Gamle historier og nye begynnelser de tre siste dagene på Moldejazz

Av Filip Roshauw

Samtidig som gjennomføringen av en festival som Moldejazz i 2021 i stor grad handler om å få en viss normalitet tilbake – sosialt liv, en åpen festivalgate, utendørskonserter i Alexandraparken og så videre – er det også mulig å få øye på elementer av “gjenreisningen” som handler om å komme seg frem mot et nytt sted. Balansen mellom folkefestaspektet og de mindre konsertene vil riktignok alltid være en omdiskutert del av de største norske jazzfestivalene. Men allerede før mars 2020 var det en utbredt følelse av at flere av disse stedene, Moldejazz inkludert, har nådd et punkt der man må stikke fingeren i jorda. Hvor store skal man være, hva slags økonomisk risiko skal man ta, og hvordan forholder festivalene seg til at jazzverden ikke nødvendigvis har en kjempestor ettervekst av relevante navn som også er kjent langt utenfor jazzens sfære? Følelsen av at ting må skrus sammen på en litt annen måte ser du på Sildajazz i Haugesund, du har ikke minst sett den på Kongsberg det siste året, og du ser den på årets Moldejazz. Alt sammen åpenbart forsterket av umuligheten av de aller største konsertene, som gjør at de smalere delene av programmet faktisk er det som sørger for stabilitet i denne tiden. Et påfallende symbolsk eksempel på det er Romsdalsmuseet i år ikke kunne bli brukt til svære konserter med men er’e jazz-bookinger, men derimot huset festivalens serie med solo-friimpro-konserter. 

Ellen Andrea Wang, årets residerende artist, har kalt det de smale uttrykks revansje i noen intervjuer. En treffende beskrivelse av følelsen det siste halvannet årene – jeg har i hvert fall, som konsertgjenger og jazzjournalist, både blitt nervøs og opprømt av hvor mye i denne delen av konsertlivet som tross alt har fortsatt, i skarp kontrast til hvordan mange medmusikkelskere, festivalarrangører og musikere opplever det. Samtidig ble nettopp Wangs serie med konserter, fra bassorkester til korverk, også et eksempel på at omstarten også handler om å finne ut hva som kan være “jazzens bredde” i fremtiden. 

Hvis man titter på listen over residerende musikere de siste 20 årene, finner man mye forskjellig – fra jazzens aller største internasjonale navn, som Chick Corea, Pat Metheny, Maria Schneider og Michael Brecker – til norske innovatører, som Karin Krog, Paal Nilssen-Love, Jon Balke og Sidsel Endresen. Bredden er stor, men blant disse navnene er det også vanskelig å få øye på noen opphold som sikter seg inn mot det fruktbare crossoverlandskapet hvor jazz og popen puster i samme luft, og som på mange måter er typisk for nettopp Moldejazz, før nettopp Ellen Andrea Wang i år.  

Ellen Andrea Wang. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Torsdag
Det var selvsagt rom for rollen som improvisatør i konsertene hun gjorde, men arbeidet som låtskriver ble tydelig understreket, underveis i hver konsert og i måten enkelte, distinkte  nøkkelsanger fra Wang-katalogen gikk igjen på tvers av konsertene og ensemblene. 

Sånn sett utgjorde også de to settene hun gjorde med sin egen trio i Teateret Vårt et slags omdreiningspunkt i all aktiviteten. Jeg fikk med meg den andre av de to, hvor vi i tillegg til Wang, Andreas Ulvo på tangenter og Erland Dahlen på trommer, også fikk høre gjestespill fra tenorsaksofonist Hanna Paulsberg og gitarist Rob Luft. Vi fikk høre materiale fra de to albumene hun har gitt ut under eget navn, Diving fra 2014 og Blank Out fra 2017 i tillegg til helt nye ting og musikk som dukket opp på Closeness-albumet fra i fjor, med Wangs andre trio. 

Andreas Ulvo og Ellen Andrea Wang. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Som nevnt i den forrige rapporten, er det en del ting som går igjen i måten Wang tolker bassens rolle i et sånt låtdrevet univers. Den greier seg liksom stort sett alene, der den spiller tydelige, saftige linjer og riff. Ulvos rolle kan egentlig minne litt om den Rob Luft spiller i Closeness-trioen, han har fritt leide til å skape teksturer, improviserende lek og varme, og gir musikken en slags horisont. Så har vi Erland Dahlen, på sitt karakteristiske store trommeoppsett, med tre svære klokker som henger over resten av herligheten, som gammeldagse gatelykter. Det er vanskelig å ikke tenke på rytmeseksjonen i The Police, med Sting og Stewart Copeland i måten han snor seg rundt Wangs tykke, sjelfulle linjer i små og store, finurlige bevegelser. Med et i utgangspunktet såpass lite ensemble som dette handler det saktens om å finne den typen effektfulle kontraster, mellom lek og ro. Men Dahlen er også en melodiker, som gjennom skipsklokker, blossom bells, sag, bue på cymbal og log drums står for veldig mye av den harmoniske informasjonen underveis. Du kan også trekke linjer tilbake til norsk voksenpop fra 80- og 90-tallet i disse arrangementene – og til måtene perkusjonister som Paolo Vinaccia, Audun Kleive og Terje Isungset fargela sentrale norske innspillinger på ukonvensjonelt vis. Store deler av den norske trommeslekten er i det hele tatt en form for musikalske surrealister – hva kommer det av? Senere i uka byr festivalen saktens på et og annet svar.

Etter hvert i settet kommer Rob Luft, som noen dager tidligere har spilt med Wang og Jon Fält. Fremdeles tettes ikke lydbildet igjen – Luft har masse spill i seg, han, det kommer en haug med halsbrekkende shred-øyeblikk. Men igjen merker man popsensibiliteten i måten musikerne tolker denne musikken på. For i midten skal det fremdeles være plass, fremfor alt til Wangs stemme, like luftig og lett som bassen hennes er breial. Det er en integritet der som liksom ikke lar seg rikke, og som gjør at de andre musikerne tilsynelatende ubekymret kan skride til verks med små og store pensler. 

Ellen Andrea Wang Trio med Hanna Paulsberg og Rob Luft. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Wangs nære musikalske samarbeidspartner Hanna Paulsberg dukker også som sagt opp, både sammen med bandet, blant annet i en brusende instrumental inspirert av Randsfjorden, men også i en duett med Wang. “Nobody knows the trouble I’ve seen” er en spiritual som var en av Charlie Hadens store favorittlåter, og som Wang plukket med seg da hun på Closeness skapte en sorts musikalsk meditasjon over den store amerikanske bassistens livsverk. Denne kvelden er det låta Wang griper til når hun på sedvanlig rolig vis anerkjenner at det er en spesiell dag på festivalen – ti år siden den høyreekstreme terroren i Regjeringskvartalet og på Utøya. Så beveger musikken seg videre, vi får høre en ny versjon av flotte “Recognise”, med sin liksom evig oppadgående, rolige bassgang, vi får høre Dahlen slå seg løs i en trommesolo som beveger seg fra hørbar brumming og stønn bak trommesettet til full bjellestorm og et voldsomt gitarheltøyeblikk i “Peace Prize”. Hvem vet, kanskje blir kvartettutgaven, med Ellen Andrea Wang Trio pluss Luft en fast besetning. Både når de er tre og når de er fire klarer i hvert fall musikerne å finne balansen mellom intime øyeblikk i musikken og et sound som låter større, og dyrere enn det man kanskje ser for seg. Og Wangs voksne jazzpopmateriale trenger kanskje begge disse aspektene. 

Lumen Drones er et kvintessensielt band på den norske omegns-scenen i dag. Trioen består av Nils Økland på hardingfele og fiolin, Per Steinar Lie på gitar og Ørjan Haaland på trommer. De to sistnevnte kjenner vi blant annet fra The Low Frequency in Stereo, et legendarisk post/psych-rockband som er et godt eksempel på at det finnes mange stier inn i musikkens grensetrakter – og at mange av dem går via nettopp Haugalandet. Lumen Drones bedriver tålmodig, ukunstlet musisering hvor den norske folkemusikkens droner og postrockens motoriske tøffing finner fellesstoff. 

Lumen Drones. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

“Min far sa alltid at du aldri skal se opp på en høy note… jeg vet ikke om dere skjønte den. Ikke jeg heller, egentlig. Men han sa også at om du øver jevnt og trutt, kan du en dag kanskje spille på Moldejazz. Og nå står vi her,” sier Lie etter de har unnagjort det første, nesten halvtime lange strekket, som hele veien ligger og lurer rett under kokepunktet, med clean gitar med en liten knekk i tonen og klubber på trommesettet. Om noen uker er Nils Økland årets festivalartist på Sildajazz i Haugesund. Tidligere i sommer sto han for et av konsertsommerens desiderte høydepunkt for mitt vedkommende, i duo med Sigbjørn Apeland i Sølvsalen på Kongsberg Jazzfestival. Han har en mild, særegen tilstedeværelse på scenen, og han forteller litt underveis om materialet, for eksempel om den sagnomsuste gorrlaus-stemmingen som han benytter seg av underveis. Det er en helt særegen, melodisk ro i spillet hans og en lur åpenhet som har gjort ham til en person som dukker opp nær sagt hvor som helst, på samtidsmusikkfestivaler, i samspill med Moskus, på plakaten til Roskildefestivalen eller her, i den motoriske og bølgende kverningen. 

Nils Økland. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Jazz i seg selv dukker ikke opp på noen av sidene av bindestrekene i universet til Lumen Drones. På samme måte kan den i grunnen være fraværende i mye av det som gis ut på Hubro, plateselskapet der Økland og Lumen Drones har gitt ut mye av musikken sin de siste ti år, og som ble opprettet av Andreas Risanger Meland, som i dag er sjef for Sildajazz. Skal man forsøke å dra en sirkel rundt dette feltet, til det kjedsommelig kalt Åpen Klasse, handler det både om kunstmusikk og jazz av typen vi for eksempel finner i ECMs mangslungne katalog. Men det handler også om impulser fra diverse former for alternativ rock, og fra møtene mellom nisjer som fant sted under Safe as Milk-festivalen i Haugesund og på plateselskapet med det samme navnet. Hos Lumen Drones virker for eksempel den felles fascinasjonen for teksturer og variasjon i repetisjon, som man både finner i folkemusikk og rockens droner, mer enn nok. Det handler om å henvende seg til lyttere som er nysgjerrige på møtet i seg selv, snarere enn akkurat hvem det er som møtes. Og som også er såpass orientert mot andre egenskaper enn de rent sjangerspesifikke – sånn som hvordan improvisasjon kan oppstå i en alternativ rock-setting, eller måten folkemusikk helt på egenhånd byr på utforskning av klang og form – at slike ting fint kan inngå i et program uten en eller annen bopbasert lisens. 

Lumen Drones. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Trioen har også en egenskap til som føles typisk for der vi er nå i denne musikken. Du kan komme langt uten patos, har Meland sagt om Hubros måte å presentere musikk på. Det forteller et eller annet, både om hvordan man “ufarliggjort” kunstmusikk og på mange måter gitt naturromantikken i norsk instrumentalmusikk en ny vår de siste 10-15 årene. Det ECMske har fremdeles masse å by på, men det er som om den aller mest svulmende lengselen er blitt byttet ut med en kjølig hånd på pannen og et og annet lurt, gåtefullt smil. Som nevnt søker ikke Lumen Drones seg mot de største klimaksene som åpenbart ligger rett rundt hjørnet. Det er ikke dit de skal – det er et annet sted, med færre dramatiske pekefingre. Og det er vanskelig å ikke tenke på denne beherskede, lune tonen også når Per Steinar Lie på tampen griper ordet og forteller en kort historie, om en gutt han møtte da han jobbet på en ungdomsklubb på Karmøy, som var stor The Low Frequency in Stereo-fan, og som ble drept på Utøya. “Jeg skal ikke melde noe store greier,” sier han, brydd og beveget. Men de har lyst til å spille låta “High Rider”, for aller første gang siden Lie spilte den i en begravelse for ti år siden. En sval, dvelende låt som i likhet med resten av settet gir plass til tankesprang og ømhet inne på Storyville. 

Fredag
Det er saktens ikke så fryktelig langt fra denne opplevelsen til Frode Haltlis Avant Folk, som spiller i Molde Domkirke dagen etter. Haltlis spellemannslag, som ga ut sin andre plate tidligere i år, stiller på festivalen med en litt annen besetning. Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, Fredrik Luhr Diethrichson på kontrabass, Juhani Silvola og Oddrun Lilja på gitarer, Ståle Storløkken på orgler er med fra originalbesetningen. Men inn for Erlend Apneseth på hardingfele og Hans P. Kjorstad på fele får vi henholdsvis Selma French Bolstad og broder Rasmus Kjorstad – som blant annet spiller sammen i Morgonrode. I tillegg stepper Trygve Seim inn for Rolf Erik Nystrøm på saksofoner, og Per Oddvar Johansen bemanner trommesettet i stedet for Siv Øyunn Kjenstad. 

Moldejazz-besetningen av Avant Folk. Foto: Petter Sele/Moldejazz

De åpner med det som også er første låt på siste albumet, “Doggerland”. Allerede her får vi antydninger om den store paletten i bandit, som har vokst ganske betydelig fra et album til det neste. Et lystig tema, ikke ulikt “Hug”, som åpnet Haltlis første album, munner etter hvert ut i et abstrakt landskap, der det plukkes og gnisses og bobler, hvor Silvola spiller med ringmodulator på gitaren, og som etter hvert vokser til et støyende klimaks. Så er musikken dvelende igjen – før det kommer andre, lignende ekskursjoner – på et oppsiktsvekkende sted er de inne i noen greier som minner om elektrisk Miles, med syrete orgel og spastisk-funky rytmeseksjonbevegelser. Et annet kanaliserer Juhani Silvola sin indre (eller ytre) Terje Rypdal og sender vrengte gitar-hvin gjennom det store rommet. 

Haltlis musikk er også et eksempel på at man ikke kan trekke opp for skarpe skiller mellom gamle og nye måter å møte folkemusikken på i norsk jazz. Spillet til de to blåserne Øiseth og Seim minner om stemninger vi finner hos Jan Garbarek, Karl Seglem eller Arild Andersens Sagn. Uttrykket til begge to trives godt i kirkens store klang, og denne sødmen får leve side om side med små, aparte øyeblikk. En av bonusene med vikarene i Haltli-bandet er at de får nyttegjort seg av stemmen til Selma French Bolstad, som har en særegen topp, en slags hiss, som gjør at den både stikker seg ut og blander seg med de andre instrumentene, selv når hun synger dypt og lavt. 

Frode Haltli. Foto: Petter Sele/Moldejazz

Halvveis uti konserten forlater Ståle Storløkken scenen. Fem minutter senere toner bandet ut, lyset senker seg på scenen og orgelet i Molde Domkirke tar over. Tidligere i år ga Storløkken ut Ghost Caravan, en plate nettopp fremført på kirkeorgel. Dette mellomspillet forteller oss mye av det samme som plata gjør – at Storløkken også låter Storløkken, mektig og sprøtt om hverandre, selv på denne blåhvalen blant instrumenter. Når bandet kommer inn igjen har Haltli byttet trekkspill til en arabisk variant som er stemt på litt annet vis, og konserten går inn i en annen, utemperert del som både understreker vikar Seims lange befatning med arabisk musikk, og som setter spenningene i Haltli-bandet i et enda tydeligere relieff. Den glidende tilnærmingen mellom måten de forskjellige instrumentene er stemt og låter på, på tvers av musikkulturer, finner vi også igjen i det rytmiske. Noen ganger danner trommer og bass tydelige, groovy føringer for det som skjer, mens de andre ganger liksom følger etter og fargelegger rytmene som spretter og napper ut av Haltlis trekkspill. Til sist møtes liksom alt, i en fremføring av salmen “Korset vil jeg aldri svike”, sunget av Selma French Bolstad over bandets saktmodige, omskiftelige klangbehandling. Jada, det er sant, du kan komme langt i formidlingen av denne musikken uten patos. Men… dæven. 

Lørdag
– Jon likte ikke å spille ekstranumre, men han kunne finne på å gjøre andre ting. På nittitallet husker jeg at han ofte feide scenegulvet når bandet spilte siste låt.
– Ja. Han feide fint, da.
– Å ja, Jon feide veldig fint, altså. 

Kanskje kan den tidligere nevnte forkjærligheten for merksnodige løsninger blant norske trommeslagere oppsummeres i denne lille samtalen, som ble ført utenfor Bjørnsonhuset noen timer før minifestivalen Jons Hus, kuratert av Gard Nilssen og Audun Vinger, siste dag på Moldejazz. Trommeslager Jon Christensen døde i fjor, og livet til musikeren som visstnok har spilt flest ganger på Moldejazz av alle skulle feires med syv konserter, spilt av nære kolleger og musikere som på et eller annet vis har fulgt i fotsporene hans. Mellom konsertene var det små intervjusegmenter, noen korte audiovisuelle innslag inkludert et intervju Gard Nilssen gjorde med Christensen på Herr Nilsen for 20 år siden og A K Dolvens filmverk Jon – og undertegnede bidro også med opplesning av noen korte tekster, skrevet for anledningen, i festivalens siste bolk. Det la noen andre rammer på deltagelsen min denne dagen enn tidligere under Moldejazz. Men noen tanker er det saktens plass til allikevel. 

Gard Nilssen. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Store musikere – eller kunstnere generelt – kan være inspirasjonskilder på forskjellige måter. Noen har en særegen teknisk måte å løse ting på, en lyd og en viss frasering, som er smittende – som gjør at det frister å nærme seg det de gjør, å låne, stjele og tilpasse. Andre igjen utmerker seg ved at de setter et så tydelig eksempel at de skaper en form for kunstnerisk lisens, ikke bare for seg selv, men for de som påvirkes av det – at man ønsker å bli seg selv gjennom deres eksempel. Det kan kanskje høres ut som at det siste er mer høythengende enn det første, men det er egentlig ikke poenget – begge deler er helt essensielt, og i en del særegne tilfeller er det også vanskelig å se hvor det ene tar slutt og det andre begynner. Og sånn er det i dette tilfellet. 

Marthe Lea. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Det var flere trommeslagere – og andre musikere – på scenen denne dagen som på et eller annet tidspunkt i karrieren har vært sterkt påvirket av spillestilen til Jon Christensen, og som fremdeles røper det i ulike ting de spiller. Det kan gjelde både Per Oddvar Johansen i The Source, Thomas Strønen i trio med Ayumi Tanaka og Marthe Lea, eller Veslemøy Narvesen med Kongle Trio. Denne biten av puslespillet, den liksom direkte overleveringen av en stil og et sound, var også understreket av at noen av Christensens gamle cymbaler er til låns hos noen av trommeslagerne, og ble brukt under de ulike konsertene. Da den siste konserten var over, og det ble rigget ned etter The Source, kunne man se både Strønen og Narvesen stå og spille begeistret på en viss, sagnomsust 22 tommers ridecymbal med megetsigende, brede glis. 

Rundt dem svevde en trommestikke som hang fra en fiskestang. Det var en henvisning til en historie Arild Andersen hadde fortalt tidligere samme dag i sitt intervju, om hvordan Christensen under et ekstranummer hadde syklet inn på scenen med en slik anordning, trillet hit og dit og så truffet trommene med ett slag, på riktig tidspunkt. Nilssen hadde fått låne en fiskestang av Morten Qvenild som han bar ut på scenen mot slutten av The Source-konserten. Da var det plass til leken med myten, helt på tampen etter en dag som ellers tross alt handlet om hvordan musikken beveger seg videre, i flere retninger på én gang, for eksempel inn i SKRIMs elektroniske bulder eller den lekne, tålmodige bærturen langt uti lyngen med Moskus. 

Audun Kleive. Foto: Thor Egil Leirtrø

Dagen åpnet med et slående solosett av Audun Kleive – stående, med store fargerike tammer, rototoms og cymbaler. Det var noe seremonielt over oppsynet og musikken, fremført med en voldsom autoritet (som om han har planta et jordspyd halvannen kilometer ned i bakken, som en lytter bemerket etter konserten). Senere spilte Arild Andersen også alene, med og uten looping og etter hvert i selskap av Jons datter, vokalist Emilie Christensen. Både Kleive og Andersen er fremdeles i utvikling, samtidig som de selvsagt også er merkbare, betydelige innflytelser på en rekke av de andre musikerne som er her i kveld. Konsertrekken bød på flere påminnelser om alle disse andre vekselvirkningene også, hånd i hånd med Christensens ånd. 

Emilie Christensen og Arild Andersen. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Akkurat det føles passende – om det er noe denne forsøksvise innsirklingen av en “musikalsk arv” viser, så er det kanskje at han ikke nødvendigvis tilhører én type trommeslager. Han tilhører på ingen måte bare trommeslagere heller. Underveis blir det både samtaler og andre påminnelser om det store skiftet i spillestil, fra det bemerkelsesverdige, bølgende drivet fra 70-tallet til senere tiårs poetiske fargelegging, fortrinnsvis på cymbalene etter at beina sviktet. Selvsagt er det mye melankoli i denne fortellingen, men det er også en kunstnerisk styrke der, og en pekepinn om hvordan han kan fortsette å være en innflytelse på alle mulige slags musikere. En corny tanke som slår meg tidlig, under Kleives sett, er at om en ung person i Norge som av en eller annen grunn ikke kan bruke bena drømmer om å bli trommeslager, kan man faktisk si til vedkommende at dét, det gjorde ikke vår kanskje største trommeslager i flere tiår han heller. Og det er bare én av mange måter, innlysende og uventede, at Christensen fortsetter å sette et inkluderende eksempel på norsk jazz, og som vi blir minnet om denne kvelden.