Finsejazz - 24. og 25. januar 2020

Hot helg på Hoth

Norges høyestliggende jazzfestival er litt eksotisk og sær, men byr på et perfekt lite avbrekk fra hverdagens kjas og mas.

Å komme opp på Finse er litt som å havne på Star Wars-planeten Hoth. Det syntes også produksjonsteamet til den legendariske filmserien på slutten av 70-tallet, og det er enkelt å se for seg at den fryste og snødekte innsjøen ved hotellet fylles av romvesener i stedet for skiseilerne som flyr over snøen denne helgen. Når vi går av toget på Finse stasjon, det høyeste punktet på Bergensbanen 1222 meter over havet, blir vi møtt av iskald vind og snøføyk i ansiktet. Det er meldt minusgrader og vindstyrke på over 20 sekundmeter, og det merkes.

I 25 år har det blitt arrangert jazzfestival på Finse den siste helgen i januar. Festivalen har nesten ikke vært dekket av hverken nyhets- eller musikkmedier, og mange ser nok på denne, Norges høyestliggende jazzfestival, som noe litt eksotisk og sært. Og det er ikke rart at folk kommer tilbake hit. Hotellet ligger nydelig til, frokosten er kjempegod, og man sover litt ekstra godt i så myke senger og med snøføyk mot ruta. Men ikke minst er musikkprogrammet veldig godt kuratert. Vi fikk totalt fire konserter spredt utover fredag kveld og lørdag.


Real Ones. Foto: Susanne Lohne Iversen

Bunnsolid start
Real Ones var første og eneste band fredag kveld. Det bergenske folkrock-bandet har holdt på siden 1994 og gitt ut 10 plater. Det høres veldig godt at Real Ones har spilt sammen før. Hele settet er tight, de er selvsikre, de gjør noe de kan. Musikernes prestasjoner er også veldig fine, blant annet utmerker vokalist David Vogt seg, ikke bare med en enorm stemme, men også med nydelig felespill. Real Ones serverer både hits og låter fra tidlig 2000-tall de nylig har tatt opp igjen. Den pappa-aktige sjarmen de utstråler gjennom markert u-swag gynging til rytmene, tørr humor og sjarmerende historier, skaper en lun atmosfære.
Real Ones opererer innenfor tonalitetens grenser, med kjente akkordprogresjoner, fengende, men streite rytmer og melodier, og vant låtoppbygning. Det kan absolutt ikke kalles jazz. Men folkrock klinger også godt på fjellet, og konserten er en sjelfull, selvsikker og bunnsolid start på helga.

Den ultimate kombinasjonen
Tom Svendsgård arbeider til daglig som produsent i Bergen Jazzforum som arrangerer festivalen i samarbeid med Finse1222, og han har vært med å booke festivalen på Finse hvert år siden oppstarten. Svendsgård beskriver det som den ultimate kombinasjonen av hans to største interesser: ski og musikk.


Tom Svendsgård. Foto: Susanne Lohne Iversen

– Jeg gleder meg hele året til å komme opp hit til snøen. Mange i Norge har disse to interessene, og denne festivalen gjør det mulig å kombinere dem. De siste årene har vi også vært helt utsolgt, og de som kommer hit er en god blanding av musikkfolk, skifolk, og hyttefolk som er her uansett, forteller Svendsgård.

Perfekt ettermiddag
På lørdagen dro ettermiddagskonserten med Cala Boca folk inn igjen fra snøparadiset til konsertsalen. Cala Boca spiller brasiliansk musikk i flere forskjellige mer eller mindre tradisjonelle stiler. Gabriela Garrubo synger tekstene på portugisisk, Audun Humberset trakterer perkusjonsstasjonen, mens Heine Bugge spiller virtuost trekkspill. I tillegg akkompagnerte Per Olav Kobberstad nydelig på 9-strengs gitar.
Det var en perfekt konsert på dette stedet og denne tiden av dagen, uten skarpe kanter, fint arrangert for besetningen. Bandet går ikke utenfor rammene musikkstilen setter, men holder seg fint innenfor, noe som fungerte utmerket. Det er deilig å høre noen synge portugisisk, lydene i språket formidler så mye selv når man ikke skjønner mer enn de få ordene Garrubo forteller oss hva betyr på forhånd. Konsertsalen kler ikke dagslyset like godt som mørke og scenelys, men Cala Boca betyr hold kjeft, og det var nettopp det vi gjorde.

Energisk lørdagskveld
Når dagen gikk over i kveld var det Juno som spilte. Juno slapp plate på fredag, og vi fikk høre hele plata gjennom på konserten. Låtene er fengende og oppfinnsomme, mange av dem gjennomarrangerte, noen med mer improvisasjon. Dette er musikk som kan fenge alle generasjoner, fordi Juno har en sinnssyk utstråling, masse energi og formidlingsglede. Disse låtene har bandet allerede rukket å turnere med i flere år, men de har klart kunsten å kunne låtene så godt at de blir helt frie når de spiller dem. Når Malin Ødegård synger at «I need to be my own» så tror vi på henne, og Georgia Collins sine bassoloer er både fengslende og rå. Thea Grant har en enorm formidling og stemmekvalitet og Ingvald Vassbø og Mona Krogstad spruter energi inn i hvert nummer.


Juno. Foto: Susanne Lohne Iversen

Til slutt fikk vi Cortex. Dette jazzbandet har lenge vært en bauta i norsk jazz, og de fortsetter å vise hvorfor hver gang de spiller konsert. Låtene holder seg i stor grad innenfor etablert frijazz- og coolstil, med temaer lekkert komponert av Thomas Johansson. Det er i soloene vi hører at også Cortex har fått med seg at vi er i 2020. Gard Nilssen er en ekstremt kreativ og rutinert trommis som skaper enormt driv uten at det noen gang er forutsigbart, og blåserne spiller korene sine slik at det kribler litt i cortexen. Det er også en nytelse når en groove vokser umerkelig ut av bassoloen til Ola Høyer, og Kristoffer Alberts høres ut som om han henter soloideer fra en utømmelig brønn.


Cortex. Foto: Susanne Lohne Iversen

Helga på Finse endte opp med å bli et perfekt lite avbrekk fra hverdagens kjas og mas, også for oss som er mer musikk- enn skiinteresserte. Likevel, her oppe hadde selv den sureste gamle jazzkatt fått lyst til å spenne på seg randonéene om sjansen hadde bydd seg.

Tekst og foto: Susanne Lohne Iversen

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev