Fra Bassorkesteret til Jassensemblet: Tre dager på Moldejazz

Av Filip Roshauw

Fortellingene fra de som var i stede under Moldejazz 2020 handlet om en blandet opplevelse. Trass i gode konserter, og en lettelse over at festivalen slapp å bryte rekka i sitt (første) sekstiårsjubileum, var det jo virkelig ikke det samme. Festivalgaten var tom og spøkelsesaktig, begrensningene på publikum var betydelige og muligheten for sosialisering, mellom musikere, frivillige, publikum og bybefolkning var bortimot ikke-eksisterende. Det er annerledes i år. Glissent er fremdeles det nye utsolgt, selvsagt – noe som også gjør at dette i overveldende grad er en kostbar festival å besøke. Men bylivet har begynt å få festivalen sin tilbake, med løsøreboder, elgbab, konserter i telt og utendørs i Alexandraparken. Det er mer heng, flere møter, og halvveis i festivalen er det mulig å spore en sorts optimisme om at selv om man ikke er der i år, er ikke der så fryktelig langt unna som det var i fjor. Her kommer Jazzinorges rapport fra tre dager på Moldejazz. 

Mandag
Det finnes et sitat fra et intervju den store danske bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen ga i et intervju med Bass Player på nittitallet, og som en gang i blant blir postet av bassister og andre musikkelskere i sosiale medier: “For some reason, when it’s time for a bass solo, the drummer–with whom you may have just set up some incredible grooves–suddenly starts to play clickety-click on the closed hi-hat. Meanwhile, the pianist either stops playing, or he’s reached the conclusion that he mustn’t clutter up the lower register for you, so he plays some trebly clink-clinks. Clickety-click, clink-clink–who the heck can play a solo on top of that?”

Denne litt stemoderlige behandlingen er nok noe mange bassister kan kjenne seg igjen i. Det finnes tross alt nok vitser om bass-soloer til å fylle en hyllemeter eller en server. NHØP hadde et poeng, det er jo litt sånn – men samtidig kan den uakkompagnerte bass-soloen danne en fin, dramatisk kontrast til samspillet som forøvrig preger konserter. En monolog, noen ganger dvelende, andre ganger flamenco-aktig og fyrrig, før ting på nytt bruser opp. Men bass-kulturen har et selvironisk forhold til sine egne mindreverdighetskomplekser, og det var sånn sett med et smil vi mottok nyheten for nokså kort tid siden om at årets Artist in Residence, Ellen Andrea Wang, ville åpne sin Moldejazz-uke sammen med 13 andre bassister, i tillegg til Jon Balke på perkusjon. Håhå, nå er det vi som bestemmer, liksom – for en gjennomført bassete idé det der er! Det startet da visstnok også som en tanke om noe artig som kunne dukke opp nede på kaia, en popupkonsert under festivalen. Men tar man seg først bryet med å frakte så mange store, brune vidundere til Molde på én gang, kan man godt gjøre litt mer ut av det, så orkesteret presenterte i Bjørnsonhuset nyskrevet musikk fra Sigurd Hole, Guro Moe, Ole Morten Vågan, Hanna Paulsberg og Ellen Andrea Wang i tillegg til en svipptur innom Dolly Partons “Dum Blonde” og låter fra Wangs tidligere virke, blant annet “Call Me” fra det innflytelsesrike bandet Pixel.

Ellen Andrea Wang. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Selv om det finnes åpenbare komiske elementer ved idéen – noe Wang selv var inne på i et intervju med Now’s The Time før festivalen – handlet det til syvende og sist om en sjelden mulighet til å virkelig dvele ved mulighetene som ligger i dette instrumentet. Ikke bare dét – det handlet saktens også om å samle et kollegium og rett og slett bedrive litt faglig utveksling. De har lyst til å gjøre det flere ganger, sier de (ikke så rart, det så gøy ut) – men store deler av jazz-Norge vil jo stå ribbet for komp hver gang denne gjengen rotter seg sammen. 

Foruten Wang så vi nemlig Håkon Thelin, Ellen Brekken, Ole Morten Vågan, Trygve Waldemar Fiske, Georgia Wartel Collins, Oda Kristine Steinkopf, Andreas Solheim, Ingebrigt Håker Flaten, Bárdur Reinert Poulsen, Mats Eilertsen, Joel Ring på bass og cello, eArild Andersen og, dypt i scenen, i midten av halvsirkelen bassistene sto i, Guro Skumsnes Moe på en tre meter høy octobass, et instrument som det finnes 11 av i verden og som strekker seg en og en halv oktav ned under den dypeste noten på en vanlig kontrabass, til 32 hertz. Den er et formidabelt visuelt midtpunkt, den ser nesten ut som en mytisk skikkelse. I et intervju dagen etter nevnte Ole Morten Vågan monolitten i åpningsscenen av 2001: En Romodyssé, og det er passende. 

Starten nører også opp under denne følelsen. Det er Ellen Andrea Wang som setter an den første tonen, en lys, strøket flageolett som sakte daler nedover. Resten av kontrabassistene blir med, i en glideflukt nedover, til den lander i drønnet fra octobassens lyseste streng. Så gjentas det samme, ned til den midterste strengen – og etter nok et strøket svalestup er vi nede på dypet, på den aller dypeste C-en. Det er som en liten musikalsk skapelsesberetning som også blir besøkt helt på tampen av konserten. En etablering av de fysisike rammene for denne musikken, men også en slags intensjonserklæring, en måte å fortelle at mye av dette handler om genuin klangutforskning. 

Kontrabassorkesteret. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Så blir det plass til mer spilling og lek etter hvert, når bassistene engasjerer hverandre i forskjellige kombinasjoner. Du hører bassister med varierende fartstid og uttrykk – fra det helt frie, til pop, vanligjazz, støy, nymusikk og alt mulig annet. Som de store bassene de har med seg, er de på en måte like og ulike på én gang. Sigurd Hole, som på sine soloplater virkelig har gått langt inn i strykebassens muligheter, er ikke til stede i egen person, men føles som en markant kompositorisk tilstedeværelse – men det er sant å si ikke alltid lett å si hvor den ene komponistens arbeid slutter og det neste begynner. Konserten er i det hele tatt sparsomt introdusert av Wang. Tiden brukes på spilling. 

Både Moe og Wang synger låter under konserten, mens orkesterets menn også danner et slags blandakor noen steder. Når Wang fremfører låter fra sitt virke, blir det ekstra tydelig at arbeidet med å bruke bassens sound som spartansk komp for sang er en av hovedutfordringene hun har balet med lenge, i GURLS, i Pixel og i egne trioer. Og selv om de er folksomme oppe på scenen, består jo mange av de soniske kjennetegnene på denne måten å arrangere på også i gigaformatet. Selv om de er fryktelig mange der oppe, er også bassen på en måte alene. Skjønt, de er ikke helt dogmatiske heller – som nevnt dukker Jon Balke opp etter hvert på perkusjon, håndtrommene og tilstedeværelsen hans blander seg med bassistenes klasking på de store brune kroppene, og gir en sorts tredimensjonalitet til den lyden. Et sted dobler også Ole Morten Vågan Moes sang på et lite, rødt lekepiano han har stående bak seg. 

Det er mye man kan si om denne konserten. Det føles påfallende hvor sentral buen er. Ikke alle disse bassistene har gått like langt inn i den delen av universet, men tilstedeværelsen til en musiker som Håkon Thelin, som har svevd i skjæringspunktet mellom samtidsmusikk og improvisasjon i mange tiår, og som står ytterst på motsatt flanke av Wang, føles som en slags betryggende autoritet i denne utforskningen. Han er vel også en musiker som representerer den pågående utvekslingen av erfaringer og ideer mellom jazz og samtidsmusikk, som preger mange av denne festivalens konserter. 

Det er også noe av en åpenbaring når Arild Andersen etter hvert entrer scenen, uten noen stor introduksjon som en æresgjest eller lignende, han er liksom først og fremst blant kolleger her, steller seg i midten og muntert stryker temaet fra Albert Aylers “Ghosts”. Det finnes noen generasjonsskiller i basslyd. De skal ikke nødvendigvis overdrives – denne konserten blir en påminner på alle nyansene som ligger der, og hvordan bassister som Georgia Wartel Collins, Oda Kristine Steinkopf og Andreas Solheim først og fremst er i ferd med å finne sin egen vri på det, akkurat som Ole Morten Vågan, Ingebrigt Håker Flaten og Ellen Andrea Wang har gjort. Men lyden av Arild Andersen er ikonisk, og den er annerledes, altså – han er fra en generasjon bassister som også inkluderte nevnte NHØP, og som ville at hver eneste nyanse av spillet skulle bli hørt, og har beholdt den tydelige, pickup-aktige tonen. Siden har folk gått andre veier igjen, enten det er tarmstrenger eller ulike former for oppmikking og forsterkning. Hvor definerende akkurat disse bass-valgene er for hvordan jazz-innspillinger låter, føles egentlig ut som et litt underbeskrevet emne. Men det får bli en annen gang – å høre spillet hans, mot den mørke og varierte skogen av strengelek bak ham, er en frisk og leken sitronskive i vannglasset. 

Og tilstedeværelsen hans, i ett og alt, er også en påminner på konsertens åpenbare symbolske klangbunn: Om et musikalsk slektskap, og et fellesskap. Artist in Residence-rollen handler åpenbart ikke bare om å fortelle et eller annet essensielt om et kunstnerskap – det handler om å sy andre tråder, gjennom festivalen og gjennom musikklivet man omgir seg med. Denne festivalen kommer etter noen år som for mange musikere nok har vært preget av selvstudium. At den åpner med en slik studiesirkel føles rørende, og bidrar til å løfte opplevelsen ut av raritetskabinettet – selv om det i seg selv ikke er noe galt i kuriosa. Bass-vitser har tross alt sin plass, de også. Og det er et verdig, og ektefølt, punktum at Wang på tampen takker musikernes foreldre – som har måttet kjøre rundt disse middels praktiske instrumentene.  

Veien gikk videre til Signe Emmeluth og Trondheim Jazzorkesters urfremføring av altsaksofonistens verk Physicality in/emotion, som jeg skrev en enkeltstående anmeldelse av for noen dager siden. På Teateret Vårts Storyville-scene var det også to andre konserter den dagen, i tillegg åpning av festivalutstillingen med en lysskulptur av Tone Mysja og musikk fra Jon Balke. Konsertene var det det eiendommelige brødreparet Isach og Lauritz Skeidsvoll som sto for, da de kvitterte for SpareBank 1 SMNs Jazztalent-pris, som de mottok i fjor.  

Isach Skeidsvoll. Foto: Gustav Photography/Moldejazz

Første mann ut var pianist Isach, som spilte med kvartetten General Post Office på ettermiddagen. Det dresskledte bandet spiller musikk som drar veksler på bluesi arven etter pianister som Otis Spann – og skronkig frijazz i tradisjonen etter Cecil Taylor, Albert Ayler og så videre. Det er ikke egentlig noen fryktelig lang vei å gå mellom disse navigeringspunktene, tvert imot – noe Skeidsvoll i grunnen alltid demonstrerer med sin ekstroverte og fysiske spillestil, som veksler ubekymret mellom glefsende riffing og full, ekspresjonistisk teppebombing av de 88 tangentene med albuer, håndbaker og fingre i firsprang, til glede for nye publikummere og stor frustrasjon for pianostemmere. Det er rett og slett ingen som er helt som ham på den norske scenen i dag, en stor og uvørent orkestral pianotilstedeværelse. Jeg er litt mer tvilsom til totaluttrykket til General Post Office. De har noen kule låter, og de trives godt i det friere landskapet materialet byr på. Det er interessante musikere hver for seg, og det at de virkelig ønsker å by på et visuelt totaluttrykk, med skriking og hoiing, står det også respekt av. Men det er ikke alltid at blues-delen av ligningen føles skitten og groovy nok. Enkelte ganger denne ettermiddagen blir kompet stående litt utenfor Skeidsvolls vamp og innfall. Saksofonist Aksel Øvreås Røed starter konserten i full mundur, men ser, og høres, i grunnen mer ut som han hører mer og mer hjemme etter hvert som dressjakka forsvinner. Mens Isach på sin side ser ut som at han har våkna i sin dress. Uti der har han en engasjert duett med Skeidsvoll på henholdsvis munnspill og melodika som er et av tilfellene hvor sammensmeltingen virkelig finner en større mening. General Post Office har en av den unge jazzens mest konsise pakker nå for tiden. Men enn så lenge føles noe av innholdet litt vel nystrøket og pent. 

Lauritz Skeidsvolls kvintett. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Det pene er ikke noe aber i Lauritz Skeidsvolls kvintett, som spiller senere på kvelden, det er snarere siktemålet. Kvintetten “Quite a view” består foruten saksofonisten av Torstein Slåen på gitar, Peder Skeidsvoll på trompet, Fride Nøstdahl Hjelle på piano, Henrik Sandstad Dalen på bass og Steinar Mossige på trommer. De spiller rolige, duvende modale vamper – kveldens aller første minner ikke så rent lite om Pharoah Sanders’ “The Creator Has a Master Plan”. Før konserten får vi vite at inspirasjonen bak låtmaterialet er hentet fra livet under vann. Det føles ikke som et påtrengende konkret tema, men kanskje er det noe i de tålmodige instrumentale svevene og det langsomme i utviklingen underveis som gir mening om man også tenker på livet der nede på havets bunn. Skeidsvoll spiller flott, raskt og sildrende, med en myk og varm lyd, mens broren Peder Skeidsvoll har en tålmodig, tonemalende rolle på tre forskjellige trompeter. Gitarist Torstein Slåen har liksom sitt helt egne maleskrin, gjenkjennelig fra band som Damata Trio. Det låter så bløtt av spillet hans, hvor moderne jazzgitar blander seg med ørkenblues og ambient. Gitaren hans og pianoet til Fride Nøstdahl Hjelle går aldri i veien for hverandre, kompet er i det hele tatt sympatisk og lydhørt. I likhet med General Post Office-konserten, føles ikke dette som et helt ferdig knadd band – men det skjer åpenbart noe her. 

Tirsdag
En veldig fin ting med Moldejazz er alle de unge musikerne man kan observere før, under og etter konsertene. Du kan være vitne til folk som får det som kanskje er formative musikk-kick underveis. Et godt eksempel på det er den begeistrede diskusjonen etter konserten med Ellen Andrea Wangs Closeness, tirsdag i Bjørnsonhuset, der folk diskuterer den soloen på “This is not America”, detaljer i Rob Lufts gitarspill (han har noen triks opp ermet), alt det rare og skøyeraktige Jon Fält tok seg til (han har saktens enda fler), og måten trioen gira opp og ned under solostrekkene. Closeness, som på en måte er Wangs meditasjon over Charlie Hadens kunstnerskap, men som tar utgangspunkt i masse forskjellig musikk, av Haden, av Wang og av andre komponister, virker som et band som har veldig mye å by på for den typen lyttere. Da snakker jeg ikke utelukkende om teknisk briljering, men det er en klarhet i soundet deres som gjør at man får med seg hver eneste detalj underveis, og det er en sånn ubekymret, lett lekenhet hos dem som smitter – det ser rett og slett veldig gøy ut å spille når man ser på Closeness. 

Closeness-trioen. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Alt dette skjer samtidig som det er et låtorientert band. Wang har skrevet veldig fint materiale til trioen, blant annet åpningslåta “Erasmus”. Det er også en ro og autoritet hver gang hun synger, for eksempel i konsertens sentrale låt, Ornette Colemans vakre “Lonely Woman”, som starter som et slående solonummer før de to andre musikerne etter hvert blir med på dansen. Det var lenge usikkert om Luft og Fält i det hele tatt kom seg til Molde i tide til konserten – og de har ikke spilt på evigheter. Resultatet er gjensynsglede og iver, ikke minst merker vi den i Fälts ivrige romstering, som balanserer helt på grensen til det gjøglete noen steder. Jeg har ikke sett så mye gitar-tapping på konsert på lenge heller, slår det meg – men det hele er liksom pakket inn i klassisk chorus-jazzgitarlyd, og brukes mer som kledelige lydtepper enn monitortrampende sjå på meg-øyeblikk. Det er nesten så han klarer å lure oss til å tro at det aldri skjedde. Men de som vet, vet. Og de unge begeistrede har dessuten rett – “This is not America” av Pat Metheny og David Bowie er et høydepunkt, hvit reggae som sender tankene til tidligere crossover-høydepunkt på denne festivalen. 

Paal Nilssen-Loves Circus. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Kontrasten er forholdsvis stor til Paal Nilssen-Loves Circus, som spiller på Teateret Vårt senere samme kvelden. Skjønt, noen likheter finnes også – en oppsiktsvekkende egenskap med dette bandet er for eksempel at trommeslageren faktisk har satt seg ned og skrevet genuine låter. Det er også et band med masse lek i seg. Etter en intro hvor Nilssen-Love spiller på sine seks medbrakte gonger, begynner vokalist Juliana Venter å kvitre, hvese, og imitere en radio som skrur seg mellom diverse aparte kanaler – hun skrur og skrur på bryteren, plutselig hører vi en bisarr nyhetshistorie om en person i Stavanger som har brutt seg inn et sted og forsøker å forsvare seg mot politiet med en slange han holder i hendene, så knitrer det igjen før hun finner en ny kanal hvor vi hører bruddstykker av en fado-fremføring… det er noe helt for seg selv, og føles som en slags dadaistisk intensjonserklæring. 

Juliana Venter. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Circus handler om virvlende innfall og inntrykk, spilt av et meget typete persongalleri med den store trommeslageren som naturlig visuelt og rytmisk midtpunkt. Nilssen-Loves forholdsvis nye fascinasjon for gonger er en kjent sak, tidligere samme dag har han spilt en solokonsert på disse instrumentene. Men det går også an å tenke på det surrealistiske jazzprog-bandet Gong når man hører på denne musikken. Eller, som en konsertgjenger utbrøt etterpå – det minner faktisk også en god del om gammal Farmers Market, bare med en fascinasjon for litt andre steder av verden. Noe av det kan ha å gjøre med den fargerike trekkspillkløpperen Kalle Moberg, som pruster og peser i det ene øyeblikket, bruker trekkspillet som fingernemt rock-orgel i det neste. Men det handler også mye om de krappe og bastante sceneskiftene. Det er noen tydelige rammer på denne musikken som Nilssen-Love ikke har jobbet med på mange år – og selv om det å se ham i fri dressur fremdeles er en helt essensiell musikkopplevelse, er det ikke til å legge skjul på at svært mange som var til stede denne kvelden satte ekstra stor pris på å høre ham spille grooves. 

Thomas Johansson og Signe Emmeluth. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

I tillegg til Moberg og Venter hører vi Thomas Johansson og Signe Emmeluth på trompet og saksofon. Oddrun Lilja spiller gitar, Christian Meaas Svendsen spiller fortrinnsvis elektrisk bass. Åpningen på konserten er slående, men publikum er ikke helt varmet opp ennå – Juliana Venter har et vanvittig dansenummer som ikke får noe særlig respons. Men etter en nokså lang elbass-solo, hvor Meaas Svendsen blant annet jobber med en del av teknikkene han også bruker i sine særegne kontrabass-solokonserter, drar de i gang med “Hurgu Love”. Et vanvittig kjør med sprutende soloer over et komp som stadig øker i tempoet. I rytmeseksjonen går det så fort, og det spilles så mye at skillet mellom tydelige grooves og ren, buldrende fremdrift rett og slett forsvinner noen ganger, det er som å høre et tog som sporer av. Christian Meaas Svendsen veksler mellom å spille ostinater og å boble frenetisk opp og ned på basshalsen, det kan sende tankene i retning det Dave Holland gjorde på elbass med Miles Davis i 1970 da han egentlig hadde mest kick på å spille fritt men fremdeles måtte holde låter som “Directions” og “Miles runs the voodoo down” på plass. 

Det er noen veldig effektfulle kontraster her. Alle de andre bandmedlemmene deler noen distinkte trekk med trommeslageren. Oddrun Lilja og Nilssen-Love har for eksempel en felles, tydelig forkjærlighet for ulike former for afrikansk tradisjonsmusikk som kommer tydelig til uttrykk. Men det er også en hel masse i Liljas spill som tilsynelatende kommer fra en helt annen estetikk enn det vi assosierer med ham. Og selv om hun lener seg lenger over i det abstrakte enn det vi kanskje er vant med å høre i hennes eget band, eller andre settinger hun har oppstått i, bringer hun sin evne til lineær, diggbar historiefortelling på gitar inn i dette universet. Lignende ting kan man si om både Johansson og Emmeluth, som både fungerer nydelig som enhet og som setter svært gjenkjennelige fingeravtrykk på det som skjer. Det er masse spøk i universet, men også et sorts burleskt alvor, for eksempel i åpningen av låta “Round about Lapa”, med e-bow fra Lilja og bakfull dommedagsvokal fra Venter. Som musiker og menneske virker Paal Nilssen-Love alltid på jakt etter noe rått og genuint – det er en buldrende uro der, som om han går rundt med en usynlig, stikkende ullgenser han ikke får av seg. Resultatet er, heldigvis for lytteren, en helsikkes masse musikk. Men nå når Circus er her, går det an å si at det føltes på tide med en ny omdreining også, en ny dimensjon ved kunstnerskapet. Det er den andre konserten til bandet – og de har også vært i Studio Paradiso med Christian Engfelt, som Nilssen-Love også spilte sammen med i Cato Salsa og The Thing. Om de har fanget en energi som minner om det publikum på Teateret Vårt ender opp med å oppleve denne kvelden, blir det helt spesielt. 

A Tonic for the Troops. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Etter denne konserten er det også tid til en snarvisitt innom Ellen Brekkens A Tonic for the Troops på Storyville, den “streite” no bullshit-jazzens hjem under Moldejazz i år. Som dagen før er det et band i kostymer – Brekkens band er ikledd noen røde, fjonge militærjakker. Navnet på bandet er hentet fra utdelingen av tonic til britiske militærstyrker, og er åpenbart ment å symbolisere musikalske forfriskninger – det er et sprudlende band, hvor Brekken og trommeslager Magnus Sefaniassen Eide danner et sprettent og elastisk dansegulv for saksofonist Magnus Bakken og pianist Espen Bergs utflukter. Brekken – som med sin deltagelse i Tord Gustavsen Trio, Hedvig Mollestad Trio, Bassorkesteret og Dance With a Stranger befinner seg i et helt særegent veikryss av norsk musikk, har en helt særegen tilstedeværelse når hun spiller, som langt på vei forklarer den eklektiske CV-en. Ren, usnobbete og uforfalsket glede over en god melodi og et groove som sitter. Hun skriver også låter som virker preget av det, det er en musikalsk optimisme, enten det er lyrisk materiale, Coreanske latin-landskaper, bop eller nokså konkret musikalsk historiefortelling, for eksempel på “Monozygotic”, som skildrer to tvillingers strev med å lære seg å gå. En låt med flere innfall – og slutter – enn jeg klarte å telle. Men et eller annet sted må man sette strek, for eksempel her. 

Onsdag
Dette ble den store hjemmebane-dagen for Jazzinorges del i år, der den startet med Ola Kvernbergs Steamdome i Bjørnsonhuset og avsluttet med Ytre Suløens Jassensemble i Molde Domkirke. Det setter en ekstra spiss på det hele – når Kvernberg entrer scenen er det den høyeste, mest tallrike applausen jeg har hørt siden la oss si februar 2020. Han er tilbake på festivalen for å fremføre musikken fra Steamdomes andre plate, The Hypogean. Den første utgaven av Steamdome ble i sin tid urfremført på samme festival, da han var Artist in Residence i 2016, og har siden blitt en bemerkelsesverdig publikumssuksess, med stor crossoverapell og et uttrykk som egner seg for en rekke forskjellige festivaltyper. Den gyngende afrobeat-aktige grooven fra den første utgaven er blitt tightet til på The Hypogean, hvor Kvernberg har gravd seg enda lenger ned i synthfascinasjonen og elektroniske, repetitive rytmemønstre. Sånn sett kan du si at det er en litt selsom opplevelse å sitte pent og pyntelig og høre denne musikken, som vi gjør denne kvelden. Det er ikke nødvendigvis dansemusikk – snarere er det et instrumentalverk sterkt påvirket av den musikken. Men den er perfekt for å stå og vugge litt til med plastøl i neven, mens man lar seg fascinere av de ulike tingene som skjer. 

Ola Kvernberg. Foto: Arne Strømme/Moldejazz

The Hypogean er et verk hvor Kvernberg har gitt fritt spillerom til sin musikalske hyperaktivitet. Det er fullt av detaljer, av informasjon. Det er musikk skapt av en musiker som finner det vakre i musikalske byggverk. Det kan, på skive, være en svært mettende og kanskje overveldende opplevelse. Derfor er det også kjærkomment å høre den pakket ut på scenen, hvor bassen til Nikolai Hængsle for eksempel ikke lenger er doblet av synthbasser til enhver tid, men får mer luft rundt seg, og hvor du lettere kan følge med på hvordan alle de ulike lagene tilføyes og trekkes fra underveis. For, og det tror jeg er viktig for apellen deres – selv om det er kompleks musikk, er den ikke uoversiktlig. Det er et element av musikalsk tetris, av at du hele veien kan få øye på en logikk i måten ting settes sammen på, i stadig nye mønstre over de standhaftige groovene i bunn, hvor vi foruten Hængsle hører en smilende Olaf Olsen på trommer hvor Martin Windstad gir musikken hofter på congas, bongotrommer, tamburin og annet snask og hvor Kvernbergs nærmeste musikalske medsammensvorne, Erik Nylander både baler med intenst trommespill og annen problemløsning på rytmebokser og jeg vet ikke hva. 

Steamdome. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Sammenligner man med den første Steamdome-utgaven, har The Hypogean også en ramme med litt mer mystikk og melankoli. Fra den vakre og snirklete introen Kvernberg spiller på keyboard, til temaet i platas tittelspor, er det en bittersødme i det han har skrevet her som også kanskje gjør det til en mer egnet sittekonsert enn den forrige, trass i at ideen om dansemusikk står sterkere her. Gitarist Øyvind Blomstrøm, som også trakterer pedal steel, er sentral i denne melodiske historiefortellingen, sammen med Kvernbergs fiolin, som dukker opp her og der som en slags fortellerstemme. Den fremstår nesten tander i sammenhengen – noe som er en interessant kontrast til hvordan felevidunderet spiller i en del andre sammenhenger. Blomstrøms bidrag dreier seg også mye om tone, han spiller på en Les Paul, et nesten subversivt gitarvalg i en sånn sammenheng, og bringer en filmmusikkaktig ro og lengsel til disse temaene, som mer enn én gang minner meg om tittelen på hans eget working band for tiden, Orions Belte.   

Før bandet starter å spille anerkjenner Kvernberg øyeblikket, han sier at mor og far og halve slekta er i salen, før han forklarer at det er nokså lenge til han kommer til å si noe som helst igjen – verket fremføres i to halvdeler, slik det også fremstår på plate. “Snakkast”, er det siste han får sagt før de setter i gang. Når han griper miken i midten av konserten, forteller han litt om hvordan ting henger sammen, og så må han styre litt med det tekniske, så i halvannet minutt får publikum løyve til å snakke seg imellom. Ellers er det jo ikke så mye lek i denne musikken – eller, i hvert fall ikke form av spontane innfall. For at den skal oppnå den graden av klarhet som Kvernberg forsøker å få til, er det ikke plass til det utenom noen solistiske øyeblikk på fele, gitar eller Daniel Buner Formo på synther. Men noe har han på lur – når publikum klapper han inn igjen, er det ikke noe mer av The Hypogean å fremføre. Til gjengjeld har han med seg Kirsti Huke på et ekstranummer – og en forsmak på det som skjer fredag morgen, hvor de spiller den tradisjonelle, grytidlige Break of day in Molde-konserten. 

GURLS og Trondheim Jazzorkester. Foto: Petter Sele/Moldejazz

Det bærer videre til et gjensyn med GURLS og Trondheim Jazzorkester, som jeg også så på Mandaljazz for noen uker siden. Inntrykket derfra står seg – utvidelsen med TJO og den nye musikken Hanna Paulsberg har skrevet har gitt låtene til GURLS en kledelig, variert ramme. Det er masse å feste seg med – nok en gang blir man sittende og måpe litt av strekket der Amund Storløkken spiller en bortimot uakkompagnert vibrafonsolo, nok en gang føles Håvard Aufles synthpallett sprø og frisk, nok en gang er Marianna Sangita Angeletaki Røe en perfekt match for den muntre vulgariteten som også finnes i disse låtene. Nytt av dagen: Denne gangen hadde hun ikke med seg den nunchaku-aktige shakeren hun gikk rundt og raslet på i Mandal, men til gjengjeld har hun med seg cajon, denne smakssaken av et rytmeinstrument, opp på scenen. Det føles helt på sin plass. 

Ytre Suløens Jassensemble. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Ytre Suløens Jassensemble har, som det fortelles i den hjertelige introduksjonen før konserten, spilt så mange ganger på Molde Jazzfestival at de med rette kan kalles festivalens uoffisielle husband. De har holdt på siden 1973 – to år igjen til femtiårsjubileum – og de består i dag av Lars Frank på treblås, Sturla Hauge Nilsen på trompet, Gunnar Bech på trombone, David Gald på tuba og muntert sceneprat, Kristoffer Tokle på trommer, Svein Tore Anderson på banjo og gitar og Morten Gunnar Larsen på piano. I tillegg deltok det gamle bandmedlemmet Askjell Molvær i en svært virksom rolle på orgel og saksofon (han fikk gått noen hundre skritt under denne konserten, frem og tilbake mellom postene) , og Tricia Boutté i hvite, vakre gevanter på sang. 

Tricia Boutté. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Når hun sitter på siden av scenen under instrumentalnumrene gjør hun flittig bruk av en vifte, og det blir også en varm konsert på en litt hustrig dag i Molde, med den religiøse musikken som ramme. De åpner med “Introduction to prayer” av Wynton Marsalis med brusende orgel fra Molvær og Hauge Nilsens klare trompet-tone. Senere får vi flere vakre versjoner av Duke Ellingtons sacred music, blant annet “Come Sunday” hvor Bouttés stemme liksom vokser litt ekstra og hvor Lars Frank utmerker seg på loddent saksofonspill med bevrende pust. “Åh, nydelig”, utbrytes det høyt fra en av benkeradene i den lille pausen mellom bandet har spilt siste tone og applausen bryter løs. Innimellom der er det også plass til swingen, en god mulighet til å iakktta samstemtheten mellom den kokette og svansende trombonisten Gunnar Bech, Franks eiendommelige og intrikate klarinettstil og Hauge Nilsens mer utadvendte, struttende bidrag. Mer musikalsk, rytmisk lek får vi i form av en fremføring av Askjell Molværs egenkomponerte musikk for dette bandet, mens unikumet Morten Gunnar Larsen noterer seg for en finfin stride-solo, akkompagnert av trommeslager Tokle. 

Det er de lange linjers kveld – samarbeidet med Boutté har i seg selv vart i to tiår nå. Banjospiller Anderson er sønn av bandets gamle trommeslager, Ottar Anderson. Før siste låt, Thomas Dorseys vakre gospelsang “Take My Hand, Precious Lord”, forteller Boutté at hennes tante, Lillian Boutté, sang denne låta på sin første konsert i Europa, nettopp på denne scenen, for 40 år siden. Så legger hun til at de også har valgt den ut siden den er en av de store favorittene til Otto «Kikkan» Sættem, én av stifterne av Molde Jazzfestival, som sitter som et tent lys på en av de fremste benkeradene. Det var ikke uten diskusjon at han i sin tid tilbake på 70-tallet fikk brakt jazzen inn i kirken under denne festivalen. I dag er det annerledes – kirkekonserten er blitt en del av identiteten, ikke bare til Moldejazz, men norske jazzfestivaler i sin alminnelighet. Noen av de sterkeste konsertene i festivalens historie er spilt nettopp her – og når Ytre Suløen er på scenen, sitter man i en forsamling som har fått sitt band, og sin festival tilbake.