Hegdals himmelfart

Av Arild R. Andersen

Det er en sur Kristi himmelfartsdag i Trondheim. Regnet prøver å legge demper på festen, men jazzen tåler jo mer enn litt væte. Jazzfest Trondheim startet på mandag og avsluttes lørdag. Jeg kommer til byen på torsdag, litt for seint til å rekke akkordeonist Jovan Pavlovics konsert, dessverre. Det første jeg rekker, er Anja Skybakmoens forestilling og hyllest til Googoosh og iranske stemmer. Det første jeg assosierte til da jeg så denne programposten på årets Jazzfest, var min kvinnelige, iranske arbeidskollega gjennom flere år. Hun beskrev og fortalte om sider ved prestestyret i Iran, beskrivelser og fortellinger jeg aldri skal glemme. 

Anja Skybakmoen. Foto: Gerd Stiberg/Jazzfest

På Dokkhuset i Trondheim har vokalist Skybakmoen med seg den iranske poeten, kvinneaktivisten og menneskerettighetsforkjemperen Asieh Amini, samt et duggfriskt band. Pianist Helge Lien, gitarist Aleksander Sjølie og trommeslager Jonas Barsten. Da Skybakmoen hørte den iranske artisten Googoosh for første gang, skjedde det noe. Jeg tror hun ble fjetret. Både på grunn av historien og musikken til Googoosh som var blant de største i Iran før revolusjonen i 1979. Skybakmoen fordypet seg etterhvert i musikken til Googoosh og kort fortalt er det nye albumet hun presenterer sanger fra i dag, svært inspirert av den tradisjonen Googoosh står i. Det er Helge Lien som skrur på varmen i musikken. Han introduserer de første taktene, og legger inn inderlighet og alvor i tonen. Det kler teksten som går: Senket blikk/knyttet hånd/brutt opp alle bånd. Den sentrallyriske oppriktigheten hadde tjent seg på et noe lavere volum. Det er vel ikke kraften i lyden som skal trekke oss inn i dette prosjektet.

Asieh Amini. Foto: Gerd Stiberg/Jazzfest

 Gitarist Sjølie gjør en smakfull etappe der østens tonespråk lar seg forstå. Det er ekspressiv velvilje i det som kommer, og jeg liker den entusiasmen vokalisten viser på vegne av Googoosh´ kvaliteter. De starter «en av de fantastiske Googoosh-sangene» og klapper rytmikken fram med hendene. Forestillingen tilføres tyngde når Asieh Amini kommer på scenen og leser. Det er sang i deklamasjonen hennes, og en finstemt akustisk gitar legger an støtte. Jeg setter pris på denne konsertens avdempede avdelinger. Der ordene får være sterke og musikken legger inn mening til tekstene. – Til helvete med grenser, leser Amini, og jeg begynner virkelig å få grep om opplevelsen. Når tekstinnhold, stemmebruk og stemning trekker sammen, tar dette tak, selv om selve musikkformen ikke er noen favoritt hos meg. De fem opptredende har avsatt ettertenksomhet. Opplevelsen blir sittende i. 

Denne torsdagens sterkeste dragning for meg, er verdenspremieren til Eirik Hegdal Eklektisk Samband. Før jeg kommer meg til Svartlamon og inn i Verkstedhallen, går jeg og hører artistsamtalen med stjernevokalist Jazzmeia Horn. Hun forteller om bakgrunnen sin og hvordan hun startet allerede som treåring. Horn gjør et sympatisk inntrykk, og disse samtalene med musikere som har blitt så vanlige på festivaler, kan ha mye for seg. 

Eirik Hegdal, The Grant og Ole Morten Vågan. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Veldig mye for seg har septetten til Eirik Hegdal. Jeg tror ikke jeg har hørt Hegdal på scenen siden han briljerte på Kongsberg i flere settinger for en del år siden. Når bandet hever instrumentene i Verkstedhallen her i dag, hører jeg straks at dette er noe jeg liker. De finstemte lagene og den sterke ubestemmeligheten i stilen tar meg. Musikken er jazzbåren, men fraber seg å bli kategorisert. Per «Texas» Johansson trekker opp en solo, i tettsittende omgivelser, blant fritthengende idéer. Vokalist Thea Grant tar seg inn i dette med den største selvfølgelighet. Setter lysende merker i musikken. Vi har Hans Hulbækmo og Ole Morten Vågan på trommer og bass og Josefin Runsteen på fele. Snart fins det ikke et jazzkyndig band uten felespiller her opp i nord. Og godt er det. 

De spiller «Turnchest in candle wax», «Desire» og «Lea! (En hyllning til vänskapen», alle tre hentet fra det nye albumet deres. Jeg tror det er i «Desire» at skygger fra P J Harvey flimrer gjennom rommet. Det er skygger vi elsker, og de stenger ikke for Thea Grants overbevisende uttrykk. Dette står på helt egne føtter. Med åpenhet i sin midte. På piano og synth stiller Håvard Aufles. På den nye plata spiller Anja Lauvdal. Aufles´ akkorder hakker merker i neste låt, mens Hegdal blåser fram noen 60-tallsvibber. Det skjer mye, uten at bandet kjører med overvekt. Når de nærmer seg frirommet, tømmer de innhold over oss, uten hensyn. Så reiser arrangementene seg med overraskelser, og jeg hører noen bak meg si: – Det låter litt sånn grenseløst. Joda, det er mye grensesprengende kraft som produseres i Eklektisk Samband. Vokallinjer, synth og blåsere trekker gjennom kontinentene og finner fram. Jeg lar meg virkelig overraske av det jeg hører. Ikke fordi jeg ikke venter store saker fra Hegdal og hans gjeng. Mer fordi det fins så overveldende mye friskt her. 

Josefin Runsteen. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Noen ler. Andre jubler. Så er det tid for Aufles-show. Han smeller om seg som et ekte keyboardtroll for vår tid, før den spretne kontrasten fra blåsere, fele og vokal gir seg til kjenne, og fet el-bass med trommer til, tar oss vekk. Kate Bush på jazztrøndersk? Neppe. Men disse underveisassosiasjonene hever festen i meg. Sørgmodige kurver slår inn Vågans «Maria». De er til å drømme seg bort i. Denne musikken fortjener flere omdreininger. Jeg har lagt albumet i nettet mitt og vet at det skal få dreie rundt. Konserten gir meg den rette metthetsfølelsen. Den du kan kjenne etter å ha fått i deg noe sunt og nærende. Dette er lyden av 2024, med et digert vedheng av godbiter fra andre tider. Kreativt, treffsikkert og inspirerende.

Friends & Neighbors har fulgt etter meg fra Maijazz til Jazzfest. De var fremragende i Stavanger, men jeg må hoppe over dem her. Knut Reiersrud Band står også på kveldens program, men jeg velger meg Nkulunguana, det unge studentbandet fra Trøndertun. Oktetten er anført av Arnaldo Luís Gueze på trommer, og de stiller seg nesten oppå hverandre på den lille scenen på Trondheim Mekaniske, mens de ser litt forskremte ut. Det har de imidlertid ingen grunn til. Den gleden de sprer med musikken sin, er god å ta del i. Miksen av tradisjoner fra Øst-Afrika, får sin egen vinkel. Det er enhver festivals forpliktelse å la de helt unge slippe til, og dette slippet er velvalgt. Begeistringen sprer seg innad i bandet etterhvert, mens skuldrene senkes. Gueze introduserer sangene – og bandmedlemmene med humor. Musikerne oppmuntrer og styrker hverandre. Det er fint å være på vei mot noe bra. Denne opplevelsen ville jeg ikke vært foruten.

Jazzmeia Horn. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Overgangen er diger til vokalist Jazzmeia Horn og hennes trio. Det lukter Grammy-nominasjon og amerikansk showjazz lang vei. Horn har en fabelaktig stemme, men i mine ører bruker hun for mye tid og krefter på å vise oss fabelaktigheten. Det går på bekostning av innholdet i sangene, sånn jeg hører det. Hun står jo i tradisjonen etter Ella Fitzgerald og flere med henne, men der Ella viste fram innsiden av stykkene, gis jeg ikke den tilgangen av Jazzmeia. Så lar jeg meg også imponere over det hun scatter og de stedene hun besøker med stemmen sin, men jeg mønstrer ikke samme begeistring som brorparten av publikum. 

Pianist Jordan Williams, bassist Jason Clotter og trommeslager Michael Reed følger alle Horns vink, og de får rom til å vise størrelse som solister. Hovedpersonen er god på å kommunisere med publikum, og hun drar i gang allsang. Det er gjerne sånn på show. I de partiene der Jazzmeia Horn roer ned det gymnastiske, trives menneskeligheten. Bandet er usedvanlig elastisk og bevegelig, og rytmeseksjonen kunne knapt ha vært mer dynamisk. Det kommer mye fin historie fra alle tre. De gjør en lang versjon av «Willow weep for me» og leker seg lenge med «Free your mind». Stemningen på Dokkhuset tar seg opp, men det sitter altså enkelte festbremser der også. Jazzmeia Horn og trioen har bidratt til å skape bredde i festivaldagen. Det er ikke meningen at man skal like alt like godt.