"Jazz, Fritt Etter Hukommelsen" cover
Bushman's Revenge
"Jazz, Fritt Etter Hukommelsen"
Rune Grammofon

Gitartrio for vårt århundre

PLATE: Bushman’s Revenge blir bare bedre med årene.

At noen vil seg så vondt som å drive en gitartrio i vårt århundre! Etter storhetstiden i det forrige skulle man jo tro at alt var sagt og gjort. Eller spilt. Både med og uten plekter. Det første jeg tenker på når jeg hører åpningssporet «Contemplation», er Taste, Rory Gallaghers band som også spilte jazz fritt etter hukommelsen. Med stort hell, rundt 1970. Hvis man velger seg gitartrioen som medium i 2016, bør man ha noe på hjertet, og det har åpenbart Bushman´s Revenge fortsatt. Etter en lengre pause, er Even Helte Hermansen, gitar, Rune Nergaard, bass og Gard Nilssen, trommer tilbake. De har lagt vekk prog/jazz/rock-konseptet og styrt mot den Coltrane-jazzen de kom fra. Visstnok litt trøtte av den fort og høyt-estetikken de dyrket. Mer modne og trygge og mindre opptatt av å demonstrere ferdigheter. Det låter både smakfullt og poengtert. Jeg liker den gammelmodige, skjøre og sprekkeferdige tonen i gitaren. Bluesforståelsen ligger i bunnen for det som foregår, og Bushman´s Revenge låter som et band. Tre medlemmer limt til hverandre gjennom timer med samspill og en intuitiv forståelse av hva som gjelder. «Jazz, Fritt Etter Hukommelsen» inneholder fire selvkomponerte låter og to covere. McCoy Tyners «Contemplation»  og Albert Aylers «Angels» får begge en behandling som overskrider faglig dyktighet, og det er jo nettopp det som ligger bakenfor flinkheten som betyr noe. I gamle dager kalte man det feeling, og det ordet står seg bra. Bushman´s Revenge har noe  som de fleste gamle gitartrioene manglet, hvis vi et øyeblikk ser bort fra Cream. Bandet har tre musikalsk jevnbyrdige personligheter i besetningen, og det gir seg til kjenne i det arbeidet som blir gjort. «Gamle Plata Til Arne» skal stamme fra den aller første jamsessionen bandet hadde, og tittelen refererer til Arne Nordheim. Åpenheten, dynamikken og slagkraften er såre enkel å like. Livealbumet «Bushman´s Fire»  rommer opptak fra Café Mono og låter både kosmisk og mer overdådig. Så har trioen også med seg Kjetil Møster på saksofon og David Wallumrød på orgel. Selv om det låter tøft, er jeg ikke i tvil om at musikerne er mer til stede i seg selv på «Jazz, Fritt Etter Hukommelsen». Mono-opptakene har noe av denne ugjennomtrengelige voldsomheten som ikke innbyr til nyanser. Sonny Sharrocks «As We Used To Sing» når et metningspunkt som ikke føles bare behagelig. Godt spilt, men ikke like godt likt. Det som derimot er lett å verdsette, er den utviklingen og mangfoldigheten Bushman´s Revenge viser med disse to utgivelsene. Det fornyer interessen for bandet og forteller om en selvinnsikt og kreativitet som er lite selvfølgelig.

Arild R. Andersen

Fra forsiden

Plateanmeldelse

Premiere for Vestnorsk Jazzensemble

Jon Balke er kunstnerisk leder for den aller første utgaven av Vestnorsk jazzsenters nye regionale orkesterprosjekt, Vestnorsk Jazzensemble. Det blir premiere på Spor 5 i Stavanger 14. november og på Sardinen i Bergen 15. november.

Meld deg på vårt nyhetsbrev