Gledens tid

Av Audun Vinger

Det begynte dårlig. Da jeg skulle sette meg i setet på det tradisjonsrike 0825-toget til Voss fredag morgen, oppdaget jeg at min faste brie/bacon-baguette som jeg skulle ta frem fra frakkelommen på akkurat riktig tidspunkt var redusert til den papirposen den ble solgt i. Fillern. Det verste som finnes er flyvende baguetter på Oslo S.
Men i kupeen sto den legendariske konsertfrivillige Eva, det var noen andre gode kolleger noen seter lenger fram, og i restaurantvogna satt den gutte/herregjengen som alltid er på Vossa Jazz sammen og som tar seg noen formiddagspils og er blide. Vi var utvilsomt på vei rett sted, og pulsen sank. Sannelig ble det ikke annonsert at det skulle være konsert i vogn fem også. Og hvem sto der? Jo, ingen ringere enn Jacob Young med gitaren og forsterkeren sin. Vognen krenget og det var bare såvidt han klarte å holde seg oppreist med øksa si, men det kom så mange interesserte og lune lyttere at de i kraft av sin oppmerksomhet holdt ham oppe likevel, gjennom noen spreke standards.
Vel fremme i lobbyen på det vakkert nedslitte Park Hotell Vossevangen gikk det i ektefølte klemmer i øst og vest mellom musikere og andre musikkglade mennesker – det noe snodige begrepet «jazzfamilien» (det er jo i realiteten flere av dem) ga plutselig total mening. Det føltes viktig å være der siden så mye annet virker hardt, absurd, kaldt og farlig andre steder i verden.

Første konsert jeg rakk (det er dessverre alltid umulig å rekke andreklassebandet fra Jazzlinja for dem som ankommer med morgentoget fra Østlandet – men jeg så dem i Oslo noen dager tidligere) var med selvsamme gitarhelt Young. Jeg vil si at han har fått litt fornyet giv med den spreke trioen med Mats Eilertsen og Veslemøy Narvesen. De spilte ypperlig, men det var kanskje litt varmt inne i Voss Sparebank, og langt frem til bandet som spilte akustisk der borte på scenen. Jeg sto bak økonom Kalle Moene og stoner rock-trommis Ingvald Vassbø – begge med slående hårsveiser som duvet. Vi var i gang.

Jacob Young Trio. Foto: Kenneth Kleppe/Vossa Jazz

Så en kjapp tur innom den koselige kjelleren på Tre brør for å se en live podcast med Salt Peanuts*-prisvinner og nå lokal helt Jan Granlie, som møtte den dynamiske duoen Symre Bang og Heidi Kvelvane  — som spiller sammen under navnet Bankhvelv. De har ny og egenartet musikk ute nå. Tid til en halvtime på puta i det spartanske hotellrommet før det var klart for åpningskonsert føltes luksuriøst.

Og der var det blåsing i lur med den tradisjonsrike fanfaren «Heime på steinane», og der var det taler, og festivaldiktar Olaug Nilssen med en sår og håpløs/håpefull appell om kunstens betydning i krisetider – og kulturminister Lubna Jaffery, så klart. Her føler hun seg på hjemmebane, nærmest løsssluppen. Sannelig siterte hun også fra «den digitale jazzrææmsen Now’s The Time» i sin tale også. Dette lover godt.

Det er så klart leit at Maria Kannegaard ikke var i stand til å gjennomføre konserten denne gangen. Men jeg har et klart inntrykk av at det blir tilgitt av publikum, om ikke annet. Lite surmuling og folk som ville ha igjen pengene – her var det tjoka fullt likevel – og det var også med en følelse av at de var der litt for hennes del uansett – i ånden. Og, skulle det vise seg, var hennes aura og kunstnerskap også totalt tilstede i musikken som ble presentert av «vikarbandet». Kjernen i trioen, Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, er jo i seg selv en garantist for dét. En trio er tre mennesker – ikke en leder pluss to til. Nå ble det riktignok slik at de så seg nødt til å invitere flere supermusikere i hennes sted: Ståle Storløkken på alskens tangenter, og Anja Lauvdal på det samme inkludert et stort og flott flygel. Garantert superb miks av mennesker og lyder, det, men søndag kveld uken før festivalen, da han fikk vite om avlysningen, fikk den nye festivalsjefen Roger Urhaug det for seg at de trengte noe mer. Noe som traff enda bredere og fortsatt var kunstnerisk skarpt og skreddersydd – men også uventet. Festivalsjefen ringte derfor Nils Petter Molvær samme søndagskveld – og trompetisten sa umiddelbart ja.

Inazuma. Foto: Anders Flatlandsmo/Vossa Jazz

Det var med andre ord liten tid til øving og ordning. Jeg antok at konserten skulle komme til å få et slags jam-preg, kult nok det, for så vidt, men her ble samtlige i publikum slått fullstendig ut, av total tilstedeværelse og et tydelig låtfokus. Om enn låter av vidt forskjellig karakter. De fem personenes meget karakteristiske individuelle sound smeltet sammen til noe som virket besjelet av Kannegaards kunstnerskap. Sammen, hver for oss. Jeg har alltid elsket Anja Lauvdals spill, men det var som om det ga ekstra mening denne kvelden, i og med at pianister som Kannegaard var så viktig for henne mens hun fant sin egen stil og musiske personlighet. Så det var både kunstnerisk sterkt og rørende på samme tid. Etter en totalt rystende, og lang og ultraskjønn-vond tolkning av den moderne klassikeren «Min Ingen», kom det et innbitt «tusen takk!» fra en mann på raden bak meg, rett før det emosjonelle jubelbrølet satte fyr på hele Vossasalen. Det anerkjennende og hengivne blikket Molvær sendte i retning Lauvdal, sammen med en takknemlig gest, var ikke til å ta feil av. Dette var et historisk øyeblikk – og fra dette sekund og ut handlet Vossa Jazz om kjærlighet, interesse og empati. Store ord? Ja, men de stemmer, og de fleste jeg snakket med hadde lagt merke til den varme stemningen underveis – som om en grå sky hadde forsvunnet over hodene våre, og vi innså at skjønnhet og innlevelse er det eneste vi har – og hva som virkelig teller.

Ole Morten Vågan og Thomas Strønen. Foto: Ørjan Furnes/Vossa Jazz

Strønen fortalte at Maria var med på flere vis. Hun hadde kommet opp med bandnavnet Inazuma – ett eller annet japansk som betyr «som i et lyn-nedslag», og som ga mening når det gjaldt hvordan ideene ble respondert på, dem i mellom – og hvordan vi i salen opplevde det umiddelbart i øyeblikket. Hun hadde også valgt ut låter og sekvensering – hun var i musikken. De startet og sluttet med to eldre Kannegaard-låter: «Drifting Down the Nile» og «Frem» – begge har i seg disse rullende figurene og innstendigheten som gjør Kannegaards musikk så uimotståelig. Og innimellom spilte de, sparret de, to angulære og herlige Storløkken-låter som virkelig skjerpet sansene til alle i salen med åpen munn, samt Radiohead-coveren «True Love Waits». Alle kom til sin rett, og det var spesielt fint å høre Molværs tone i et litt andre tonale og rytmiske omgivelser – han burde i det hele tatt spille med mange forskjellige musikere. Hvordan kunne noe toppe dette? Det viste seg at topping ikke ble poenget uansett – stemningen bare forplantet seg i alt som senere foregikk på festivalen.

En kjapp porsjon hvit fisk av noe slag fra buffeten i hotellrestauranten oppe, pluss en interessant samtale om en flaske sydfransk rødvin fra 1999 som antakeligvis var flat og død og begravet selv om vi engasjert meldte det motsatte ved første smak, beredte grunnen for nye eventyr.

Eklektisk Samband. Foto: Runa Andersen/Vossa Jazz

Nyslått og svært fortjent Buddy-pris-mottaker Eirik Hegdals store superband Eklektisk Samband så jeg en søndag på den største scenen på Nattjazz i fjor, men det skulle vise seg at det var ekstatisk mye bedre tett og hett på Jazzklubben nede i de underlige hotellgangene. Ja, folk ble helt sprø av å høre på det, publikums nakker duvet som på de der gamle filmene av tester av bilbelte, det kom hyl og utrop rund baut, og alle fikk svettemerker på overdelen. De spilte fra det anbefalte albumet «turnchest», og er et band der alt skal være lov. Akkurat den ideen føles ikke spesielt eksklusiv i norsk jazz og omegn, men de bidrar helt klart med noe eget likevel. Bandet startet med at Hegdal valgte folk fra forskjellige deler av kontaktnettet, og opprettet en felles Dropbox der forskjellig ønsket inspirasjon kunne lagres. Det har et element av dette jublende TJO-jazzsoundet ved seg, men like mye anatolisk psych funk som Altın Gün – og Kate Bush.
Vågan kom godt oppvarmet fra forrige konsert, Per Texas Johansson hadde noen forrykende solo på diverse instrumenter, Josefin Runsten smilte bak sitt strengeplukk, og Håvard Aufles som lager de deiligste synthlydene i landet her klarte å vri ut enda sykere lyder enn før – antakelig på en ny Oberheim. Men det største var nok vokalist Thea Grant som totalt besitter materialet i stemme og kropp og performance. Hun er en utøver av typen som noen sikkert mener er «litt mye» – men jeg vil si at hun er helt perfekt og en av de sterkeste frontfigurene i norsk musikk, som det er på tide at blir sett av flere.

Etter dette var de påkrevet med en minimalistisk ostetallerken, en anbefalt Syrah og en god samtale med en gartner i 20 minutters tid – en mellom-landing. Borte i den vakre designperlen Gamlekinoen, som forøvrig nevnte Lubna har fått tildelt 20 ferske millioner til oppussing til, skulle det være kveldskonsert med hardingfele-kunstner Erlend Apneseths store ensemble. Jeg var vitne til premieren av verket Song over støv på Riksscenen – musikk som kom ytterligere godt frem på den nylige albumutgivelsen på Hubro. Musikk av dette slaget kler de organiske rammene i Gamlekinoen – Lauvdals salmesykkel, Mats Eilertsens gromme bass, Rolf-Erik Nystrøms unike saxbruk og den farlige trommingen til Hans Hulbækmo ble grunnmuren for de sittende musikerne foran der. Frode Haltli snurpet på munnen mens de underligste stønn fra fortiden seg ut av belgen, og Apneseth ble utfylt av sin egen powertrio Helga Myhr, Rasmus Kjorstad og Selma F. Bolstad. Samtid og tradisjon, meditasjon og fredagskveld – det er musikk som rommer mye. Og også total skjønnhet, som den nydelige duetten i tittelsporet mellom Kjorstad og Bolstad, der stemmene deres vikler seg i hverandre så publikums hjerter blir enda mørere enn de allerede var.

Bethany Forseth-Reichberg og Zakarias Meyer Øverli, Foto: Ørjan Furnes/Vossa Jazz

Kvelden skulle avsluttes på en for meg ny venue med det perfekte navnet Ungdomshallen – et gammelt forsamlingshus i tre med helt perfekt kapasitet (mye utsolgt med andre ord). Det var det premiere på bandet Riversun – der vokalist Bethany Forseth-Reichberg og saksofonist Zakarias Meyer Øverli, kjente navn fra ung norsk jazz og pop, har slått sine pjalter sammen i komposisjon og idé. Bethany F-R er landets mest undervurderte sanger, vil jeg si, og det var en stor glede å høre henne i dette materialet, som liksom hverken var pop eller jazz men noe ganske eget. Meyer Øverli er også en sjelden saksofonist i landet nå, som plutselig kan henfalle til noen hakkandes episk-lyriske kraftsoloer som føles totalt riktig der og da.

Håvard Aufles og Joel Ring. Foto: Ørjan Furnes/Vossa Jazz

Det hjalp selvfølgelig med den frekke rytmeseksjonen Joel Ring på bass og Ola Øverby på trommer, de ble locked-in som om de kom rett fra en innspilling med Willie Mitchell for Hi records. Også her var Aufles på plass på et ståpiano og den nye Oberheimen – som alltid fikk musikken nye og farlige farver fra hans fingre. Det svingte, rett og slett – men det var også noe mer. De to nyforlovede foran på scenen var så tydelig forelsket, de så på hverandre med total respekt og beundring underveis – og det var uhyre gripende og inspirerende, og atter et eksempel på hvordan Vossa Jazz 2025 for en helg, en stakket stund, fikk oss til å føle at vi lever i gledens tid. Vi åpnet våre hjerter for hverandre.

For ordens skyld, og før tårene må tørkes fra tastaturet, skal det også informeres om at det umiddelbart ble jam. Andreklasse fra Trondy tok grep og lagde stemning, og alle de voksne ville være med – ikke for å «hjelpe» de unge men fordi gleden er noe som deles. Signe Emmeluth kom rett fra konsert med Lotus og lot alten flyte, og jammen fikk sitt høydepunkt da han dagen startet med, Jacob Young, ble tildelt en øks med imperativet: spell! Og det gjorde han til gagns med Eilertsen, Mathias Eick på hamrende bar-piano og den fine danske studenten Rasmus Kirkholt på sax. Etter all denne kjærligheten klarte jeg kunststykket å i et par minutter gå meg vill på Voss, men ankom hotellet trygg og fornøyd til mer varm stemning i pianobaren der varmen og åpenhjertigheten ble holdt ved like. Er det altså slik det kan være?