Fortsatt mesterlig
Hans Mathisen opprettholder sin gode vane med å lage glimrende album med ditto medspillere.
Gitarist, komponist og bandleder Hans Mathisen har levert plater på høyt nivå helt siden han presenterte seg med det etter hvert Spellemannpris-vinnende debutalbumet «Quiet Songs» i 2005. Sist han ga lyd fra seg pr. plate, skjedde det i store formater med bl.a. KORK på «Orchestral Works», og nå er han ute i småbanddrakt igjen med «Moving Forward». Her danner bassist Mats Eilertsen og trommeslager Audun Kleive kjernen i både trioer, kvartetter og kvintetter, mens den britiske pianisten Jason Rebello og saxofonist Bendik Hofseth utgjør den «trioutvidende» besetningen, og alle konfigurasjonene tolker et gjennomgående lyrisk-melodiøst låtmateriale signert Mathisen.
Perfeksjon
Som så ofte før lener Mathisen seg relativt tungt på den halvakustiske gitartonen – og noen ganger synthgitar-tonen – som forbindes med Pat Metheny, og han gjør det nok en gang med håndverksmessig perfeksjon. Også låtskriveren Metheny er en åpenbar inspirasjonskilde for Mathisen, «Moving Forward»s langsomme ballader og mediumtempolåter formidler ofte den kombinasjonen av sommerlig, sorgløs letthet og høstlig melankoli som Metheny har gjort til sin spesialdistanse. I all sin tilgjengelighet er dette musikk som kan virke enkel og motstandsløs å spille, men den som tar seg tid til å lytte «innover», oppdager fort at «enkelheten» i virkeligheten er skrudd sammen av nesten ubegripelig mange og kreativt mangeartede instrumentale innspill. På forunderlig vis går alt sammen likevel opp i en slags høyere, velklingende enhet, og det hele får anstrøk av å være ristet uanstrengt ut av en trivelig session i Rainbow Studio høsten 2018.
Tyngdepunkt
Selv ble jeg lenge sittende fanget av Kleives rytmisk/fargeleggende utfoldelse, et pulserende, sparkende urosenter diskret plassert i mixen, men kanskje likevel musiseringens tyngdepunkt. Etter hvert som de øvrige instrumentalistenes fortellinger fikk føye seg til, trådte det fram en samspillhelhet som i mitt hode kvalifiserte seg for betegnelsen «mesterlig», slik det noen ganger (men slett ikke alltid) kan fortone seg når mestere møtes. Med samspill tenker jeg her både «solist med komp» og «samspillet innen kompet», og sånn sett er «Moving Forward» et album der alle balanserer pågåenhet og tilbakeholdenhet på eksemplarisk vis. Det skjer tvers gjennom åtte gode, om enn ikke oppsiktsvekkende originale melodier, og om låtene er sterke nok til at albumet som sådan vil bli stående som et «mesterverk», skal jeg ikke mene noe ennå. At «Moving Forward» forlenger rekka av strålende Hans Mathisen-utgivelser, tør jeg imidlertid glatt påstå, «mesterverk» eller ei.
