Punkt-festivalen – 1. september 2023

Fredagens navn: Habeeb, Hárr og Lutosławski

Kreativitet, monotoni og deep listening gjør denne dagen sammensatt.

Av Arild R. Andersen

Punkt festivalen fortsetter å være seg selv. Det er både viktig og fint. Like viktig er det at den peker mot forandring. At den utvikler seg og ikke kretser for mye rundt de samme musikerne. Årets festival har trukket inn navn jeg ikke er særlig kjent med fra før og artister jeg aldri har vært borti. Det er noe av det som gjør det godt å være i Kristiansand noen dager. Samtidig må jeg minne meg selv om at det var de gamle ringrevene som satte standard på åpningsdagen i går, med sin hyllest til Nils Chr. Moe-Repstad.
Punkt-seminarene som arrangeres på formiddagene gir innsikt i forskjellige artisters kunstneriske praksis og virke. Disse arrangementene utvider festivalen på innholdssiden og gir tyngde og mening. Noen av seminarsamtalene har satt seg i meg. En av dem er den David Toop hadde med Sidsel Endresen. Det var vel i fjor. Samtaler om musikk kan være fint. Ja, de kan til og med påvirke lytteevnen og hvordan du går en utøver i møte.


Khaled Habeeb og John Derek Bishop. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Det er oud-spilleren Khaled Habeeb som skal møte John Derek Bishop i kveldens første avdeling. De to så til å ha funnet en fin tone seg imellom allerede over frokostbordet på hotellet i dag. Mine møter med oud-instrumentet er særlig knyttet til musikken fra Anouar Brahem og Rabih Abou-Khalil. De har tatt arabiske tradisjoner inn i jazzen med stort hell. I kveld skal noen av de samme tradisjonene møte elektronikken, og duoens samarbeid skal ha startet for et par år siden. Bishop forteller litt om sin begeistring for live sampling og improvisasjon og sier at alt han kommer til å spille, blir tatt opp her og nå.
Den eggende lyden fra ouden gjør meg rett i ryggen. Habeeb spiller med følelse og romsans. Det er luft og åpenhet i det som kommer, noe som tydeliggjør hva det er. Bishop omskaper og utvikler, og det er godt å høre hvordan de to lytter til hverandre. Bishop gjenbruker oud-spillet på kreative måter og varter opp med lydrariteter som setter eventyr i samspillet. Dette er smakfullt. Balansen mellom Habeebs melodiøse tilnærming og Bishops utfordrende tilsvar, er god. Stoffet deres er enkelt å ta seg inn i. Langsomheten råder. Det vakre trenger ikke å bli sleipt. Når elektronikken mørkner og blir nattåpen, påvirker det hvordan ouduttrykket oppfattes. De to gjør hverandre større. Det er fint å høre hvordan Bishops forvrengte lyder ikke tar seg til rette, men tjener helheten. At begge evner å holde tilbake, er en seier for musikken deres. Det er deilig med musikk som er dyssende, uten at den gjør deg søvnig.

Så er det duket for felespiller Benedicte Maurseth og «Hárr». Hun kommer på scenen sammen med bassist Mats Eilertsen, perkusjonist Håkon Stene og keyboardist Morten Qvenild. Forestillingen starter i det myke. Fortsetter liksom i den foregående duoens ånd. Det flyter stille, kruser forsiktig med Stenes vibrafon noen øyeblikk i front. Når fela kommer inn med sitt, er det inderligheten i spillet som tar meg. Lyden av fjell og dalføre, kanskje. Det er betagende når fuglene får synge med, og meningsbærende når det ryddes plass til en smule modernitet.


Foto: Alf Solbakken/Punkt

«Hárr» er et svært godt og velspilt album, og det vi hører her på Punkt, rommer de samme kvalitetene. Det låter ikke lystig. Musikken er snarere flertydig. Dynamikken gir liv, og hver og en av musikerne avsetter personlig farge i fellesskapet. Jeg blir sittende å tenke litt på gammel folketro mens jeg lytter. Det er nok dragningen og trekket i musikken som gjør det. Så er det litt trolldom i Qvenilds synthsolo. Den kommer med en naturlighet som hører hjemme i stoffet.
Jeg fikk så vidt hørt dette bandet på Maijazz tidligere i år, og jeg opplever kveldens opptreden som enda sterkere. Gamle opptak av fjellvante folk som snakker om dager på vidda uten motordur, gjør oss i godt humør. Hadde den gamle slåttemusikken fått høre om hva den skulle få oppleve i 2023, hadde den ikke trodd det. Det er retning og klarhet i alt som blir formidlet, uten at det skygger for overraskelser i musikken. Når fela er taus, stiger noe nytt fram fra trioen. Det er kort sagt gnistrende bra. Jeg tror kvartetten faller til ro på en nut – eller kanskje det er en voll. Det er sånne musikalske opplevelser festivaler er til for.

Første remiks starter i dypet. Det er Nour Sokhon som står på scenen, en libanesisk artist som er bosatt i Berlin. Jeg får raskt en følelse av at de lydene hun produserer, likner på dem jeg har i vært i rom med utallige ganger før. Jeg ønsker meg noe distinkt, men tas inn i noe velbrukt. Det bobler, bruser, dunker og slår, men Sokhons musikk mangler det livet vi har opplevd i de to første settene. Kanskje det er meningen! De abstrakte lydformuleringene har foruroligende kraft og fremmedgjørende effekt. Den kombinasjonen har jeg opplevd langt sterkere ved flere andre anledninger. De svulstige susene og bølgene som skyver lyd gjennom rommet, går litt forbi meg. Dette er verken godt eller dårlig, men det evner ikke å ta tak. Jeg finner ikke ut av hva hun vil meg. Kanskje det også er meningen! I andre del av settet får perkusjonen hovedrollen. Det er disse partiene som hever inntrykket noe.


Ólöf Arnalds. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Den islandske trioen som skal på nå, har jeg forventninger til. Bassist Skúli Sverrisson, vokalist Ólöf Arnalds og tangentmann Davíð Þór Jónsson. Mitt første møte med bassisten var kanskje på Allan Holdsworths album «Hard Hat Area» og Arnalds vil mange kjenne fra medlemskap i Múm og samarbeid med Björk. De tre som nå befinner seg på scenen, har samarbeidet gjennom mange år.
Det er kirkelyd i åpningen deres. Orgelklangen tar oss inn. Det låter dypt og melodiøst, med mange sløyfer i rommet. Så kommer Arnalds´ stemme inn og gir retning til noe jeg ikke kan sette merkelapp på. Det er et sakralt element i sangen. Bærende og sterkt. Det kan ha noe til felles med det man gjerne kan høre i trompetbetraktningene til Arve Henriksen og Nils Petter Molvær, rekker jeg å tenke.
Det er et elegant spor islendingene legger, men det jeg i starten opplevde som en sterk henvendelse, utvikler seg mot en heller kjedelig lytteopplevelse. Alle tre uttrykker seg med høy grad av ferdighet, men det hjelper lite når monotonien setter inn og pynteligheten tar dem. Mens røyken siver inn fra siden, sitter jeg med en følelse av å bli tatt med til omtrent samme sted gang etter gang. Det er pent på utsiden, men jeg finner ikke fram på innsiden. Det hører med å nevne at de får sterk applaus.

For meg blir det en befrielse å komme ned i remiksverkstedet. Der sitter Morten Qvenild, John Derek Bishop og Eivind Aarset. De lar roen fra det forrige settet skinne gjennom, men monotonien i det er trukket ut. Det skal syde bra i trioens gryte etter hvert. Små doser av Sverrissons basspill flyter opp i miksen og får seg en runde som kler det. Denne remiksøkta fyller en funksjon. Den blir en slags renselse. Den blir også en av disse som langt overgår konserten i forkant. De dagklare melodiene fra forrige sett blir rufset til og herjet kjærlig med. Det gir et liv jeg savnet oppe i den store salen. Musikk kan kle pigger, mer enn polerte flater. Denne trioen lar seg nyte. De gjør en kort forestilling – eller kanskje det er kvalitetene i den som får tida til å gå fort.


Lutosławski Quartet. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Før neste konstellasjon blir presentert, kommer Hamid Drake på scenen og snakker om deep listening som forutsetning for gode remikser. Han skryter av Punkt-festivalen og mener at det krever mot av musikere som gjør remiksing på scenen. At det er knyttet en sårbarhet til det.
Så kommer Lutosławski Quartet ut, sammen med Arve Henriksen, Jan Bang og Erik Honoré. Den velrenommerte, polske strykekvartetten starter i et modernistisk formspråk, med melodiøs kjerne. Det er nydelig framført og byr seg ikke fram som noe lettbeint. Dynamikken og lagspillet tar meg inn, og når Arve Henriksen kommer inn med den veldreide tonen sin, så letter det. Balansen i lyden er god, også når Bang og Honoré trer inn med det elektroniske.
Vi er på premiere, og den blir vellykket. Overraskende og små brudd i musikken har vekkende effekt. Når Jan Bang starter dansen sin og Arve skaper jungel i musikken, er vi inne i et av konsertens mange forløsende øyeblikk. Formidlingsstyrken og musikaliteten i dette samarbeidet er en sann glede å få oppleve. Det fins ikke spor av pyntelighet når varmen fra treverket i strykeinstrumentene stiger opp. Linjene kan være korte og brå, men også langstrakte og fortellende. Det er ingenting av dette som løper deg i møte. Jeg kan ikke huske å ha hørt noe liknende på Punkt før. Den fluktuerende kvaliteten og det skiftende fokuset skaper liv. Det er de gamle ringrevene som er på scenen igjen, i en ny konstellasjon, og de spiller utvikling inn i festivalen.


Arve Henriksen, Jan Bang og Erik Honoré. Foto: Alf Solbakken/Punkt

I siste runde heter remikserne Hamid Drake og Even Sigurdsen Røstad. En trommelegende og en nytt talent innenfor elektronisk musikk. Vi hører strykerne fra Lutosławski Quartet få seg noen omdreininger som tilfører dem noe nytt. I dette settet blir Hamid Drakes sammensatte og kreative trommestil vektig. De to lar fragmenter fra forrige konsert få leve i miksen på vellykket vis. De får det til å låte åpent og tiltrekkende. Arve Henriksens tone blir slynget inn i en ny setting og får dermed også ny mening. Drake og Røstad  kan pumpe seg opp, men de velger også å flate kledelig ut. Skarpe utfall og tunge slag kommer og går. Det fins en råskap her som har friheten på lag. Drama og slagkraft i skjønn forening. Ettersom settet skrider fram, fjerner musikken seg stadig mer fra kildene sine. De gjør en i overkant lang konsert, kanskje fordi de er inne i trivsel. Storslått er det uansett.

Fra forsiden

Nyheter

Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum

Første runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Bergen Jazzforum torsdag 22. februar. Da spiller det to bandene ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Nyhet

Stort lørdagsslipp fra Kongsbergjazz

Tre nye artister annonseres til lørdagen på Kongsberg Jazzfestival. Susanna kommer med sitt Baudelaire-prosjekt med samtidsorkesteret Oslo Sinfonietta, Per Zanussi presenterer sin splitter nye kvartett, og Ingrid Olava gjester poesioasen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev