Fordeler og ulemper med store orkestre

Av Filip Roshauw 

Det begynte å ryke i baggasjesorteringssystemet på Gardermoen i går – og tusenvis av ferier og jobbreiser fikk dermed en mer interessant start enn man hadde håpet på. Det gjaldt naturligvis også Norwegians rute til Molde Lufthavn. Den flegmatiske kapteinen informerte passasjerene om at det greieste var å vente litt og se om all bagasjen kom om bord – det var tross alt jazzfestival i Molde, det var tross alt musikere ombord som tross alt hadde sjekket inn livsnødvendige instrumenter og ikke minst – dette var tross alt det eneste flyet som gikk til byen denne dagen. I tillegg til musikere er det åpenbart også en god del moldensere på dette flyet, på vei hjem for å ta del i den store byfesten. Der er Margrete og ungene også, hører jeg noen si når passasjerene finner plassene sine på flyet. Ho er sikkert dritstressa. Det kan skje den beste. 

Omsider kommer vi oss avgårde, og en tankepause senere står vi faktisk i Molde (vær: varmt, spredt skydekke, stigende kurve) og venter på bagasjen. (Er det noen som faktisk har opplevd at det er deres koffert som kommer først etter at baggasjebeltemaskinen har kommet med sitt krakilske tut og humpet seg i gang? Det kan jeg umulig se for meg – det må være et slags matematisk paradoks, dette, eller noe man kanskje bruker i økonomifaget eller spillteori (Ingens koffert). Personlig rekker jeg alltid å begynne å tvile, ja, regelrett miste troa på at jeg i det hele tatt hadde med meg noe som helst, innen den trofaste trillekofferten min, som jeg aldri helt husker hvordan ser ut, til sist svinger ut og gir meg fred.) Den ene store og sorte flightkassen etter den andre velter ut på båndet – de blir plukket opp med myndige fakter av det garvede bandet til det britiske unikumet Jacob Collier, fremdeles ung og lovende. Han skal spille to konserter under festivalen. Litt borti trengselen skimter jeg ham. Det er også minst ett barn ikledd landslagsdrakten til Spania, nykronede konger av fotball-Europa. På ryggen: Lamine Yamal, nummer 19, 17 år og to-tre dager gammel (et av få mennesker som får Collier til å se ut som en middelaldrende mann, i grunnen). 

Mens jeg står her og venter og ser tiden frem til dagens første planlagte konsertbesøk svinne hen, kan jeg like gjerne gjøre opp en slags status. Dette er Moldejazz nummer 64 – og den femte jeg dekker for Jazzinorge. Det er den første med Magnus Lunay, booker med bakgrunn fra Stockholmsklubben Fasching og Stockholm Jazz Festival, som kunstnerisk leder. Han jobber i tospann med daglig leder Endre Volden, som var på plass allerede i fjor. Hva skal man si om jobben deres? For det første har festivalen de siste fem årene vært preget av stadige skifter og ad hoc-løsninger på toppen – så oppgave nummer én er vel kanskje å faktisk bli værende en stund og ta tiden til hjelp. Forøvrig er det mange ulike forventninger til Moldejazz – som byfest og samarbeidspartner med lokalt næringsliv, som utviklingsarena og kunstnerisk pådriver innenfor det norske jazzfeltet, og som internasjonal jazzfestival med en viss glamour. 

Leder-duoen Endre Volden (til venstre) og Magnus Lunay. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Ingenting av dette blir enklere med årene, særlig ikke det siste – det er dyrt å ta sjanser i dagens økonomi. Personlig har jeg i grunnen kost meg glugg hvert eneste år jeg har vært her – det er mye å bli glad i ved denne festivalen – men jeg har også opplevd en festival som trår vannet på en del områder. Det handler om bruken av byens spillesteder, det handler om de små detaljene i programmet, om overraskelsene. Ikke nødvendigvis det som tjener inn mest penger når alt kommer til alt, men heller ikke det som koster mest – og slike detaljer bidrar til at de som først og fremst er på festivalen for musikkopplevelser fra jazzen og omegnen føler seg sett og utfordret. Det er en vaksine mot likegyldigheten som kan legge seg som et vått håndkle over store festivaler uten bakkekontakt, det er en side av festivalen man også kan videreutvikle i trange år hvor de mest attråverdige internasjonale navnene er utenfor rekkevidde, og det gavner alle – også de som først og fremst er i byen for å delta i folkelivet. Kanskje er det noen tilløp i år? Jeg registrerer med glede at den viktige platebutikken og baren Fuzzy er tatt inn i porteføljen og kan skilte med intimkonserter med Gard Nilssen Acoustic Unity og Gabriela Garrubo Trio. Ellers er det også konserter på Varden og i den lille hytta til kunstneren Kurt Schwitters på Hjertøya. Mer av det – denne byen rommer mange lokaler, også med festivalhistorisk betydning, som det går an å finne på faenskap i. Det minner folk i årgangsfestivalskjorter meg om hvert år. Ser du det huset der, spør de, og peker på en eller annen kledelig rufsete fasade. Der hadde vi konserter før. 

Det har som sagt vært noen litt humpete år – og en av konsekvensene av det, er at Moldejazz faktisk ikke har vært besøkt av en internasjonal Artist in Residence siden 2018, da Maria Schneider var her. Det begynner å bli en stund siden. I år har de til gjengjeld fått en sværing på kroken. Det er ikke så lett å finne en jazzgitarist i dag som ikke har blitt påvirket av Bill Frisell på én eller annen måte. Han er i det hele tatt en høyt elsket musiker, det frister å kalle ham folkekjær, om enn på denne musikkens smale, pussige vis. Han har hatt en evne til å vandre tørrskodd mellom all slags musikk – fra ulike avantgardistiske sammenhenger og musikk for film og billedkunst, helt inn til midten av den amerikanske og europeiske jazzmosaikken. Ikke minst har han også hatt en egenartet kjærlighet til det vi kan kalle en felles-amerikansk musikkarv, med innlån fra country, bluegrass og den gode gamle sangboka. En nostalgiker, men med ydmyk selvkontroll som gjør at han sjelden blir tatt i tollen av de strengeste musikkelskerne. Med sin tilknytning til festivalen og det norske jazzlivet forøvrig er han på mange måter en ideell AiR. Hvordan ser uka hans ut? Den består av to orkesterkonserter – en med Trondheimssolistene og Luftforsvarets Musikkorps den første dagen, og en med en ny versjon av Trondheim Jazzorkester den siste. Innimellom der skal vi få høre trioen hans med saksofonstjerneskuddet Immanuel Wilkins, han skal spille med Bill Frisell Five, Bill Frisell Four, og i duoer med Gard Nilssen og Arild Andersen, som han har kjent og spilt med i over 40 år. En ganske rikholdig meny, det – om jeg skal peke på et slags savn her på forhånd, så er det vel kanskje ikke noen store overraskelser her, noe som rykker Frisell eller publikum ut av komfortsonen. Få musikere har som sagt beveget seg over et like stort musikalsk landskap som Frisell – hadde det for eksempel vært plass til en ordentlig vriompeis av en konsert som demonstrerte hans mer taggete sider? Et uventet likestilt møte med en annen internasjonal størrelse, noe som fikk oss til å tenke, jøss, det ANER jeg ikke hvordan kommer til å låte? Jeg er klar over at jeg spikker flis her, men i tillegg til å være en anledning til å ramme inn kunstnerskapet sitt, er jo et slikt artistopphold også et verktøy for videreutvikling – også for jazzens største navn. At de også faktisk kan oppdage en ny side av seg på dette stedet – det er jo på mange måter den progressive grunntanken her. 

Det er godt å få unnagjort den typen tanker om programmet på forhånd, for sannheten er jo at alt det flyr ut av vinduet når uka tar til og begynner å sine egne historier. Noen konserter, som så råbra ut på papiret, vil bli så som så. Andre vil fly til himmels. Sånn er det. Musikken får det som den vil til slutt. Der kom kofferten min ut på rullebåndet også, og en rask drosjetur, innsjekking og akkreditering senere tar jeg den lille turen forbi Aker Stadion og titter inn på den grønne gressmatta (hvorfor føles det som å spionere å kikke inn på en tom fotballstadion på denne måten) før bysten av Kjell Magne Bondeviks kulerunde hode ønsker meg velkommen til Bjørnsonhuset nok en gang. Nå stunder det mot konsert. 

Bill Frisell. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Bill Frisell ga ut albumet Orchestras i fjor, sammen med Brussel-filharmonien og Umbria Jazzorkester. Arrangementene er signert legendariske Michael Gibbs, som har samarbeidet med en lang rekke av musikkens største navn siden sekstitallet. Han er også tilstede i Bjørnsonsalen denne kvelden. Repertoaret består av Frisells egne komposisjoner, i tillegg til “Lush Life”, et par amerikanske folkesanger og et stykke av Gibbs sjøl. På Moldejazz har han med seg trioen sin, bestående av Thomas Morgan på bass og trommeslager Rudy Royston, mens Luftforsvarets Musikkorps og Trondheimsolistene står for det orkestrale bakteppet under ledelse av dirigent Alexander Hanson, som også dirigerte Brussel-konserten deler av albumet er basert på. Mens festivalgjestene finner setene sine på omstendelig vis, sitter flere av musikerne oppe på scenen og varmer opp – en slags fritt improvisert orkestral kontentum-musikk. Nesten som om det er en del av konserten. Korpset er ikledd sine uniformer, Trondheimsolistene stiller i svart, Hanson er i dress mens trioen er kledd for en helt vanlig mandagskonsert. Det er i grunnen et ganske morsomt sprik – men dessverre også en egnet metafor for den ufokuserte konserten som følger, når alt har falt til ro. 

Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Naturligvis er det gjevt å oppleve ensembler av denne størrelsen – men det er ikke åpenbart for meg at Orchestras-materialet trygler om å bli spilt igjen. Det er langt fra det beste Gibbs har gjort som arrangør – det er tungrodd materie, teksturer som burde være transparente blir massive, ting som burde låte samlet spriker. De Gil Evans-aktige klangene som dukker opp her og der forblir vage antydninger. Det swinger ikke. Her og der slipper trioen til, men det føles mest av alt som små, uforpliktende mellomspill – etter litt instrumental mumling kan du merke at Frisell, Morgan og Royston er nødt til å finne den neste avkjørselen, og gjøre den tydelig nok til at orkesteret kan komme seg på igjen. Det er noen deilige øyeblikk her og der, et sted får celloene lov til å snakke mer uforstyrret med Frisell og trioen, andre steder sitter de svulmende arrangementene, det kan minne om soundtracks fra Hollywoods gullalder – også dette et kjent landskap for Frisell. Men det er som om stilen hans, så full av parenteser, åpne spørsmål og subtil ironi, ikke trenger inn til musikkens kjerne, men bare ligger og duver på toppen. Det er alltid hyggelig å høre “Lush Life”, og man skulle tro at Billy Strayhorns mesterverk ga rom til et litt mer fingernemt og lettbent rytmisk samspill mellom det lille og det store bandet – men også her står det i stampe. Etter endt konsertprogram og hengiven applaus (det er jo hyggelig å se dem), tar trioen scenen en siste gang alene. De byr på to låter – “We shall overcome” over i “What the world needs now is love”, fremført på dempet, putrende vis. En liten lettelse – og et konsertøyeblikk som åpner vinduet ut mot den store, tragiske omverdenen. Uten å ytre så mye som et ord er det som om Frisell gir en liten påminner om at hans kunstneriske optimisme rundt det genuint amerikanske står i fare denne sommeren – landet er forbi bristepunktet. Er koblingen av protesthymnen framfor noen fra borgerrettskampen på 50- og 60-tallet og Hal David og Burt Bacharachs formfullendte trosbekjennelse til selve kjærligheten et uttrykk for en sorts forgangen naivisme? Om man skulle føle det der man sitter i Bjørnsonsalen, om man skulle kjenne på avmakten som ubønnhørlig har spikret seg inn i kulturen, er det grunner til det. Men Frisells nostalgi føles sjelden rosenrød (i motsetning til mange av arrangementene han nettopp har padlet seg igjennom), den fungerer på mer subtilt vis enn som så. Saktens er det en påminner om at det er blitt utkjempet kamper før, og det kommer også nye. Det kommer også flere konserter. Skitt au. 

På vei bort til kulturhuset Plassen og Teateret Vårt, hvor I Like To Sleep skal urfremføre sitt verk med Trondheim Jazzorkester, slår det meg at det er en snurrig ironi i at akkurat disse to konsertene kommer rett etter hverandre. Erlend Skomsvoll tok jo initiativ til Trondheim Jazzorkester som en reaksjon på litt servile konsertopplevelser med internasjonale storheter – og orkesteret fant sin identitet som prosjektorkester og verktøy for nyskapning og miljøbygging nettopp ved å ikke bli et “with horns/strings”-ensemble – men å hver eneste gang stille på likefot, samme hvem det var de møtte. Mye er sagt om TJO, ikke minst i mine tidligere Moldejazz-rapporter, men jeg kan fortelle noe som illustrerer betydningen det har for den norske jazzkulturen, og som ble observert under Kongsberg Jazzfestival for noen uker siden: Etter at Joshua Redman hadde spilt sin konsert på festivalen, stakk han og bandet bort på Energimølla for å henge med andre musikere og festivalgjester. Der ble han omringet av noen av de mange unge håpefulle musikerne som gjestet festivalen. Hva var det de ville høre om? Var det Still Dreaming-bandet? Kvartetten med Brad Mehldau, Christian McBride og Brian Blade? Naturligvis ikke – det var Triads and More, plata han og Eirik Hegdal gjorde for en femten års tid siden! En av juvelene i TJO-katalogen, og en skive som sikkert er nesten like viktig A Love Supreme for mange unge norske musikere. 

I Like To Sleep og Trondheim Jazzorkester. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Når I Like To Sleep, som består av vibrafonist Amund Storløkken Åse, Nicolas Leirtrø på barytongitar og Øyvind Leite på trommer, har brukt det siste året på å lage sin versjon av Trondheim Jazzorkester, har de utvilsomt skredet til verket med svært mange formative TJO-opplevelser i sin felles musikalske ryggmarg. Naturligvis er noe av poenget at hvert av disse ensemblet er en unik skapning – det er på mange måter uunngåelig – men det hjelper saktens også med en slags forståelse av hva denne underlige TJO-heten egentlig er – hva den kan være, hva den noen ganger bør være. Muligens bidrar det også til at denne urfremføringen i svært liten grad er preget av det litt nyåpnede og stive som slike konserter ofte er nødt til å få ristet litt av seg. Etter en avventende intro hvor strykere, fløyter, synther og alt som er gøy bygger forventninger, braker det virkelig løs. 

Pieces of Scattered Dreams er den progmetal-aktige tittelen på verket. Vi kan gå raskt igjennom besetningen: Henriette Eilertsen på fløyter, Mats Gustafsson på fløyte og barytonsaksofon, Jenny Frøysa på barytonsaksofon, Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og elektronikk, Tuva Halse på fiolin, Sigrid Angelsen på cello, Anja Lauvdal på wurlitzer, synthesizere og elektronikk, Kyrre Laastad på platespillere, perkusjon, synth og elektronikk, Torstein Slåen på gitar, Amund Storløkken Åse på vibrafon og mellotron, Nicolas Leirtrø på bass-VI / baritongitar, Øyvind Leite – trommer, Tor Torsken Breivik – lyddesign, Sindre Hansen – lysdesign. 

Sigrid Angelsen og Tuva Halse. Foto: Håvard Bævre Ellingsgård/Moldejazz

Musikken: store, elastiske Black Sabbath-med-hornbriller-riff som for eksempel kan minne om de gamle TJO-vennene Motorpsycho cirka Heavy Metal Fruit (Låta “W.B.A.T.”, for å være presis), avløst av ulike lydlandskaper hvor strykerne Halse og Angelsen er blant dem som tar roret. Fra der jeg sitter kan jeg se notearkene til Angelsen. De er svært vakre, hver består av små bruddstykker skrevet med vanlig notasjon, små gule felter hvor det sikkert står ulike hjelpsomme stikkord og oppfordringer, og grafisk notasjon – kruseduller, spenningskurver, store firkanter med initialene “ILTS” inni seg. Det er lite blafring med partiturene her – informasjonen musikerne forholder seg til er sparsom, men tilstrekkelig. Musikerne bidrar med sine særpreg – jeg kan for eksempel nevne barytonsaksofonduoen, hvor Jenny Frøysa spiller et kor med sin svært karakteristiske gitareffektbruk, mens Mats Gustafsson en liten stund etterpå står bredbent, tripper fra side til side, og rauter løs i en solo som starter brutalt og karakteristisk, og som siden bare bygger og bygger. En ting som preger konserten er blanding av prosesserte og akustiske lyder – i tillegg til å spille ostinater, melodier og en og annen halsbrekkende solo på vibrafonen sin, trakterer Storløkken Åse også en liten digital mellotron – et instrument som nok er særlig kjent for sine deilige, susete stryker- og fløytesamples. Det skjer noe fint og oppsiktsvekkende når disse lydene får blandet seg med ekte fløyter og strykere – det preget også samarbeidet mellom Motorpsycho og TJO, hvor keyboardtrollmannen Ståle Storløkken arrangerte og spilte, i sin tid. Her føles det som et helt sentralt utgangspunkt, både for ensemblets sammensetning og hvordan musikken utfolder seg. Andre musikere skrur også ivrig på knottene – Jóhannesdóttir Mobeck har en tidlig, funky synth-tuba-solo, og mot slutten bryter gitarist Torstein Slåen ut fra malstrømmen med ringmodulator-marinerte fingernemheter. Anja Lauvdal og Kyrre Laastad er spøkelsene i maskineriet, bidrar til at vi aldri kan være helt trygge på hva det er som lager hvilken lyd – Laastad har til alt overmål tatt opp små bruddstykker, både av I Like To Sleep og strykerne, som han har fått trykket på små syvtommere som han står og flipper seg igjennom – når han ikke rett og slett spiller maracas. Ingen jobb for stor, ingen for liten. Et sted tar Mats Gustafsson over for Storløkken Åse som frigestikulerende dirigent av ensemblet, som skaper dramatikk og tråder under en hakkandes vibrafonsolo. Også det et svært kjent syn under konserter med jazzorkesteret. 

Amund Storløkken Åse. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Det er på mange måter enkle ideer – riff, droner, store monolittiske toner som gjentar seg, øker i hastighet og intensitet, frie partier. Sånt kan naturligvis også bli ganske kjedelig, det kan bli bli musikk av typen hvor man etter endt konsert for eksempel sier “det var noen fine ting inni der, altså.” Når det ikke blir det, går det for eksempel an å peke på tre egenskaper: Musikken føles så ferdig eltet at musikerne virkelig er tilstede i øyeblikket – det er en utforskerglede her, noen mister seg helt i musikken og må prikkes på skulderen for å få med seg neste cue. Ideene er ikke bare “enkle”, de er tydelige. De ulike mer nonfigurative partiene skiller seg klart fra hverandre. Riffene har ulik vekt, viser ulike sider av trioens grunnspill. Til sist – de vet når de skal flytte seg videre, det er lite longør. Under den siste mellomlåtpraten sørger den karakteristisk bebartede riffologen Nicolas Leirtrø for å takke absolutt alle som har bidratt til denne konserten. Helt til sist, på oppramsingens hedersplass: Moldejazz-legendene Berit Mæland, tilstede under konserten og Geir Mostad, som dessverre gikk bort i vinter. De har stått i døren her siden Leirtrø var på festivalen for aller første gang – og har gjort det samme i Trondheims jazzliv. “Berit og Geir står alltid i døra på Moldejazz”, sier Leirtrø. Et genuint, fint øyeblikk fra en trio som vet svært godt hvor de kommer fra og fremdeles har stor glede av å finne ut av hvor de skal. 

Til sist rekker vi brorparten av Christian McBrides kvintett i Alexandraparken. Det er et vågestykke å sette en akustisk kvintett på denne scenen på dette tidspunktet. Folk har mye på hjertet, for å si det forsiktig. De hadde hatt enklere arbeidsforhold innendørs. Samtidig er jo utendørskonserter med band av denne typen, som oppholder seg nær jazzens swingende kjerne (med en og annen fusion-utflukt, hallo, det er jo festival) er jo også noe jeg drømmer om, kanskje særlig på Moldejazz! Det føles så kvintessensielt festivalsk. Kan jeg egentlig si at publikum her misforstår konsertkontrakten? På mange måter gjør de jo utvilsomt det – raseriet over prating på konsert dukker opp hver sommer, i år er det holdningskampanje og greier på gang og her om dagen så jeg at sportsjournalistveteran Ernst A. Lersveen tegnet seg på talelista i Nettavisen med artikkelen Hold kjeft på konsert. Hva skal man si, vi lever i en rar verden. Om jeg har noe som helst å tilføye til holdningskampanjene og følelsesutbruddene som preger denne sommerdebatten, får det være dette: Det mest frustrerende er ikke lyden i seg selv – det er det å forsøke å få kick på noe, samtidig som en hel masse folk rett ved siden av deg simpelthen ignorerer det. Noen rom – eller arenaer – krever liksom at alle er med på det. Min teori er som følger: Et rom fullt av folk som står og roper om hvor bra konserten de ser på er, vil oppleves som langt mindre støyende, langt mer hjemme, enn et rom hvor en tredjedel lavmælt diskuterer hvorvidt Fredrik Solvang har tapt seg som leder av Debatten. 

Og… ok, folk er på fest her, det er første store utekonsert, dag 1 av uke 29. Livet leker. Det har vært ganske rørete stemning i denne parken når jeg har vært her tidligere, det føles som litt av greia – det er bare enklere å forholde seg til når det for eksempel er den hardhendte russefunken til Cory Wong, eller den mannsterke fusiontrivselen til Snarky Puppy som tyter ut av PA-en. 

Foto: Håvard Bævre Ellingsgård/Moldejazz

Helt fremst samler det seg uansett en gjeng som virkelig lytter for harde livet – ja, som forsøker å lytte så HØYT at de klarer å overdøve alle de andre – som å febrilsk spa vann ut av en båt som er lekk. Det pussige er at vi lykkes ganske bra – bandet er i hvert fall veldig oppvakt, det virker som de koser seg, de har null og niks av den litt tilknappede evig jet lag-følelsen man kan få av noen turnerende amerikanske jazzband i sånne settinger. Christian McBride er en nydelig, tydelig kontrabassist, med sin virtuose og vidsynte videreføring av Ray Brown-basstradisjonen – tillegg til at han unner seg litt fretless-shredding med scatting og publikumsfrieri, inkludert hoftevrikk og det hele – som sagt, det er jo festival. I trommeslageren og låtskriveren Savannah Harris har han en hardtswingende, hardtslående makker – perfekt for de krevende arbeidsforholdene. I tillegg er det en opplevelse å høre saksofonist Nicole Glover for første gang. Hun spiller rett og slett glimrende, referanserikt og med en fornemmelse for oppbyggingen av solostrekkene sine som er svært tilfredsstillende og skaper det ene høydepunktet etter det andre. Jeg vil si dette utendørseksperimentet betalte seg, tross alt – selv om det kanskje går an å forsøke å etablere teltet som pratefri sone neste gang. Saklig. 

Helt til sist var det jam på det gamle kulturhuset. Den var grei, den – ikke veldig folksom, men mye bra musikere. “Stella” ble spilt, “Footprints” ble spilt, “On Green Dolphin Street” ble spilt. Tarald Kongshaug slappa bassen. Og sånn blei det med den saken.