KONSERT: Den lette jazzen kan være riktig fin når den fylles med tyngde.
Av Arild R. Andersen
Da jeg satte på Tuva Halse Quintets ferske album for første gang, tenkte jeg: Dette har jeg hørt før. Ikke bokstavelig. Mer stilmessig. Det du møter i åpningssporet på debutalbumet «Two», er en velsmakende stuing av nordisk tilbøyelighet, melodiøs preferanse og klassisk smak. Litt kjedelig, rakk jeg også å tenke, men så er det dette med å ta seg tid og lytte flere ganger for å komme inn. Det har jeg gjort, og da åpnet berget seg. Ikke helt som i eventyret, men likevel nok til at jeg fikk sansen for Halses komposisjoner og fiolinspill og det lille bandets følsomme vesen.
Fiolinen er som kjent, ikke det største instrumentet i jazzen, men det har tilført sjangeren mye godt. For meg startet det vel med Grappelli og Venuti, Urbaniak og Ponty. Så har Billy Bang, Leroi Jenkins, Jerry Goodman, Mark Feldman og Charles Burnham vært viktige. Her hjemme har vi for tida et helt knippe av folkemusikkskolerte felespillere som har fått den nye jazzen til å knuppe seg. Senest i går stod Hans Kjorstad og prøvde ut nye steg sammen med cellist Ernst Reijseger på Munch. Her på Kampenjazz er det sesongåpning i kveld, og fiolinist Tuva Halse har med seg pianist Benjamín Gislí Einarsson, trommeslager Øyvind Leite, trompetist Oscar Andreas Haug og bassist Gard Kronborg. Navnene kan gjenfinnes i band som Bliss Quintet, Bento Box Trio, I like To Sleep og OJKOS. Les det gjerne som fremtiden i deres hender. Kampenjazz har fin sans for unge kvalitetsmusikere i etableringsfasen.
Tuva Halse, Gard Kronborg og Oscar Andreas Haug. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Kveldens band starter med åpningssporet fra «Two». Jeg kjenner med en gang at jeg liker det jeg hører. Det er både stillferdighet og oppvåkning i det blå sløret som blafrer gjennom musikken. Det spilles på følelser. Halse og Haug står vendt mot hverandre og får dynamikk og smidighet til å virke naturgitt. «Zeptember» har en melodi som ikke er funnet tilfeldig under et høstblad. Den kommer heller fra toppen av et tre. Iallfall er utsynet vidt, og musikken får et annet liv her på scenen enn den har på albumet. Det er sånn det bør være. Bass og trommer følger temaene med muskel og våkenhet, og når piano og fiolin får plassen alene sammen, er stykket på sitt mest gjennomskinnelig vakre. Tuva forteller at de for det meste skal spille stoff fra plata, men lover oss også nye låter. «Adam» tar seg til en helt annen plass enn «Zeptember». Den har en noe friere inngang, men der Tuva Halse spiller, er stegene få til det velstrukturerte sangbare. Gard Kronborg gjør en varm solo, med anslag myke som poter. Det er godt å lytte til. En annen kvalitet ved bandet er de uanstrengte møtepunktene mellom trompet og fiolin. De to instrumentene vil hverandre åpenbart vel. Finner fram til hverandre. Når Haug går solo, tar han ut en kraft og en tone som treffer sterkt. Han har et godt akkompagnement og slås fram mot fine høydedrag. Pianoet ligger bak og kommenterer ferden. Joda, dette står seg veldig bra. Einarsson er en lyriker som liker seg midtstrøms, og han gir kvintetten anstrøk av ubesværet liv.
Oscar Andreas Haug. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Tuva Halse forteller hvorfor albumet fikk tittelen «Two» og sier litt om hvordan komposisjonene gjerne blir til. Hun har en god henvendelsesform og en vinnende kommunikasjonsevne. Varm og ujålete. Så følger låta «Two», med en vakkert balansert pianointro, der vitalitet og ro holder sammen på sjarmerende vis. Halse spiller seg inn med samme tilbakeholdende tilnærming og innlevelse. Med hele bandet i sving får oppdriften et liv som hekter seg på den forsiktigheten materialet fortjener. Det tas kledelig hensyn til den skjørheten som er ment for innholdet. Kvintetten får godt med applaus. Jeg klapper også gjerne. Jeg har forøvrig fått med meg at Halse skal være inspirert av Ola Kvernberg. Det lar seg forstå, og jeg syns Halse spiller med en tilstedeværelse som ikke står noe tilbake for inspirasjonskilden. Hun lar ytringene tjene innholdet hele veien. Det skal bli flere solistinnslag med sunn påholdenhet, og når de starter «Ambivalent» får vi kveldens mest dramatiske åpning, med eksplosivitet fra batteriet. Jeg blir sittende å tenke over min egen førstereaksjon på albumet da dette var nytt for meg. Det kan være en reaksjon å ta lærdom av. Denne søndagens forestilling har vært god og bærende. Jeg håper likevel kvintetten kan bestå og få vokse seg enda tettere og modent bevegelig.
