Gode takter fra ung femmer
Universal Pelikan er best når de holder seg i det tradisjonelle.
De er født mellom 1997 og 2000 og har knapt rukket å forlate Jazzlinja i Trondheim. Universal Pelikan er anført av trombonist Peter Robertstad som kan sies å representere en truet art. Han er iallfall den første trombonisten som har fullført i Trondheim på 15 år. Robertstad har komponert musikken på albumet. Den forsyner seg fra flere av jazzens avdelinger, men holder stort sett avstand til de ytterste kantene. De andre medlemmene i kvintetten er Oda Kristine Steinkopf på bass, Steinar Heide Bø på trommer, Eirik Tveten på piano og Jenny Frøysa på barytonsaksofon. Det er en gjeng som på ingen måte er ute etter å flytte store steiner. Jeg tror disse unge musikerne først og fremst ønsker å finne vei, ta seg fram mot noe eget og ha det fint mens de gjør det. Albumtittelen «Feil vei!» hindrer meg ikke i å anta nettopp det.
Det første nummeret, «Gjennom sumpen», er en fin illustrasjon på den åpenheten bandet trives i. Der går de dagklare melodilinjene hånd i hånd med frihetssøkende signaler, og overgangene mellom stiltoner og skiftene i temperatur går i all hovedsak knirkefritt. La gå at nerven i spillet kan bli noe blass. Det gjelder først og fremst i de frilynte partiene, som i åpningen av «Feil vei!». Men når de blåser seg inn i det lille, sørgmodige temaet der, åpner musikken seg, og når Robertstad får plass til solistisk arbeid, er bandet fint understøttende. Så er det blues i pianist Tvetens fine utlegninger og god dynamikk i helheten.
Jeg liker også den organiske kvaliteten i «Tennvann». Oda Steinkopf gjør fine figurer på bass, og Jenny Frøysa finner flyten på saksofon. Det er godt spilt. Så er det pianisten som får introdusere «Albatross». Tveten skuer bakover mot det blå, før bandet løfter seg i blåsearrangementer som er gode å ta inn, selv om de kunne ha tålt en litt sterkere brann. Når Universal Pelikan velger å dyrke såpass velprøvde former som de gjør, er det ikke overraskende at deler av stoffet får noe litt pregløst over seg. Det er dessuten ungdommens privilegium å spille på seg erfaring og innsikt.
Når vi kommer til avslutningssporet «Koraller», møter vi albumets mest sørgmodige øyeblikk. Vi får langstrakte, fløyelsmyke blåserier og pianohenvendelse som spretten kontrast. Det er vel og bra og vakkert nok, men jeg kan ikke si at det griper tak for å bli sittende. Jeg tror Universal Pelikan kunne ha godt av noen live-jobber, sånn at bandsounden deres kan få satt seg enda bedre. Måtte denne kvintetten få leve!
