Oslo Jazzfestival, Nasjonal jazzscene Victoria, 15. august 2015. cover
Oslo Jazzfestival, Nasjonal jazzscene Victoria, 15. august 2015.

Arild Andersens nye kvartett kom, spilte og vant så det suste.

(Bildet over: Puh! – det gikk ikke så gæærnt. F.v. Helge Lien, Arild Andersen, Tommy Smith og Paolo Vinaccia.)

Arild Andersen Trio – Andersen, kontrabass; Tommy Smith, saksofon; Paolo Vinaccia, trommer – har vært et sikkert kort på scene og cd («Live at Belleville», «Mira») i om lag åtte år. Uansett om de har framstått som et helvetesfyrt, kraftstruttende uhyre eller et robust murremalende kosedyr, har musiseringen vært så velkoordinert og kollektivt hel at trioen nærmest har virker som en uinntakelig festning.

Så skjer altså det at Andersen (f. 1945) kjenner det rykke litt i kvartettfoten. Han myser over generasjonskløften, inviterer pianist Helge Lien (f.1975) inn i varmen og debuterer med den nye kvartetten i Aberdeen i slutten av februar 2015. Utfallet er så bra at alle parter ønsker å videreføre det, og i går kveld spilte kvartetten sin andre konsert. Det skjedde for en fullsatt og etter hvert ellevilt applauderende Nasjonal jazzscene Victoria, på Oslo Jazzfestivals avslutningskveld.

Spenning 

Spenningsmomentet før konserten var selvsagt knyttet til Helge Liens inntreden i triouttrykket. Lien, i mange år leder av sin egen strålende trio og vel etablert som komponist, har lenge vært en av landets fineste jazzpianister, men sånt gjør ikke uten videre 3 + 1 til kvartett i jazzen. Samspill på dette nivået handler om å gi og ta på riktig måte til rett tid i arrangementer som sjelden er mindre enn krevende, til tider fryktinngytende komplekse, og iallfall én problemstilling syntes rimelig klar i minuttene før konsertstart: Hvis Lien tar seg for lite til rette, eller trioen ikke åpner tilstrekkelig opp for ham, kan dette fort blitt en konsert av typen «trio m/gjest» eller i verste fall: «trio m/turist».

Sånn ble det gudskjelov ikke. Konserten ble så ettertrykkelig til en heidundrende kvartettkonsert at det i ettertid nesten synes utenkelig at den kunne blitt noe annet. (Så mye for forsøk på glup forhåndsanalyse!)

En ny kvartett født? Eller rettere: Gjenfødt på Victoria, et halvt år etter debuten i Aberdeen?
En ny kvartett født? Eller rettere: Gjenfødt på Victoria, et halvt år etter debuten i Aberdeen?

Juling

Det startet med Tommy Smith på japansk bambusfløyte (sjakutatsji) før Andersen via noen buestrøk giret om til «Saturday» og lot kvartetten presentere seg som en energiladet, ekspressiv enhet med intensjoner om å gi både tangenter, strenger, fliser, skinn og symbaler juling en lørdagskveld verdig. Riktig nok roet han ned noen hakk med en utrolig vakker versjon av Keith Jarretts mediumtempoballade «In Your Quiet Place» (kjent fra «Gary Burton & Keith Jarrett», 1971), men så var det mitraljøsebass og kveldens første vanvittige slagveksling mellom Andersen og Vinaccia i «The Bass Wave»; «Lussi» (fra «Sagn») med elektronisk svev og et mangfold av akustiske klanger i Smiths tenor; ekspressivt, post-Coltrane’sk hardkjør i «Independency»; blues i «Blussy» og en avsluttende «Science» før ekstranummeret «Alfie» satte et melodivakkert, Bacharach’sk punktum for en stor kveld.

Sterkest? 

Hva som sitter sterkest igjen? Tommy Smiths formidable tenorkapasitet og store, klanglige uttrykksregister? Arild Andersens hyperkonsentrerte tonevandringer i et digert uttrykksområde mellom spinkle overtoner og fulltonende dypbassdrønn? Paolo Vinaccias totalt originale, eruptive utfoldelse på trommesettet, både ufattelig melodinært og rytmisk anarkistisk på samme tid? Helge Liens inntreden, fri for fakter og selvhevdende bravuraknep, men så stilsikker i akkompagneringens alle faser og så autoritativ i solospillet at han framsto mer som en organisk tilvekst enn en iplantet utvidelse av trioen?

Tja? Suverent, alt sammen, men likevel kanskje heller helheten? Altså forvandlingen av en topp trio til en kvartett som allerede er der oppe? Jo, jeg tror det, akkurat som jeg tror at kvartetten – om den fortsetter – har enda mer å gå på jo mer Lien blir en del av den intuitive fellesforståelsen i bandet og pianoet et enda klarere element i banduttrykket gjennom de initiativene han måtte ta.

Men her er vi i gang med forhåndsanalyser igjen. Siden det er tvilsomme greier, slutter vi, og håper heller på en fortsettelse fra kvartetten. Mye bedre, det. Mye bedre!

Terje Mosnes (tekst & foto)

Fra forsiden

Festival

Moldejazz-åpning mandag

Mandag 15. juli åpner forfatter Edvard Hoem den 59. Moldejazzen. Årets Artist In Residence, trommeslager Gard Nilssen, spiller samme kveld den første av sine åtte konserter.

Festival

NNJFs 50-årsjubileum og KKs jazz-anmelderi

Klassekampens musikkanmelder var på plass i Harstad, men dekket ikke Nordnorsk Jazzforums 50-årsjubileum. Underlig at ikke Klassekampen dekker denne viktige begivenheten i nordnorsk kultur, skriver musiker Bjørn Alterhaug i dette innlegget.

Meld deg på vårt nyhetsbrev