Kaféens sommerprogram byr på mye godt. Også denne kvelden.
Det er en sann glede å gå inn døra til Kafé Hærverk igjen. Dette glimrende stedet for intimkonserter. Jeg kjenner på hvor sterk lengselen min har vært i det Hedvig Mollestad setter seg på krakken rett foran oss og hever gitaren. Hun er alene. Kun omgitt av forsterker og bokser. Den umiskjennelige gitarlyden hennes tar rommet fra start. Den fyller et rolig torsdagsriff – eller kanskje vi skal si tema – som egner seg til lek. Det låter åpent, og Mollestad gjør enetalen til dialog. Hun spiller med seg selv. Legger igjen små kladder av fuzz og gjør en rå flørt med vibarm-tradisjonen. Hun har full kontroll og koser seg med instrumentet.
Hedvig Mollestad. Foto: Sigurd Ytre-Arne
Så slutter gitaren å være seg selv, og musikken går inn i et lavmælt felt. Det låter som kvitter fra ukjent fugl, før Hedvig beveger seg langsomt tilbake til den mer tradisjonelle gitarverdenen igjen. Det er nettopp disse skiftene og kombinasjonene av lydlek og gitarsug som er styrken i forestillingen. En seig og hes bevegelse byr seg fram, og hendrixoide utsmykninger kler uttrykket. Hedvig Mollestad har en egen måte, slik gitarister av betydning skal ha.
Kveldens gitarfortelling kretser vakkert rundt seg selv, stykkes opp og svartner der den må. Teften for det tøffe og dette instrumentets iboende kulhet! Tyngden fra historien ligger i Mollestads skål. Jeg liker balansegangen hennes. Hun gjør et kort sett, og jeg skulle gjerne ha hørt mer. Applausen er solid og velfortjent. Gitaristen har fylt det krevende soloformatet med egenkarakter, og jeg har ikke savnet den fine trioen hennes ett sekund.
Så inntar Christian og Fredrik scenen. De har vært brødre i snart 50 år, men Brutter albumdebuterte ikke før i 2015. Da stod duoen Wallumrød fram med dansemusikk av det vridde slaget. Den du ikke mestrer trinnene til. Den du kan sitte stille og lytte til og få mer enn nok ut av på den måten. Ja, Brutter suste inn med appell til hode og kropp. Det låt distinkt fra start, og det traff meg umiddelbart.
Brutter i et rolig øyeblikk i Hærverk-bakgården. Foto: Sigurd Ytre-Arne
Sånn er det i kveld også. Rytmene kolliderer, men kræsjer ikke. Jeg kan få assosiasjoner til flipperspill og lek. De to spiller fram møter mellom det kantete og det smidige. Fredrik Wallumrød sitter bak trommene, og storebror bak bordet med det meste av elektronikken. De dype bassgropene og de hissige elektroniske slagene tar oss. Det smaker seigt og deilig, og de overraskende lydene er en del av måltidet. En plutselig groove av det sjeldne slaget hever pulsen.
Det lille strengeinstrumentet til Christian får musikken til å skjelve på eget vis. Stoffet puster. De to kommer ikke i veien for hverandre. Det lesses aldri på for mye. Brutter har utviklet noe de kan kalle sitt eget. Noe distinkt. Musikken kommer uten melodier og kan ha en kjølighet som setter preg, men den er først og fremst farget av kreativt overskudd og sunn musikalsk nysgjerrighet. Så vil jeg si at jeg ikke blir direkte overrasket over det som kommer fra Brutter i kveld. Sånn kan det være å venne seg til høy kvalitet.
Hedvig Mollestad og Brutter kombinerer det abstrakte og eksperimentelle med velkjente trekk fra mer populære former. De spiller fram helt egne steder å være og får det til å høres enkelt ut. Dette smakte.
