Holder god orden på det tradisjonelle
Sånn låter en kvartett som mestrer spillet og tilføre sitt eget.
Det står å lese at hun spilte både alt- og sopransaksofon i fjortenårsalderen og at tenorsaksofonen ble en besettelse etter fylte seksten. Det lar seg høre. Cecilie Grundt har ennå ikke fylt tretti, men stilidealene hennes nærmer seg sytti. Hun forteller at «Order and Chaos» er en hyllest til den klassiske jazzkvartetten, der melodien spiller en viktig rolle. Grundt har skrevet syv av de åtte låtene, og i skriveperioden vendte hun stadig tilbake til den amerikanske 50- og 60-tallsjazzen, særlig Blue Note platene til John Coltrane, Wayne Shorter, Sonny Rollins og Joe Henderson.
Jeg likte albumet «Contemporary Old School», signert Cecilie Grundt Quintet. Det forelå i 2019 og la heller ikke nevneverdig skjul på stilreferansene. Poenget er imidlertid at Grundt viser fin evne til å ta bolig i historien og gjøre den til sitt eget hjem. På «Order and Chaos» har hun med seg bassist David Andersson, trommeslager Martin Mellem og ingen ringere enn pianist Vigleik Storaas. Det er bare noen uker siden jeg lot meg overbegeistre av sistnevntes spill på «Feeling», årets album fra Hegge.
Da jeg satte på «Order and Chaos» første gang og lot den gå en runde i rommet, registrerte jeg først og fremst hvor jeg var tatt med. Den sterke tidskoloritten og de tilbakeskuende vibbene overskygget den personlige tonen. Nå som jeg har gått opp de åtte sporene mange ganger, er det innholdet i Cecilie Grundts komposisjoner og bandets eget grep om tradisjonene som fyller meg. Det er godt å høre hvordan saksofontonen henger i åpningssporet, hvordan den tegner melodilinjer i blått og setter lystigheten på pause. Det er eleganse i samspillet og rom for solide solistiske innslag. På «Cats» får Storaas godt med plass, og det er en liten fryd å følge bevegelsene hans. Det er både lek og tyngde i det han gjør. Han bærer mye i dette stoffet, løfter så det monner.
På «Night towards Day» kan spillet hans minne om Bill Evans, ifølge Grundt. Det har hun rett i, og ingen vil finne på å bruke det mot han. Saksofontonen er Coltrane-glasert, og hele bandet smaker søtt. Dette er virkelig håndverksmessig god retrostilisme, med nogo attåt. Jeg kunne ha skrytt fram Grundts spill mange steder på albumet. Et av dem fins i tittelsporet der hun briljerer over et komp som gir henne denne muligheten. Et annet er i balladen «Dream Catcher», med sitt skjøre og såre tema. Der spiller hun med tilbakeholdenhet og fin farge. «Order and Chaos» er ikke et album som beveger på jazzen, men en plate som tar vare på noe av det beste i den.
