foto: Arne Strømme/Moldejazz

Det startet med litt kladdeføre. Om du lytter til den britiske trommeslageren og bandlederen Yussef Dayes på plate, for eksempel den hårete titulerte Black Classical Music som kom ut for noen år siden, eller om du ser klipp av bandet hans, for eksempel dette idylliske liveopptaket fra Malibu, er det lett å skjønne hvorfor han er en greie. Rappfotet, forsåvidt ganske sjangertro fusion, men uten for mye liring på toppen, det handler mye om kompet, å bare la dem få drive på med sitt. Derfor er det også såkalt vibe-musikk det for eksempel går an å sette på på en uteservering. På plate er lydene passe støvete, nette og litt eksentriske, Dayes er en begavet trommeslager som har den knusktørre perkusjonslyden som har vært utbredt blant ny-fusionister i et tiår nå, som om han spiller med spisepinner på en haug med startkjeks. Det er flere karakterer i bandet – som makker i rytmeseksjonen har Dayes med seg bassist Rocco Palladino, sønn av legendariske Pino, og keyboardist Elijah Fox, som bringer med seg en knottevridende, psykedelisk inngang til jazzfunkkeyboardistfaget som jeg setter pris på. 

Med alt dette i mente – hvorfor er konserten med Yussef Dayes og kompani i den store salen på Bjørnsonhuset en litt mislykket affære? Det står ikke på inneklimaet – det er faktisk ganske svalt og behagelig der inne, i motsetning til resten av byen. Nokså fullsatt er det også, det voksne festivalfolket har stolt på bookingen og møtt opp for å sjekke ut siste skrik fra den mye omtalte unge, britiske bølgen. Akkurat det er et godværstegn. 

Foto: Arne Strømme/Moldejazz

Trommesettet til Yussef Dayes står på en riser midt på scenen, litt hevet over de andre musikerne. I tillegg til Fox og Palladino har han med seg perkusjonist Alexander Bourt og altsaksofonist Malik Venner. Kunstnerisk leder for Moldejazz, Magnus Lunay, overselger dem en smule i introen sin – å si at et band “fornyer rytmisk musikk fra grunnen” skaper fallhøyde for de aller fleste, uten at vi skal legge for mye i panegyrikken på starten av en innholdsrik festivaluke. Lunay, som kom inn halvveis i arbeidet med fjorårets festival, er i ferd med å forme Moldejazz i sitt bilde nå. I tillegg til den vanlige menyen av Artist in Residence-konserter, folkefest på Romsdalsmuseet og folkejazz i Alexandraparken, går det en rød tråd av forholdsvis unge, internasjonale bookinger som har fenget nye publikumsgrupper gjennom uka. Navn som Aja Monet, Ghost-Note, Alabaster DePlume og Makaya McCraven – og Yussef Dayes. Helhetsinntrykket er solid. 

Foto: Arne Strømme/Moldejazz

Før bandet kommer på, har de bedt om et par minutter med ro i salen, for å virkelig sette stemninga. Og i det øyeblikket sitter man jo der og er ganske spent – kan det hende at det er noe i forhåndsomtalen? Så kommer bandet på, Dayes veiver med det elleville perkusjonsinstrumentet flexatone i mikrofonene som henger over trommesettet, Venner blåser en innledende salutt på saksofonen – og store deler av salen skvetter. Det låter påfallende skarpt, høyt og nokså uregjerlig – et inntrykk som vedvarer. Mellom låtene underveis kan du høre feedbacker som ligger og ulmer. Dette er et godt stykke fra den lune, kontrollerte innpakningen Dayes gir musikken sin på plate. Borte er den tidsriktige kjøkkenhåndkle-skarptrommelyden, og den er erstattet med lyden hardhendt festival-jazzfunk i grunnen har hatt i 40 år. 

Jeg blir sittende og tenke på diskusjonene rundt store hip hop-artisters bruk av liveband – noe som er mildt sagt kontroversielt blant sjangerens fans. Det funker jo liksom så sjelden – ofte overspiller bandet, det blir for dæljete. Om man skal koke det ned, er det vel kanskje rett og slett ikke sånn den musikken er. Dayes og kompani er ikke nødvendigvis overspillende, og dette er jo musikk som i utgangspunktet blir fremført av et band, med de samme instrumentene. Men det er en lignende opplevelse av at de ikke helt har funnet måten å oversette hva denne musikken er når man hører den på plate, til et konsertformat av denne typen – en tanke jeg forøvrig har gjort meg ved et par andre anledninger i møte med artister fra det siste tiårets britiske bølge av ny, sjangerkryssende jazz. Det låter jo så sabla bra av mange av de innspillingene – men på scenen blir det noe hardhendt og lite kommuniserende over det, og kanskje til og med en følelse av at de har forsøkt å tilpasse seg en slags “festivalpakke” – at de må ta musikken dit på store scener. Men hos Dayes forsvinner da tilsynelatende leken mellom forgrunn og bakgrunn i musikken – når saksofonen til Venner liksom skjærer et hull i lydbildet hver gang han spiller, bølger den ikke som et teppe, slik jeg tror den skal gjøre. Det er ikke bare skarpe lyder i sving, forøvrig – Palladinos bass, særlig når den benytter seg av oktavpedal, dominerer det dype registeret med et litt uformelig mwomp. Bandets rytmeseksjon spiller tett og fint sammen, og keyboardist Fox noterer seg for noen kreative lyspunkt her og der, men konsertens flyt blir også stykket opp underveis, av små solo-spots, som også føles som en del av festival-jazzfunk-greia som vi liksom bare er nødt til å leve med. De er innom en parafrase over Jaco Pastorius-låta “Portrait of Tracy” tidlig i settet, og ellers driver låtene avgårde på litt diffust vis – “det var jo mest komp”, hører jeg noen si, litt forundret, etter konserten. Kunne det sånn sett fungert bedre på en annen scene, hvor det var mulig å bevege seg og sosialisere til musikken? Jeg tror Yussef Dayes, slik han og resten av bandet spiller i dag, kunne fungert ganske fint i Alexandraparken klokka ni eller elleve om kvelden – der er det jo noe å overdøve, det er en publikumstemperatur som kan trenge en slik dampveivals. I Bjørnsonhuset fremstår det mest av alt litt pussig. 

***

På vei bort til neste konsert har himmelen over Molde fått et barmhjertig, tynt skylag. Vi får attpåtil en smakebit på den pretensiøse værtypen solregn, som kombinerer gyllen, lav sommersol med spredte, lunkne klyser fra oven. Men det gir seg raskt – det finnes ingen avkjøling for Molde denne kvelden. Det merkes når Teateret Vårt fylles før den første konserten til Trondheim Jazzorkester under årets festival, i samspill med Houston-pianisten Jason Moran. Lufta er tjukk, av forventninger og det meste annet. Vi tar like gjerne hele besetningen med én gang, det er greiest slik: 

Foto: Thor Eigil Leirtrø/Moldejazz

Jason Moran – piano, Ole Morten Vågan på bass, Sofia Jernberg på vokal, Henriette Eilertsen på fløyte, Mette Rasmussen på altsaksofon, Jonas Kullhammar på tenorsaksofon og fløyte, Karl Hjalmar Nyberg på tenorsaksofon og bassklarinett, Eirik Hegdal på barytonsaksofon, sopransaksofon og klarinett, Eivind Lønning på trompet, Josefin Runsteen på fiolin, Hans Hulbækmo på trommer, Anja Lauvdal på synth og elektronikk, Daniel Herskedal på tuba og Joel Ring på cello. Og Tor Torsken Breivik på lyd, selvsagt. 

Dette er faktisk en slippkonsert – denne mandagen har Moran & TJO gitt ut Go To Your North, spilt inn i Rainbow Studio for noen år siden og sluppet på Morans eget selskap. Førsteinntrykket fra det albumet er av et band som tok med seg leken med materialet inn i studio, og som stadig finner nye måter å vri og vende på grunnlaget: Morans låter, arrangert av Ole Morten Vågan. 

I Teateret Vårt fortsetter denne leken. Dette er tredje gang jeg ser dem, og vanligvis begynner jeg å føle at jeg blir kjent med geografien i en slik konsert på det tidspunktet. Men selv om noen av låtene Vågan har plukket ut er svært gjenkjennelige, er det store øyeblikk i musikken denne kvelden som jeg simpelthen ikke har festet meg ved tidligere. Kammerjazz-låta “Wind”, for eksempel, hvor en karakteristisk flagrende fløytesolo av Henriette Eilertsen avløses av en intens strykerduett mellom fiolinist Josefin Runsteen og cellist Joel Ring, og som kommer tidlig i settet, mens det fremdeles er oksygen i lokalet. Et annet stort øyeblikk er det Eivind Lønning som står for, der trompeten og absolutt alle lydene den kan lage – klaffenes klapring, den dype surklingen, de kvikksølvaktige, lyse tonene, pusten – legges under mikroskopet, i stadig mer dramatiske orkestrale omgivelser. Det er et øyeblikk som tar konserten langt ut i det “frie” musikkfeltet – men fascinasjonen for messingens eksentriske og eksotiske lyder i dette partiet bringer den også nærmere et av Morans store forbilder, Duke Ellington. Den typen paradokser, hvor det “nye” blir “gammelt” og omvendt, er det masse av i Morans musikk i utgangspunktet. 

Joel Ring og blåserekka. Foto: Thor Eigil Leirtrø/Moldejazz

De startet med “Ringing My Phone”, hvor Moran har tonesatt en telefonsamtale på tyrkisk som han tok opp en gang han var på turné, og som er et nøkkelspor fra den sentrale liveskiva til trioen hans, The Bandwagon, fra Village Vanguard. Originalversjonen fra tidlig 2000-tall låter fremdeles overraskende frisk og leken, og som et forvarsel på mye tonesetting av talemelodier som er kommet siden. Her kan det nevnes at årets mottager av det store Jazzstipendiatet, Karoline Wallace, nettopp vil ta for seg språkmelodier når hun skriver sin musikk for Trondheim Jazzorkester til neste år. Se, dét vil fort gi prating på konsert en ny, forunderlig klang. Måten Vågan har brettet den halsbrekkende komposisjonen utover orkesteret introduserer mange av hovedelementene – brytningen mellom storband og sinfonietta som ligger i besetningen, den litt lurvete presisjonen, og ikke minst Sofia Jernbergs omskiftelige, virtuose vokal – som føles som selve signaturen for mye av musikken denne kvelden. Hun har surrealismen, humoren, de utvidede teknikkene, men også evnen til å virkelig kjæle med en god melodi og et vidløftig budskap, som alt sammen er viktige byggestener i Morans univers. En annen X-faktor er Anja Lauvdal, som i starten har en litt gåtefull posisjon i det store lydbildet, som om hun sniker seg inn sidelengs i det som skjer med synthene sine, og en gang i blant titter frem med et velplassert blorp. Men et godt stykke ut i konserten får hun plass til å lage en lydkollasj som føles som et kjærkomment brudd med de ellers akustiske foreteelsene – og som også peker mot rollen Morans musikk spiller innenfor et mer utvidet kunstfelt. Senere, på Jaki Byard-låta “Out Front”, spiller hun også en hakkandes solo hvor hun skrenser rundt i lydbildet på sin Korg MS-20. Hun har kick denne kvelden. 

Jason Moran, Ole Morten Vågan og Anja Lauvdal. Bak skimtes Henriette Eilertsen og Hans Hulbækmo. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Moran sitter ytterst til venstre, vendt inn mot resten av orkesteret og følger med på hva de gjør med komposisjonene hans. Her og der føyer han på en klangfarve, et skarpt og myndig klink i toppen av registeret eller et mørkt bulder, langt der nede. Så slipper han seg løs, ofte sammen med Ole Morten Vågan og Hans Hulbækmo, ingen ueffen pianotrio det der i grunnen, og på karakteristisk vis nøler de ikke med å røske ganske hardt i de ulike groovene og partiene. Mot slutten av konserten får vi høre Moran i duo med Hulbækmo som for anledningen har funnet seg en liten gul bongotromme av plastikk og en elefantbjelle – øyeblikket kan sende assosiasjoner til viltvoksende, humoristiske duetter mellom pianist Mischa Mengelberg og trommeslager Han Bennink. Andre steder er det halsbrekkende swing i høyt tempo – og underveis setter Vågan og andre dirigenter i bandet inn ulike lydtepper og kulisser som solistene snor seg rundt. Et kjennetegn ved Trondheim Jazzorkester, det der, som vi nok også kommer tilbake til seinere denne uka – i denne omgang er det faktisk litt vel fortettet og actionfylt noen steder, understreket av et lysdesign som til enhver tid har et stort behov for å fortelle oss hva som skjer på scenen, ved hjelp av ulike spotter. Moran og de andre spiller så fint at jeg føler de med fordel faktisk kunne skrelt av noen av disse arrangementene og bare spilt. Men det er også moroa med store ensembler – litt mindre leting underveis, men solostrekkene får desto tydeligere funksjoner og fremdrift. 

Sånn kunne man fortsatt, men det er kanskje nok handlingsreferat for nå. Luften er tjukk inne på Teateret Vårt, og Ole Morten Vågans humørfylte mellomlåtprat blir stadig bløtere og mer uforutsigbar underveis. Et øyeblikk minner publikum ham på å introdusere Henriette Eilertsen – som så får to introduksjoner i kompensasjon. Et annet sted oversetter han tittelen “Skitter In” på en måte som nesten får settes på you had to be there-kvota. Høyoktanjazz og lavoksygenhumor, står det i notatene mine. Når de går av scenen til stående applaus, er det en god del i publikum som umiddelbart forflytter seg ut av lokalet – det er til å forstå. Men de av oss som ble igjen og klappet dem inn til ekstranummer, blir til gjengjeld belønnet med et av høydepunktene i denne konserten, låta “Toni Morrison said Black is a Rainbow”. En enkel figur som beveger seg nedover i registeret, som en vindeltrapp uten ende, og hvor Sofia Jernberg resiterer en svensk oversettelse av et utdrag fra Morrisons bok Song of Solomon, før Jason Moran selv tar mikrofonen og fremfører originalversjonen. Teksten, som handler om at det finnes mange ulike nyanser av svart, akkurat som med alle andre farger, kan man naturligvis lese på mange forskjellige måter. Akkurat der vi sitter, føles det som en nøkkel til musikken, måten Moran selv har lirket ut nye meninger og metaforer fra sine forbilder, og måten Vågan har gått på lignende oppdagelsesferder i Morans musikk. Jeg tror ikke jeg har sett dem bedre enn i går – dette er et band jeg håper kan få anledning til å vokse enda mer også.  

***

Jonas Kullhammar (i midten) har kommet seg videre til Storyville og konsert med Goran Kajfeš Subtropic Arkestra. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz 

En gang i blant på festival er det som om noen musikere, helt uten at noen egentlig har vært bevisste på det, blir en slags mini-artist in residence for en dag, idet de må spille to eller flere konserter på rad. Den svenske saksofonisten Jonas Kullhammar er mandagens helt – han rekker å sette sitt preg på konserten med Jason Moran i nesten to timer, før han tar seg opp noen etasjer til Storyville, og et om mulig enda mer lummert konsertlokale, for å spille med Goran Kajfeš Subtropic Arkestra. Han gjør det attpåtil på en tenorsaksofon han har fått låne her i Molde, da hans egen viste seg å ha en teknisk defekt. Subtropic Arkestra er et partyband med løse rammer – det finnes både ethiojazz og bryllupsmusikk fra Balkan i blåserhooksene, det er ganske hett til tider – men det er også svale partier her, hvor musikken (og det stående plublikumet) får hvile i det gyngende kompet til bassist Johan Berthling og trommeslager Johan Holmegard. Konsertgjengere over hele verden har i flere tiår fått privilegiet av å være vitne til gitarist Reine Fiskes stillingskrig med sitt eget noe labile tekniske oppsett. Det er noe Donald Duck-aktig over det, som om han går rundt med en liten tordensky over hodet. Ofte er han direkte misfornøyd, med eldgamle forsterkere, wah wah-pedaler eller sin gjenkjennelige, slitte stratocaster. Og noen ganger kan man bli stående og lure på om han ikke kunne gjort ting litt enklere for seg selv, kanskje fått seg noe mer stabilt utstyr – men så er det jo også sånn at det virkelig låter helt spesielt av Reine Fiske, ikke bare på grunn av spillet hans, men også på grunn av disse ustabile faktorene. Strevet er rett og slett verdt det. Og en konsert med Subtropic Arkestra er i det hele tatt fullt av slike lyder, fra keyboardparken til de lodne saksofontonene, som er akkurat slik man skulle ønske de var. Da er det nærliggende å tenke tilbake på Yussef Dayes-konserten tidligere på dagen. Det går an å ta denne typen hipp, litt lydsnobbete musikk til scenen. Djevelen ligger der den alltid gjør, i detaljene. 

Goran Kajfeš. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz 

Storyville har lagt om til stående publikum i år, og på konserten med Goran Kajfeš Subtropic Arkestra er det en suksess – det hadde vært noe litt klaustrofobisk med å sette seg midt på en benkerad i den heten. Publikum er oppmerksomt, dansende, og tar seg luftepauser etter eget forgodtbefinnende. Bakerst står Jason Moran og flere andre TJO-medlemmer og ser Kullhammar fortsette festen på scenen. Ute på kulturhusets store takterasse ser jeg den syngende bartenderen som var der i fjor. Et godt gjensyn – nå føles festivalen i gang. Mot slutten av konserten, idet jammen oppe på det gamle kulturhuset er i ferd med å dra seg i gang, åler et ungt medlem av Jazzlogen seg forbi noen publikummere med instrumentkassen sin. Beklager den store saksofonen, sier han. Men sånn er det bare.