Førstealbum som gir sterk mersmak
Med trompeter Lyder Røed i spissen leverer Slow Is The New Fast et debutalbum med originalitet og leken autoritet.
Det er bare å henge på etter beste evne! I ett sett sprenger nye band seg ut av den innerste (og oftest yngste) jazzkjernens oppmerksomhet med sterke førstealbum, og her er enda et band som er klar for et større publikum: Kvintetten Slow Is The New Fast.
Slow Is The New Fast springer ut av Norges musikkhøgskole-miljøet og ledes av den unge trompeteren Lyder Øvreås Røed fra Bergen. Debutalbumet heter kort og godt «Slow», og for ordens skyld: Det er rikelig med uptempo her, også.
Uanstrengt
Røed, som spilte eksamenskonsert så seint som i mai etter fire år ved NMH, er kjent også fra bl.a. bandet til Fieh. Han har allerede ry som en særs lovende «up and coming»-musiker, og på «Slow» dokumenterer han hvorfor, først og fremst ved å traktere kornett og flygelhorn med samme imponerende uanstrengthet og solide tonekvalitet som han oppviser på trompeten. Dertil har han skrevet åtte av «Slow»s ni låter, og legger for dagen en uttrykksbevissthet som både i tanke og tone framkaller minner om en av hans erklærte inspirasjonskilder, nylig avdøde Tomasz Stanko. Det betyr musisering med sterk, poetisk melodiøsitet, men også med frihet til å abstrahere og operere bortenfor fast time og tonalitet, og sammen med kollegaene i Slow Is The New Fast levere han begge deler med leken autoritet.
Originalt uttrykk
Nå er «Slow» likevel langt fra noe Røed-enmansshow. Snarere framstår albumet som en sterk kollektiv manifestasjon fra et band som har holdt sammen i om lag tre år og funnet et originalt uttrykk der Hans Pålsen Kjorstads felespill ikke minst er et viktig klanglig element. Både solo og i så vel unison- som harmoni-samklang med lyden av messingblås er Kjorstad fra Vinstra suverent på plass, og pianist Bjørn-Even Bjarkli Verbeke (Asker), bassist Joel Ring (Växsjö, Sverige) og trommeslager Tore Ljøkelsøy (Oslo) danner et «komp» som i 2018 naturligvis supplerer rollen som rytmisk og harmonisk støttetropp med å innta en stor og kammermusikalsk integrert rolle i musiseringen.
Bass-høydepunkt
Når dét er sagt, skal det også sies at Joel Rings pulserende, swingende og drivende basspill i alle tempi er blant «Slows» høydepunkter (hvorfor tenker jeg på Palle Danielsson?), og at denne piano-bass-trommer-konstellasjonen, som både kan kjæle og koke, må være en drøm av en dynamisk omgivelse for en trompeter som åpenbart definerer både vakker melodi og lyden av kaos som sitt interessefelt.
Dét er ikke det minst spennende utgangspunktet for videre virke innen improvisert musikk. Så ja: Her er det bare å henge på videre. Etter beste evne.
