Jaga Jazzist - Sentralen, Oslo Jazzfestival, 16. august 2016 cover
Jaga Jazzist - Sentralen, Oslo Jazzfestival, 16. august 2016

KONSERT: Jaga Jazzist vekker tilfredshet, men også frustrasjon.

foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival

Når vi kommer inn i Marmorsalen, ligger den badet i lett røyk, og det hvite lyset møter oss fra scenen. Det er kanskje ment for å underbygge de kjølige elementene i Jaga Jazzists musikk. Det virker i grunnen litt gammelmodig. Så er da denne oktetten heller ikke helt i front for det som skjer lenger. Jaga Jazzist har vist stor variasjonsbredde i det de har gjort gjennom mer enn 20 år, men de har også sementert et uttrykk som de kan kalle sitt eget. Deres kombinasjon av rock, jazz og elektronisk musikk er først og fremst preget av egenart. De starter kveldens seanse ved å vise en kreativ video som vekker undring. Når de kommer på scenen, spiller de flest låter fra de to albumene One-Armed Bandit (2010) og Starfire (2015). De er åtte musikere og har et variasjonsregister de fleste kan misunne dem. At både blås, synther og gitarer kan bære Jagas linjer, gir store muligheter. At musikken likevel oppleves som mer konstruert enn følt, skal ikke brukes mot dem. Det jeg liker best, er de overraskende temaene og forflytningen av fokus. Blandingen av elektronisk lyd og blåsere vitaliserer innholdet i det vi hører, selv om uttrykkene er nokså kalde. Jaga Jazzist er først og fremst et kollektiv. De sparer på de solistiske innslagene. Lars Horntveth får imidlertid lyset på seg og lar konserten nærme seg en jazzopplevelse i noen korte øyeblikk. Jaga Jazzist kan være så insisterende at det sniker seg inn et ønske om brudd i musikken. De kan også bygge en forventning som brytes vakkert av en krokete linje. Noen av melodiene er så enkle at man kan plystre dem på vei hjem. Jeg tar meg i å lengte etter mer vibrafon, dette instrumentet som har varmet flere av bandets beste låter. Når Jaga Jazzist kommer til «Big City Music», overskrider de det som kunne vært sunn råskap og gnist, og tilfører en massiv lyd som stjeler nyanser fra musikken. Hvis det er meningen, liker jeg det rett og slett ikke. Jeg for min del ville ha fått mer ut av Jagas verden dersom volumet hadde blitt vridd noe ned fra 10. Det er fordi jeg ikke finner hensikten med det øredøvende i deres musikalske verden. Suget i «Suomi Finland» er godt å vugge til, og den langstrakte tematikken er fin å ta inn over seg. På sitt beste viser Jaga Jazzist seg fram som et formidabelt liveband. Dette skjer når de bretter ut landskapet, ikke når de velger å understreke muskelarbeidet med hemningsløs lyssetting. De viser stor spilleglede og er ikke seine med å komme tilbake på scenen for ekstranumre. Vi får «Touch of Evil» og «Oslo Skyline», og hovedinntrykket av konserten understrekes. Det høylytte går hånd i hånd med det ambisiøse og vellykket dynamiske. Jeg reiser hjem med dotter i ørene og tenker at Jaga Jazzist fortsatt er et spennende band.

Arild R. Andersen

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jaja, dere!

Karl Bjorå snakker om nytt pangalbum og AC/DC, Marianna Sangita Angeletaki Røe ser på Get Back, Johan Hauknes lytter til Sonny Rollins og vi er på den siste paneldebatten før nye restriksjoner.

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev