Grenseløst i smakfulle rammer
Sigurd Hole drar langt avgårde og helt hjem i ni fine reiser.
Den vestlige populærmusikken ville vært fattigere uten alle reisene den har gjort. Den har plukket med seg inntrykk og lærdom fra andre kontinenter og omsatt til gull, men også til forglemmelighet. Jazzen har vært spesielt god på å kombinere elementene. Enten du heter Don Cherry, Joe Harriott, Jan Garbarek eller John McLaughlin, så vet du hva jeg tenker på. De siste årene har vi blitt bortskjemte med konserter og utgivelser der norske artister har søkt seg til hjemlig kulturarv. Nils Økland, Christian Wallumrød og Frode Haltli har stått i spissen for gullrushet på dette feltet. Det grenseløse tilfanget av påvirkningskilder får ny verdi i møte med gode og kyndige musikere.
Sigurd Hole faller inn i denne tradisjonen med sitt trioalbum «Encounters». Hole har røtter i musikkmiljøet nord for Mjøsa og er en sentral figur i hovedstadens rike jazzomgivelser. Han spiller i Eple Trio, Tord Gustavsen Trio og Karl Seglem Acoustic Quartet. Han er også mai-aktuell i samarbeid med Bugge Wesseltoft, Audun Kleive og Det Norske Kammerorkester. I tillegg har han i år utgitt sitt første album i eget navn, den vellykkede soloplaten «Elvesang».
Tittelen «Encounters» fungerer som treffende kortbeskrivelse av musikken på trioalbumet med trommeslager Jarle Vespestad og fiolinist og kantelespiller Håkon Aase. Arabisk arv møter norske tradisjoner og indisk klassisk musikk, selvsagt penslet med improviserende utøveres følsomme håndlag, som om «Tusen og en natt» ble formidlet av Asbjørnsen og Moe. Det fungerer veldig fint. De ni låtene kommer med hver sin tydelige karakter. Slikt setter liv i opplevelsen.
Åpningssporet «Red Sky» kaller inn med myke trommer, nærmest foruroligende av vesen, mens bass og fele formulerer vakkert vemod. «Azzahra» fortsetter med et basstema som kan ha levd i jazzen siden 60-tallet. Det dupper smidig, med Aases krokete Østen-ornamentikk i buktende bevegelser over seg. Håkon Aase har for øvrig vist seg fram mange steder. Vi kjenner han blant annet gjennom fine bidrag hos Thomas Strønen og Mathias Eick. På «Encounters» har han skrevet to låter. Resten er signert Hole. Aases «Interlude» er et nokså mørkt, og bølgende stykke. Et finstemt alvor på et og et halvt minutt.
Sigurd Hole Trio lykkes med sine stilmøter. Dette er kammermusikk som har vokst for hver runde. Den kan ha en lekende letthet ved seg, men albumet er først og fremst et inspirert og helstøpt kollektivt arbeid.
