Audun Kleive, Mats Eilertsen og Jacob Young gjør ære på det lille formatet.
Våren 1972 da Bill Frisell var 21 år, fikk han undervisning av Jim Hall. Undervisningen foregikk i åtte uker, og timene ble avholdt i Halls leilighet i Greenwich Village. Et par tiår senere fikk Jacob Young undervisning av Hall da han var i tyveårene og studerte i New York. Jim Hall skal ha sagt til Frisell at han ikke kunne lære noen hvordan de skal spille gitar eller improvisere. I Philip Watsons bok, «Beautiful Dreamer», forteller Frisell om hva han lærte av Jim Hall og at det fremste rådet han fikk, var å finne Bill Frisell.
Jeg vet ikke om Jacob Young kjenner seg igjen i dette fra sine møter med Hall, men jeg velger å tro det. Det er iallfall sånn at disse gitaristene har søkt sitt eget gjennom hver sin karriere, og Jacob Young har vært en stilbevisst utøver gjennom tre tiår nå. Jeg tok fram platene hans i forkant av kveldens konsert og hørte blant annet på «This Is You», som ble innspilt i 1994, etter at gitaristen hadde returnert til Norge. Det er mye fint å høre allerede der, men den som vil ha mer gitarmodenhet, kan gå til ECM-utgivelsene fra 2000-tallet. Young er en produktiv artist, og i kveld er det duket for enda en ny konstellasjon. Jacob Young Trio konsertdebuterer på Victoria, og album er på vei.
Trioen starter med å lede oss rett inn i poesiens kjernefelt, med dunmyke gitarklanger og kjælen bue på bassen. Så kommer Audun Kleive inn og setter pigg i bevegelsene. Han er som vanlig på lag med trommene og skjemmer oss umiddelbart bort med den umiskjennelige stilen sin. Young spiller uten hastverk og har helst en melodiøs tilnærming i det han gjør. Mats Eilertsen tar plass i musikken med lek og utstrakt lytteevne. Det låter såre fint og vel så det. Naturlig nok presenterer de stoff fra den kommende plata. Vi får «Eventually» og «I Told You in October», og gitaristen introduserer dem i en munter og uhøytidelig tone.
Jacob Young
Så starter Kleive en groove som gynger under Youngs seige utlegninger, mens bassisten gir kraft til driften. Det er virkelig fine heng og bra med fortelling å høre fra gitaren. Young swinger elegant på underlaget, og triojazzen er i svært gode hender. Kveldens gitarist er virkelig til stede i det han spiller. Han slipper ikke tonene før de er klare. Når Young forteller oss, med et lite glimt i øyet, at han nå føler seg gammel nok til å spille i trio, så gir det mening. Han bærer det utmerket og nyter åpenbart det han tilføres av den glimrende rytmeseksjonen. «One For Louis» er en hyllest til selveste Beethoven, en blues uten bluesakkorder, med blå karakter og fin modenhet. Tiårene med spill har satt seg i formidlingsevnen, og det disse tre musikerne gjør, er blottet for fakter. Poenget er ikke å vise seg fram, men å vie seg til innholdet. Nærværet og konsentrasjonen kjennes helt opp på galleriet. Det ser ut som om de koser seg, og det har de grunn til å gjøre.
Så skal vi rockes litt. Kleive og Eilertsen reiser konsertens tetteste vegg, og Young tar fram en ny gnist i lyden og spillet. Det låter tøft og skaper variasjon. Det er kreativt bygget. Hvis en trio skal fungere, bør det være bredde i de uttrykkene som kommer, slik som her. Mot slutten av kvelden får vi «Blue». Det er åpningssporet på «Evening Falls» fra 2004. Den legger tyngde til kveldens vekt. Kleive får trommene i tale, og Eilertsen gir bassen språk. De spiller med en briljans som ikke slår seg selv på brystet. Hvis Jim Hall hadde vært på Victoria og hørt kveldens trio, ville han kanskje ha tenkt at Jacob Young har funnet seg selv.
