Gallerijazz, Gammalgrass, nylonstrenger og nervetråder

Av Filip Roshauw

De første tredve sekundene av Kind of Blue er blant de vakreste invitasjonene inn i en skive i musikkhistorien. Den består av bassen til Paul Chambers og pianoet til Bill Evans, Gil Evans skulle muligens hatt en co-write på akkurat disse sekundene, som introduserer låten og albumet på så naturlig vis at du nesten kan tilgis om du glemmer at øyeblikket finnes. Den forteller uansett lytteren noe om at noe helt spesielt skal skje – at dette ikke er en “vanlig” jazzplate, og at alt du hører herfra og ut, er skåret av det fineste stoffet som finnes, at Kind of Blue er en av musikkens mest eksklusive teksturer, selv om den tross alt tilhører folket. Men nå tjuvstarter jeg egentlig litt her, for før denne introen ble fremført av det Mathias Eick-ledete Kind of Blue-bandet i Festiviteten, startet andre dag på Sildajazz på Haugesund Billedgalleri hvor en av byens mest sentrale jazzmusikere, pianist Svein Olav Herstad, og hans trio spilte en ettermiddagskonsert.

Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Trioen bestod denne gangen, foruten Herstad selv, av vikar Gard Nilssen på trommer (vanligvis er det Håkon Mjåset Johansen som sitter på krakken, akkurat som det er i Kind of Blue-bandet hvor Nilssen også vikarierte) og Magne Tormodsæther på bass. De følte seg fram i rommet ved hjelp av nye og gamle komposisjoner fra trioens katalog (den nyeste, skrevet denne uka, het “Gard”, eventuelt “Garden”) i tillegg til Gershwins “How has this been going on” og Ornette Colemans “Bird Food”. Det er andre konsert under Sildajazz hvor det ikke er noen form for forsterkning – det kunne det ikke vært der inne, rommets akustikk byr vel i grunnen på dynamiske utfordringer nok, åpenbart særlig når det kommer til trommene. Men det er et godt rom å være på konsert i, lyst og luftig, særlig med énmeteren, og takvinduer som denne torsdagen minnet om at det utspilte seg en vakker sensommerdag utenfor. Under noen av låtene – blant annet nevnte Coleman-cover, skrudde de opp giret så godt det lot seg gjøre. Ellers hadde de mer øyeblikk der de minnet om noe Bobo Stenson kunne funnet på i de voksne trioene sine, både med Motian og Christensen på trommer, samt et mer håndfast islett av EST-aktig Farris-jazz i låt nummer to, “Ludde”. Og en rekke andre ting, det var en variert og munter liten konsert, både preget av lavskuldret musisering blant nye venner og Svein Olav Herstads genuint humoristiske vesen. Det ble ledd mye – ikke for siste gang denne dagen.

Men ok, tilbake til Kind of Blue-fremføringen. Dette var et prosjekt som ble initiert av impressario, altmuligmann og musikkvesen Christer Falck i forbindelse med albumets sekstiårsjubileum i fjor, og da det ble unnfanget, føyet det seg inn i en etter hvert lang rekke med profilerte hyllester som han har dratt i gang. Nå er det blitt en mer fast greie, noe som i grunnen er naturlig – oppmøtet i Festiviteten bekrefter at kombinasjonen av kjent låtmateriale og godt etablerte musikere er noe som trekker folk til konsert. Og man kan si hva man vil om å vende nesa mot fortiden på denne måten – det er potensiale for å drive mye god formidling, også av det som skjer her og nå, gjennom slike rammer. Når festivalsjef Andreas Risanger Meland før konserten spøkefullt spør “er dette kynisk kommersialisme eller musikalsk dumdristighet”, er det fristende å svare “jada, sikkert litt av begge deler – men mye mer enn det også”. Skjønt, ikke alltid.

Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Det er en forslitt klisje om Miles Davis at “det er notene han ikke spiller” som gjør ham så spesiell, og på Sildajazz kan man vri på det og si at det valgene sekstetten ikke tar som hemmer konserten. En hyllest i denne sammenhengen burde være en tolkning, men det fremstår ikke sånn – her dreier det seg om å nærme seg tempovalg, solistrekkefølger- og lengder slik de fremsto på plata i utgangspunktet, å naile hver eneste vibb “som på plata”. Dét gjorde Davis selvsagt aldri selv i den grad han spilte låtene live. Kanskje kan du si at det er et poeng i seg selv å høre låter som “So What” og “All Blues” i platas hypnotiske midtempo, noe Mathias Eick var inne på i et intervju om konsertkonseptet med Klassekampens Musikkmagasin før sommerferien. Men noe stort poeng er det ikke.

Finnes det ting som er verdt å bortimot kopiere fra originalen? Javisst. At det nevnte atmosfæriske preludiet på “So What” høres klin likt ut, føles bare rett og rimelig. Dermed er det også litt merkelig å høre Johannes Eicks distinkte pickuptone, nesten borte i fretless-land, være fortøyningen for disse vektige sekundene. Det er et ganske langt skritt fra den dypbrune klangen til Paul Chambers. Ikke noe stort poeng i seg selv å trekke opp, men det blir et tidlig forvarsel om uncanny valley-territoriet en slik konsert fort kan ende opp i – den sansemessige forvirringen av å støte på noe som ligner mye, men ikke helt, på noe du kjenner veldig godt. Bassisten behandler også det ikoniske bassriffet i låta med en slentrende nonchalanse, noe som kan føles ergerlig – men samtidig burde kanskje resten av konserten fortsatt i den uvørne ånden. I et intervju tidligere på dagen fortalte Mathias Eick om hvordan han hadde fått et mer naturlig kjærlighetsforhold til Miles (for trompetister antar jeg at han er en type det også kan være et poeng å ikke idolisere altfor mye) under såkalte øl-øvinger under studiene i Trondheim, blant annet med Kjetil Møster som bekler Coltrane-rollen i bandet. Jeg tror en slik konsert hadde hatt mye å tjene på å føles mer som slike uformelle seanser – kanskje burde det stått noen kasser øl på scenen. Stoffet er jo så godt kjent for musikerne – det burde føles som et par inngåtte sko, men her er det som om de enten er noen numre for små eller store.

Martin Myhre Olsen, Mathias Eick og Kjetil Møster. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Et høydepunkt: På “All Blues” kommer Møster gradvis inn i et driv hvor han i større grad kanaliserer den musikeren Coltrane ble etter Kind of Blue – med ett minner det hakket mer om versjonene av denne musikken man for eksempel kan høre på de rystende liveopptakene fra Europa i 1960. Og da merker du publikums respons også, den kommer ikke lenger mellom hver solo, på køjazz-vis, den kommer underveis, plutselig hører du spredt hoiing, naturlige reaksjoner på noe som skjer. Selv om folk har løst inn billett for å oppleve et kildemateriale de kjenner, er de også klare for å bli tatt med på en reise. En låt kan bli dobbelt så lang, den kan dekonstrueres, solistene kan blande seg med hverandre, finne nye veier gjennom vilnisset. Om man skulle frykte at publikum faller fra, hva nå enn det måtte bety, er man uansett snart nok tilbake ved noen av jazzens mest ikoniske merkesteiner. Det går ikke an å gå seg bort i denne plata – og derfor burde de prøve. Det er en pussig opplevelse å se Gard Nilssen være cymbalimpresjonist med den friskheten han gjør på trio-gigen klokka 17, for så å se ham ikke ta med seg noe av alt det, noe av alt det som skjedde i denne musikken etter, og på mange måter på grunn av, Kind of Blue, inn i tolkningen av låter som “Blue in Green” og “Flamenco Sketches”. Eicks egen platekarrierre på ECM er også fylt av en egenart som godt kunne preget denne meditasjonen i større grad. Erlend Skomsvoll har et herlig lite øyeblikk på “Blue in Green”, noen takter hvor han dekonstruerer, stokker delene på nytt, før han også liksom trekker seg tilbake. Disse spredte kikkhullene inn i en slags Kind of Kind of Blue-fremføring er det fineste konserten har å by på. Som ekstranummer spiller de en uvøren versjon av “Nefertiti” hvor bandet liksom får lov til å være seg selv, eller hvor det virker som at de i det minste får gestalte den versjonen av Miles de er mest glade i. De skal ut på en nokså omfangsrik turné i høst, som sikkert kommer til å bli godt besøkt. De er et strålende band – castingen av Martin Myhre Olsen som Cannonball og Møster som Coltrane kunne liksom ikke vært mer passende. Om de slipper seg løs, kan denne konsertrekken bli en opplevelse.

Gleden publikum kan ha å oppleve noe som er kjent i en litt uvant drakt, av å få lov til å løse små musikalske gåter, demonstreres gang på gang litt seinere på kvelden av trioen Gammalgrass, bestående av Stian Carstensen på prat, trekkspill, banjo og pedal steel, Ola Kvernberg på kjapp fele og Ole Morten Vågan på rappfingret kontrabass. Konserten, som foregår i det trivelige lokalet Høvleriet, er bortimot oppsiktsvekkende livlig – da tenker jeg ikke bare på den virtuose trioens halsbrekkende kjedekollisjoner mellom bygdemusikk og fiiinkultur, men også stemningen i salen, som er hoiete, munter, glass knuses og vi får til og med et gjenhør med prating på konsert – tilbake etter et lengre sykeleie. Klokka nærmer seg tross alt tolv.

Gammalgrass. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Konsertmester Carstensen, en unik musiker det er godt å ha tilbake på konsertscenen, er da også en mester på å lage rølp etter innfallsmetoden, han får det han ber om. Jeg kan ikke se for meg at det har vært en eneste lissepasning, verken musikalsk eller verbalt, som han ikke har måket til i løpet av sitt liv. Brura har aldri ikke sagt noe. Kjernen er allikevel det spinnville spillet, enten det er snakk om en høyoktanversjon av Paganinis “Moto Perpetuo”, måten de vifter en versjon av “Bye bye Blackbird” ut av ermet etter at den er blitt etterspurt fra salen – og innimellom sitater og internvitser fra alle slags kriker og kroker i musikkhistorien. Ola Kvernberg er en slags Solan til Carstensens Reodor (noen ganger er de muligens Bergsprekken og Blostrupmoen også, slår det meg), som svarer på enhver utfordring altmuligmannen slenger mot ham med en rølpete intensitet. Ole Morten Vågan bidrar på sin side med det nærmeste gruppa kommer en slags zen der inne i mylderet. Det blir flotte gjensyn med en klassisk konsertforeteelse i norsk jazz – brillenes stadige sissyfosaktige humping nedover mot bassistens nesetipp. Carstensens briller ender på sin side opp langt oppe på pannebrasken – og for å sitere en god kollega, da vet man at ting stemmer. Det er mye skjemt og briljering i denne musikken – men Gammalgrass hadde ikke vært halvparten så spiselig om de ikke hadde næret en dyp kjærlighet til musikkens sentimentale gleder. Til den gode melodi, til sviskene. Konserten avslutter i dette hjørnet, med en versjon av David Bowie “Life on Mars” hvor ingenting legges imellom. Det er som om all gapskratten underveis har bygd ned det som måtte være av emosjonelt festningsverk mellom scene og sal. Publikum har ikke sjans.

Men la oss trekke tenna varsomt ut av tapeten og spole litt tilbake, til Festiviteten noen timer tidligere, hvor den omreisende trubaduren Sondre Lerche spiller for det nærmeste man kommer fullsatt sal under denne festivalen. Flere har observert at Lerche har taklet den absurde situasjonen akkurat nå bemerkelsesverdig bra. Han har satt sitt preg både på nedstengningen og den gradvise gjenåpningen, hvor han har kjørt land og strand i en leiebil og hørt på NRK Jazz, med eksemplarer av den ferske plata Patience i baggasjerommet, på vei mot neste brygge, pub eller småscene. Det er ikke mer enn noen få år siden han bestemte seg for å bli bedre på mer utadvendte eller utagerende konsertformater, hvor han la fra seg gitaren, begynte å bevege seg mer, danset med publikum. I måten han forteller om det på, virker det som en helt bevisst utfordring, et stort musikalsk hode som forsøkte å få med seg kroppen. Det virker som om denne prosessen kommer godt med også i en situasjon der det ikke går an å utagere noe særlig i det hele tatt. Det er en raus ro over måten han møter publikum på, tar rommet. Under en låt beveger han seg vekk fra mikrofonen, ut mot salen. En plutselig assosiasjon fører til et sorts medley av den smellvakre Britney Spears-låta “Everytime” og Joni Mitchells “Night Ride Home”. En mer konsis musikalsk oppsummering av Lerches kresent altetende poptimisme, som han også gir uttrykk for i essaysamlingen Alle sanger handler om deg, går det vel knapt an å finne. I en intervjuseanse tidligere på dagen fortalte han at broren hans hadde spøkt med at han rett og slett har blitt Jan Eggum denne sommeren – og joda, han er i hvert fall en sorts gitarkamerat, ingen tvil om det, i måten han varmer opp publikumet med selvironiske betraktninger om artistlivets små opp- og nedturer. Noen ganger, under mer massive lydforhold, har jeg opplevd Lerches stemme som mer hardpresset, særlig i de lyse registrene. Men under konsertens første halvdel, har den liksom åpnet seg helt opp. Det må ha vært en god sommer han har hatt. “Turns out I´m sentimental to a fault”, synger han i en fersk, ennå uutgitt låt. I en fremføring som den, eller den fjetrende versjonen av “I´m always watching you”, fremstår han som en type som har forsont seg med en del sånne basale ting, noe som gir en kledelig emosjonell klangbunn til et materiale som fortsatt er preget av at Lerches aller første kjærlighet i musikken handlet om formalisme, om å finne elegante akkordrekker og låtvendinger.  

Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Under nedstengningen i mars, gjorde han en studioopptreden sammen med KORK som gjorde inntrykk på mange. Blant dem var festivalsjef Meland, som dermed fikk hyret inn Harald Hårfagre Kammerorkester til å bli med på denne konsertens andre halvdel, en nesten uvirkelig motsats til konsertens spartanske begynnelse. Med på notene er også Kjetil Møster, i en litt inneklemt men forholdsvis fri rolle. Arrangørene til Kringkastingsorkesteret har både tatt tak i nye låter og gamle hits fra Lerches katalog, og på de to første de spiller, “You know so well” og “Sleep on needles” er det en god og naturlig match. Kjærligheten til denne formen for utbroderinger ligger der i musikken fra før, ekkoene fra Van Dyke Parks og Egil Monn-Iversen blir tydeligere. Etter hvert kommer det også plenty med påminnere om at et klassisk KORK-arrangement liksom aldri roer egget, hver eneste musikalske bevegelse skal understrekes av en fløytetrille eller et spretthopp på xylofonen. Det er vanskelig å ikke savne en kontrast, en større ro enkelte steder som kunne gjort flere av samarbeidene de er med på til stor musikk. Men de traff heldigvis med en svært viktig ting, arrangementet av det ferske karrierehøydepunktet “Why would I let you go”, en låt som vokser og vokser, varsomt klimprende på nervetråder og nylonstrenger. Den har rørt mange allerede, den kommer til å røre flere, den blir stående. Det vil også det lille, overdådige mirakelet i Festiviteten gjøre når et absurd konsertår skal oppsummeres.