Høy temperatur både ute og inne da Nattjazz tok av for 46. gang.
For 46. gang er det årlige musikkutbruddet ved navn Nattjazz et faktum, og allerede før man sammen med anslagsvis 950 andre bød sola farvel og trakk innomhus på Verftet i Bergen i går kveld, meldte det årvisse Nattjazz-dilemmaet seg med full tyngde: Satse all konsentrasjon på en eller to konserter, eller drive i tre timer som en hvileløs inntrykk-shopper mellom Sardinen, Røkeriet og Studio USF for å sikre seg noen takters smaksprøver av alle kveldens band?
Ny forgård
Etter at festivalsjef Jon Skjerdal (sedvanlig bunadskledd for anledningen) og Ola Kvernberg (sedvanlig sobert penjakket) hadde forestått den uhøytidelige, men verdige festivalåpningen foran det tropevarmebehandlede publikumet ute i Nattjazz’ ny-designede forgård, vartet arrangørene opp med en mektig 6-retter, servert i rekkefølgen: Charlotte Dos Santos, Frode Haltli Avant Folk, Skydive Trio, Ola Kvernberg Steamdome, Woody Black 4 og Trøen/Arnesen Kvartett.
Med andre ord mye musikalsk kraftfór på kort tid, der en mix av full pakke og tilnærmet à la carte umiddelbart syntes mest overkommelig.
Saken fortsetter under bildet.
FESTIVALÅPNERE: Jon Skjerdal og Ola Kvernberg. (foto: Terje Mosnes)
God Dos Santos
Dermed ble det slik at etter at Charlotte Dos Santos – hun sang med en stemmekontroll og formidlingsautoritet som faktisk matchet all hypen som har blitt henne til del de siste månedene – og hennes trio hadde stått for en lovende opptakt i et bra fullpakket Røkeri, gikk turen oppover i etasjene til blackboxen Studio USF. Et forventet spennende musikalsk møte med akkordeonmester Frode Haltlis tentett, kjent fra det ferske og kritikerberømmede debut-albumet «Avant Folk» (Hubro), hadde satt faretruende mange på den samme tanken, og et par endringer i forhold til platebesetningen – Sigbjørn Apeland (tangenter) og Øyvind Skarbø (trommer, vokal) erstattet Ståle Storløkken og Siv Øyunn Kjenstad – la knapt noen demper på forventningene.
De innledende minuttene av konserten skulle vise seg å utvikle et av de vakreste partiene jeg har hørt på år og dag. Med varsomme virkemidler mante Haltli, Apeland og Apneseth fram en klanglig, melodisk og harmonisk skjønnhetsåpenbaring, og den ble hengende i meg også når Lilja (el-gitar) gjorde den om mulig enda vakrere. Den overlevde også, nesten som opplevd uvirkelighet, de av konsertens seinere partier der hele ensemblet rev og sprengte skjønnheten i fillebiter med alt fra bukkehornraut (Hildegunn Øiseth) til sax-skrik (Rolf-Erik Nystrøm) og gitar-raseri (Juhani Silvola), og det er fristende å tenke at om motpoler slår gnister i Haltlis avant-folk-univers, er det folkemusikkens ujålete, natur-jordede skjønnhet som går i klinsj med sprengkraften i menneskenes iboende, ritualiserte angst og destruksjonstrang. En fantastisk konsert ble det iallfall, fullstendig original i klangen og drevet fram av en motor (Fredrik Luhr Dietrichson, kontrabass; Øyvind Skarbø (trommer) som til tider og spesielt i et heftig, skummelt marsj-strekk kunne flyttet en hel armé.
Saken fortsetter under bildet.
AVANT FOLK: Frode Haltlis strålende ensemble med (f.v.) Hildegunn Øiseth, Sigbjørn Apeland, Haltli, Rolf-Erik Nystrøm, Oddrun Lilja Jónsdottir, Erlend Apneseth, Hans P. Kjorstad, Juhani Silvola, Fredrik Luhr Dietrichson og Øyvind Skarbø. (foto: Terje Mosnes)
Kammer-rocka
Den som ville ha med seg hele Haltli måtte nøye seg med under halve Skydive Trio, og forflytningen krevde dertil en litt heseblesende mental ommøblering fra ett musikalsk uttrykk til et annet. Trioen med Thomas T. Dahl (el-gitar), Mats Eilertsen (el-bass) og Olavi Louhivuori (trommer) i Sardinen ble dermed mest å oppleve som et kammer-rocka, fingerspiss-følsomt og ofte gitar-drevet mellomspill før Ola Kvernberg fyrte opp Steamdome-monsteret i Røkeriet. (Du merker det på folkevandringene i Verftet når en ny, attraktiv konsert skal til å begynne i et av de andre lokalene.)
Steamdome, med full besetning, har etter ett album og diverse konserter allerede rukket å bli en slags referanse for hva som vitterlig kan utløses av energi i moderne, sjangerkryssende og –blandende rytmisk musikk. Nattjazz-konserten skuffet i så måte ikke; med Ola Kvernberg ved de mange spaker holder Steamdome så visst koken, og det kreves ingen spåmannsutdannelse for å antyde at septetten pluss lyd og lys kommer til å treffe festivalsommeren og høstkveldene som en turnerende tordensky.
Saken fortsetter under bildet.
STIGENDE STJERNE: Elisabeth Lid Trøen, med bassist Ole Marius Sandberg. (foto: Terje Mosnes)
Pris til Frank
Ta så med at Bergens store trommesønn, Frank Jakobsen, fikk overrakt Olav Dales Minnepris 2018 før han gikk på scenen sammen med bassist Ole Marius Sandberg, pianist Dag Arnesen og up-and-coming saksofonist Elisabeth Lid Trøen i de to sistnevntes kvartett. En opptelling i Bergens Tidende sier at Jakobsen og Arnesen er de to musikerne som har flest Nattjazz-spillejobber på merittlista gjennom alle festivalens 45 år, på dét området kan 26 år unge Lid Trøen foreløpig ikke konkurrere, men som tenorist med solid teknikk og røtter godt festet i moderne jazz, viste hun kvaliteter som nok skal bidra til å løfte henne høyere og høyere på den noble opptellingen, år for år. Vel åpningsblåst, Nattjazz, og sorry, Woody Black 4, det ble ikke tid og hode til dere denne gang.
Terje Mosnes (tekst/foto)
