Folkefesten og jazzen møtes i kveldssola

Av Filip Roshauw

Det var gensersommer i Norge, og over takterrassen på kulturhuset Plassen blåste det en furten vind. I fjor var dette stedet, som på mange måter er sentrum for jazzdelen av Moldejazz-programmet, preget av en merkelig stengt atmosfære. Det var som om de ikke egentlig ville, eller hadde regnet med, at det skulle komme folk. I år er det annerledes, de har til alt overmål en syngende, fransk bartender i baren. En pærebroooos, han skal ha en pærebrooooos….trenger ikke glass eller is, går fint med bare flaskeeeeen, sang hun på et tidspunkt mens en annen formidabel stemmekunstner, den dadaistiske sangeren Jaap Blonk, sto like ved og solgte kunstbøker og CD-plater. Nå tittet hun mismodig opp mot den grå himmelen. I was counting on sunny weather when I made this playlist, sier hun. Låta på anlegget er “Lambada” av den fransk-brasilianske gruppen Kaoma fra 1989. Tvert imot, tenker jeg – den er jo skapt for sånne dager, for den sviende vissheten om at disse lyse nettene ikke varer evig. Den har de tomme strenders melankoli, og det eneste som i grunnen er risikabelt med å sette den på en onsdag i juli, er om vinden skulle snu akkurat i det trekkspillet drar i gang med sin sørgmodige, lengselsfulle melodi – for i så fall er det en kjent sak at det kan åpne seg en rift i tid-rom-kontinuumet, hvoretter vi blir transportert rett til 1. september alle sammen. 

Om det var litt surt og forblåst ute, var klimaet inne på Storyville, klubblokalet som ligger inne på Plassen, den rake motsetningen. Tjåka fullt klokka fire på ettermiddagen, lite surstoff og store forventninger før finalen av Jazzintro, musikk-cupen der årets unge jazzmusikere skal kåres. Musikk er som kjent ikke en konkurranse – bortsett fra denne dagen. Jazzintro har eksistert siden slutten av nittitallet og er sånn sett en av de institusjonelle bærebjelkene i den norske jazzens ungdomsoptimisme. En seier i konkurransen medfører en lang rekke spillejobber på festivaler til neste år, i tillegg til et mentoropplegg. I år var det visstnok over hundre søknader om å være med – ouff, det er mange NTT-utgaver – og bandene i finalen føles på pussig vis som ganske etablerte størrelser allerede. Det mest åpenbare eksempelet er Bliss Quintet, som spilte som en del av det ordinære programmet på den samme scenen under fjorårets festival, og som har rukket å gi ut to plater på Jazzland, et av Norges mest sentrale plateselskaper for denne musikken. De er fremdeles unge nok til å delta her. 

Sondre Moshagen Lightning Trio gikk av med seieren i årets Jazzintro. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Er det et problem? Det går an å ønske seg en hakket mer uetablert versjon av denne kappleiken – kanskje også mer variert i representasjonen fra de ulike jazzutdanningene (tyngdepunktet ligger i Trondheim og Oslo i år, som flere tidligere utgaver). Samtidig er det en verdi både for publikum og det videre turnéprogrammet at de utvalgte er band som allerede har fartstid, erfaring og tydelige uttrykk. At Bliss allerede har spilt en “vanlig” konsert på denne festivalen har like mye å gjøre med at festivalen også har plass til ung jazz på programmet utenom gratiskonsertene i Alexandraparken, jammene på kveldstid og Jazzlogens daglige gateparade. Musikerne som deltar i disse delene av festivalen, folk fra ulike musikklinjer og folkehøgskoler, er unge nok til å se på Jazzintrobandene som “de voksne”, deres nærmeste forbilder, og de utgjør en stor del av publikumet. For dem er musikere som Sondre Moshagen, Kertu Aer og Steinar Heide Bø, medlemmene i Lightning Trio, på mange måter allerede stjerner. 

Et showcase-sett varer i oppunder 30 minutter. En på mange måter vrien setlengde, du rekker liksom såvidt å komme i gang, det er også lett å føle at du har for dårlig tid, å falle for fristelsen til å stappe det for tett. Den utfordringen finnes i all slags musikk, men er definitivt ikke mindre i en improvisert setting, hvor mye av poenget er å skape en tilknytning til nåtidsøyeblikket. Det er en konsertform som belønner et tydelig førsteinntrykk, en pakke – og noen ganger, når jeg har sett band som gjør det bra i slike settinger spille en full time, har jeg innsett at det ikke har vært god nok tid til å “avsløre” band som ennå muligens mangler den andre, tredje og fjerde tingen å si. Grunnen til at jeg nevner det, er dette: Det finnes mange andre måter å være et godt band på enn de som passer inn i dette formatet, enten det dreier seg om tradisjonsutforskning som ikke nødvendigvis dyrker egenarten som skal til for å stikke seg ut av jurybunken, eller uregjerlige, fritt improviserte uttrykk som ikke helt funker innenfor den tilmålte tiden. Eller noe helt annet. Jeg innbiller meg at alle mulighetene som finnes, i form av ulike showcaseprogrammer og ungjazz-stipender, også kan skape en engstelse for at man går glipp av noe, at det er de eneste veiene inn i det gode selskap. Både som konsertgjenger/anmelder og Jazznytt-redaktør, er jeg overbevist om at det ikke stemmer, og at det tvert imot kan være en styrke i å gå utenom og å være nødt til å skape sine egne sammenhenger. Når det er sagt – la oss lytte til finalistene. 

***  

Pianist Oliver Skou-Due i Schemes. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Kvartetten Schemes var sist ut denne onsdagen, og på det tidspunktet var det litt færre inne på Storyville – på ingen måte glissent, og i grunnen en lettelse med tanke på inneklimaet. Av de fire finalistene er de kanskje det bandet som i størst grad støter på de nevnte utfordringene med denne konsertformen. Schemes, som består av Bendik Løland Lundsvoll på bass, Oliver Skou-Due på piano, Brede Sørum på altsaksofon og Veslemøy Narvesen på slagverk, foretrekker å spille uavbrutte sett med flere tydelige komposisjoner, men også fristrekk, improviserte overganger hvor musikken kan ta mange veier. Jeg så dem første gang på en prøvende frokostkonsert under Mandaljazz i 2022, og siden har de dukket opp her og der – både i og utenfor jazztalent-settingene. I begynnelsen føltes de som et band som dyrket en fascinasjon for ung, akustisk amerikansk jazz, med komplekse komposisjoner, teknisk og disiplinert spill, eksemplifisert gjennom en musiker som Sørum, som sjelden vræler og tuter når han spiller, men som foretar sine halsbrekkende krumspring i en forholdsvis behersket innestemme. Siden starten har de beveget seg, fristrekk er som kommet inn, musikken har muligens et mer “europeisk” skjær, selv om slike ting kan være vanskelig å sette fingeren på, det er mer en fornemmelse, kanskje det er riktig å si at de ligger og dupper ute på det store Atlanterhavet et sted. Settet deres, som besto av tre sammenflettede låter bølget i hvert fall avgårde, de fant plass til intime øyeblikk og store crescendoer – og når en møysommelig oppbygd og god solo av Sørum smalt inn i den siste låta, introdusert som “Duesund”, men ved nærmere ettertanke het den visst “The Underdog”, ble det også plass til en spontan, stor applaus. Den låta er også ganske god, av typen man kan høre folk nynne på i toalettkøen etter endt konsert. Konsertene jeg har sett med dem, har hatt ganske ulik karakter – nye låter er kommet til, gamle er blitt forkastet (de har nok ikke skrevet signatur-låta si ennå), mer enn en felles stilistisk kongstanke føles Schemes som en kvartett som ønsker å gjøre plass til all jazz-nysgjerrigheten de fire medlemmene bærer på. Til høsten blir det debutalbum og turné, reisen fortsetter. Jeg håper den varer en stund. 

***

Oscar Andreas Haug, Gard Kronborg og Zakarias Meyer Øverli i Bliss Quintet. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Bliss Quintet durer løs fra start. Åpningen av konserten er preget av en ullen, litt uregjerlig lyd fra Gard Kronborgs karakteristiske akustiske femstrengsbassgitar, men den blir tidsnok tighta opp. Trompetist Oscar Andreas Haug og saksofonist Zakarias Meyer Øverli spiller med bøylemikrofoner, et litt uvant syn i en akustisk jazzkvintett, men det har minst to effekter (og mulige årsaker): At de, når de legger ut på sine mange sammensveisede unisonløp, kan vende seg inn og se på hverandre, de låter virkelig limt sammen. På den andre siden kan de også vende seg ut mot alle deler publikum og involvere dem underveis i solostrekkene. De spiller teknisk, referanserik jazz – Bulgarsk folkemusikk, latin jazz og store amerikanske mestere lusker i krokene, noen av de intrikate blåsermelodiene, fremført i høyt tempo over ostinater fra rytmeseksjonen, minner også om en blankpolert Atomic-utgave. Mellom låtene er det trompetist Haug som tar ordet, og han er en naturlig og godt forberedt formidler som for eksempel forklarer at låta “When in Michelbach” handler om et sted i Tyskland de ble forelska i, og hvor det bor mest gamle folk – det er jo perfekt en gang i blant. Da kjenner man sitt publikum. Det er også overhodet ikke overraskende at de senere introduserer en låt oppkalt etter en bruktklessjappe i København som byr på noe for enhver smak. Blåserne har mest av fokuset, men den islandske pianisten Benjamin Gísli noterer seg for en nydelig rhodes-solo på tampen, vi får en anledning til å studere det egenartede bass-spillet til Kronborg i en plukkete, klingende og nesten cello-aktig solo, og kompaniskapet med trommeslager Rino Sivathas, som både vikarierte i Jazzlogen og mottok årets jazztalent-pris, svinger mellom løst og ledig jazzkomp og rullende riff. Konserten de spilte i fjor på samme scene var sympatisk, men litt behersket – det er mer tyngde og sprut i dem i år. Kanskje det var anledningen og tidsskjemaet som lokket det frem – men det kler uansett dette utadvendte, ambisiøse bandet.  

***

Årets Jazzintro-finalister understreker kontrasten mellom de akustiske tildragningene i det unge Trondheimsmiljøet og Oslo-miljøets fascinasjon for mer elektroniske uttrykk, med åpne vinduer mot klubb- og kunstmusikk. Det siste uttrykket er det dagens første band, Coincidences, som står for. De er anført av trompetist Kristina Fransson (som også trakterer laptop og gitar), i tillegg til Leah Engevold på tangenter og vokal, i tillegg til Jomar Jeppsson Søvik på trommer og elektronikk. Tidligere har de også hatt med seg en bassist (Georgia Wartel Collins var vel fast medlem i bandet, men Øystein Skjelstad Østensen vikarierte i en delfinale) – men her er kontrabassen byttet ut med durende, dyp synthbass i stedet. 

Kristina Fransson. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Det er mye som skjer her. Trommeslager Jeppsson Søvik har et interessant oppsett – han har lagt små høyttalere oppå trommeskinnene som skaper ressonanser som igjen blir plukket opp av kontaktmikrofoner. I tillegg dingler det en SM58 over settet hans, a la mikrofonen som blir heist ned når bokse- og wrestlingkamper skal introduseres, og som han retter mot ulike deler av settet. Resultatet er ulike syngende feedbacker som han har sitt svare strev med å skru på og av mens han samtidig spiller abrupte bruddstykker på mer konvensjonelt vis. Fransson spiller trompet filtrert gjennom harmonizere og andre effekter med den ene hånda, trigger forskjellige lyder med den andre, og driver samtidig med det som nesten må kunne kalles for en form for interpretativ dans. Bak flygel og keyboard bidrar Engevold med sitt, og jeg er sant å si ikke sikker på hvem det er som skaper hvilke lyder, men det er vel også noe av poenget – mange av disse lydene tilhører vel det man kan kalle det akusmatiske riket, blirper og blorper hvor det er vanskelig å identifisere en spesifikk kilde. Det er glitchy, Supersilent-aktig improvisasjon i selvlysende farger. 

Coincidences. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Men så, plutselig, skifter musikken. En vakker, øm elektro-ballade, anført av Engevold på vokal og flygel. Og blant de mange tingene som er slående med denne musikalske plot twisten, er hvordan alt flarnet og flimmeret som fantes i den forrige delen, alle disse surrende lydlige ildfluene, plutselig er fullstendig forduftet. Dette er ikke en ballade i skjæringspunktet mellom ditt og datt – dette er en ballade, punktum. Mange band leter vel saktens etter en meningsfull kontrast i det de holder på med, en brøk som ikke riktig går opp – men som gjør at både musikere og publikum stadig vender tilbake for å forsøke på nytt. Ofte kan disse kontrastene, skjæringspunktene, all innfallsrikdommen munne ut i noe som er utydelig. Den nye jazz-og-omegn-musikkens eklektiske grunnoppgave kan bli et gjemmested for vage intensjoner. Det var noe med måten Coincidences penset over fra det ene til det andre, hvor enkle de tillot seg å være, som kjentes genuint friskt. De gjentok denne bevegelsen et par ganger, mot slutten var det Fransson som sang en låt på elgitar med fingerspill, en vakker og åpen komposisjon som snodde seg gjennom ulike moduleringer og små platåer, som om den ikke ville nå fram til endepunktet og starte på nytt. Det melankolske fra den første pianoballaden var byttet ut med noe muntert og bittersøtt, mens trommeslager Jomar Jeppsson Søvik tøffet avgårde, som en veloljet snekkemotor. Mellom to av strekkene, før applausen har brutt løs, er det en person like foran meg som bryter ut et kontant wow. Enig. 

***

Sondre Moshagen. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Med tre såpass fine minikonserter i bakhodet – hvorfor er det likevel slik at pianist Sondre Moshagens Lightning Trio allikevel føles som en naturlig vinner av denne fesjåen? Det kan ha litt å gjøre med konsertlista som er denne konkurransens hovedpremie – deres form for energiske pianospill er noe som virkelig et bredt lag av norske jazzinteresserte til konserter. Det er lett å se for seg at de vil få mange nye venner i 2025. Om det høres litt kjedelig ut, er det egentlig ikke meningen: Det er et kick i dette bandet. Ordet “lyrisk” rir beskrivelser av moderne pianotrioer som en mare, det har endt opp med å bety nesten ingenting, og noen ganger kan man føle at akkurat dette formatet blir oppslukt av sin egen lettlikthet, for der mange nok kan få litt nok av både trompet og saksofon og trombone og det som verre er, tilhører det sjeldenhetene å møte noen som virkelig ikke kan fordra lyden av et piano. Det er som… smaken av vann, på godt og vondt. Potensialet for å holde seg til det trygge i form av brusende tålmodige vamp og nesten manipulativt ettertenksomme ballader, er til stede. 

Steinar Heide Bø. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Lightning Trio er ikke helt sånn – de er et dynamisk løssluppent, “ikke-nordisk” band. Pianist Moshagen kombinerer et enormt teknisk repertoar med en ubendighet. Plutselig kan han like gjerne sitte og harve på en eller annen tverr, disonant figur, før han går på nye løp over tangentbrettet. Så er det også naturligvis plass til balladestoff også – et omdreiningspunkt, både i finalen og konserten de spiller seinere på kvelden etter å ha blitt utropt til vinnere, er låta “Astraphobia” – redselen for lyn og torden. Den høres nesten ut som en Maria Kannegaard Trio-epigone, et sted mellom “Min Ingen” og “Skorpe”, for å være presis, låter som jeg hørte for første gang i akkurat dette lokalet i 2019. Moshagen spiller stillferdige, mørke harmonier mens bassist Kertu Aer bidrar på lyst, nesten plystrende buespill, mens Steinar Heide Bø hvisker med visper på cymbalene. Siden endrer låta seg, et langt harmonisk forløp mens Aer spiller en sober, vakker pizzicato-solo. Igjen er det en formsans i spill, en evne til å dyrke enkeltlåtenes karakter snarere enn å trekke dem inn mot midten. 

Kertu Aer. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Rytmeseksjonen i dette bandet fortjener noen ord. Estiske Kertu Aer har jeg hatt gleden av å se i en rekke forskjellige sammenhenger i sommer. På Motvind i Middelalderskogen spilte hun i en frisk og fri trio sammen med trombonist Emil Bø og trommeslager Paal Nilssen-Love. På Mandaljazz var hun med i Petter Dalanes Cosmic Swing Orchestra, før hun senere på kvelden hadde byttet til elbass og var en del av fundamentet i en til tider ekstatisk jazzfunk-jam. Hun kan med andre ord dukke opp over alt – hun har en stor kontrabasstone, god intonasjon, spiller tydelig, bunnsolid og bringer noe til bords både når hun spiller solo og når hun komper. I tillegg utstråler hun en enorm spilleglede. Det er ikke rart hun er travel. Som makker, trommeslager Steinar Heide Bø – kjent fra flere glimrende band, blant annet Amund Stenøien Quartet og Grossband – men er han fremdeles en litt skjult ressurs for det brede jazzpublikumet? De som vet, vet åpenbart utmerket godt, særlig i de yngre rekker og blant andre trommeslagere, hvor mange av dem simpelthen rister på hodet i beundring – Gard Nilssen er blant dem som rett og slett har fått seg et stort forbilde i den yngre kollegaen. Samtidig er det nesten som om den uanstrengte, stillferdige stilen han tar med seg til trommekrakken skjuler hvor vanvittig eksplosivt, skarpt og rikt spillet hans er. Under kveldskonserten med Lightning Trio braker det virkelig løs, han har to svære, deilige gulvtammer i oppsettet sitt, en kledelig stadionrock-aktig detalj som han virkelig får bruk for i noen strekk som virkelig kaster all subtilitet og sirlighet overbord, til fordel for det litteraturkritiker og trommeslager James Wood har kalt the fun stuff – ren, barnslig trommelykke. Lightning Trio er et godt band – men når folk får møte dem i fremtiden, blir det også et møte med tre musikere som har stor glede av kjernen i det moderne akutsiske jazzuttrykket, og som de forhåpentligvis vil følge videre i andre sammenhenger. 

***

TEATERET VÅRT, ONSDAG, KL. 20.50: BILL FRISELL HAR TRÅKKET PÅ VRENGPEDALEN. JEG GJENTAR, FRISELL HAR VRENG I MOLDE. 

Bill Frisell og Thomas Morgan. Foto: Håvard Bævre Ellingsgård/Moldejazz

Det er ikke til å legge skjul på at det innen onsdag kveld hadde begynt å murre om de litt sedate konsertene til årets Artist in Residence. Som om ting ikke kom seg helt i gang. Frisell er elsket for sitt melodiske sinnelag, og for evnen til å lage gode, rootsy album som blir en naturlig del av soundtracket til folks liv. Settene hans har vært bygd rundt slike låter i tillegg til lavmælte utflukter i det fri – men gjør det materialet nesten en bjørnetjeneste å skulle spille 3-4 litt lignende konserter på rad? I Bill Frisell Five er gitaristens trio (fremdeles Thomas Morgan på bass, fremdeles Rudy Royston på trommer) utvidet med et komp til – bassist Tony Sherr og den karismatisk hengslete trommeslageren og vibrafonisten Kenny Wollesen, som har evnen til å få et hvert slag til å se ut som et kokett skuldertrekk. Jeg skvatt litt da de startet med en seig blues-shuffle – akkurat som de gjorde under tirsdagens konsert hvor trioen var utvidet med Immanuel Wilkins. Var dette det salig Frank Zappa kalte et conceptual continuity clue, en meningsfull tråd mellom de ulike konsertene, eller var det bare en gjentagelse? Under tidligere artistopphold har man også jobbet mer aktivt med lys- og scenedesign, for å skape en visuell fortelling gjennom uka. Her har ting også sett nokså klin likt ut – på ingen måte diskvalifiserende, men nok et tegn på at det er noe som mangler i helhetstenkningen. 

Bill Frisell FIVE. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Men når åpningslåta er unnagjort, løsner det litt. Kenny Wollesen lener seg fremover over trommesettet og får opp farta med to fuglenek-aktige trevisper – samspillet mellom ham og Rudy Royston, som ligger og skvulper med stikkene sine over sitt syngende sett, er fint. Morgan og Sherr veksler mellom å holde tak i fundamentet og å plukke og gnisse løs i bassens lysere register. I disse lune omgivelsene, blomstrer spillet til Frisell. Det kommer ulike highlife-aktige rykk og napp på gitaren, mer lek med baklengseffekter og små loops, tøffere og mer insisterende grooves i bånd – og femti minutter uti får vi altså noe som minner om gitar med utestemme. Mot slutten spiller de “You only live twice”, den kanskje aller beste James Bond-låta. Sherr stryker det ikoniske strykerriffet, Royston og Wollesen holder det helt nede – og for første gang i løpet av uka føler jeg at dette mer lounge-aktige sviskehjørnet av Frisells musikalske verden virkelig sitter. 

Og da blir det også litt lettere å gyve løs på torsdagens Frisell-meny som starter allerede klokka 12 i samme sal, hvor Bill Frisell Four spiller – nok en gang er det Royston på trommer, men denne gangen er det uten bassist, og i stedet får vi høre Gerald Clayton på piano og Greg Tardy på tenorsaksofon og Bb-klarinett. Igjen er de innom gamle klassikere, litt blues og noe materiale som kunne vært fra en dokumentar om den (første) amerikanske borgerkrigen – men det er løst på litt annet, åpnere vis. Clayton og Tardy er fine kontraster til Frisell, særlig Clayton spiller en god konsert. Denne konserten inneholder også noe annet som jeg med ett innser at jeg har savnet fra de tre første konsertene med ham i år, og som føles essensielt: Humor – et skakt og nesten litt karikert element som for eksempel var fraværende fra det monk-sentrerte møtet mellom Frisell og Immanuel Wilkins, men som får denne konserten til å leve. Noen av de smygende overgangene sitter også bedre, Frisell bygger på et tidspunkt en merkelig liten musikalsk maskin med loop-pedalen sin som Royston romsterer rundt inni. Et høydepunkt oppstår når de spiller Duke Ellingtons vakre “Isfahan”, først i en duett mellom Frisell og Tardy før Gerald Clayton tar over og drysser en tilbakelent fantasi utover de hvite og svarte tangentene. 

Bill Frisell og Rudy Royston. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Følelsen av en mild medvinn blir med til Storyville litt senere på torsdagen, hvor Frisell spiller i duo med Gard Nilssen. De har spilt sammen en gang før i 2019, da det årets residerende artist Nilssen var med på noen låter under en duokonsert med Frisell og Thomas Morgan. Frisell er Nilssens kanskje aller største musikalske helt, og det setter en spiss på dette møtet hvor trommeslageren i tillegg til det man måtte forvente av trommeutstyr har tatt med seg en rekke gonger og ulike springfjærer, noen av dem plugget inn i en liten amp, som gir hans hjørne av scenen et Reodor Felgen-aktig preg. Frisell har på sin side tatt med seg sin trofaste blå telecaster og det lille effektbrettet – men denne gangen leker han seg for eksempel mer med ringmodulator-effekter, som synes å både etterape og fullføre tankene til Nilssens gonger og fjær. Ellers er jo på mange måter oppskriften nokså lik – flere låter fra diskografien, noen av dem spilt nokså konkret, andre litt løsere. Det er pussig med Frisell – på én måte står han for en sorts frigjøring fra de klammeste klisjeene i gitarlæreboka. Men samtidig er måten han spiller på også kjennetegnet av en kjærlighet til de mest basiske gitaristiske byggesteinene – det er mange underfundige harmoniske tertiærfarger i spillet hans, men han kan også stå og strumme Em-G-C-G i femten minutter uten å gå lei. Når han spiller soloer vender han stadig tilbake til grunnriffet eller figuren, og ofte kretser også disse soloene rundt ting vi kan kjenne igjen fra bluesgitarens standardvokabular – hvor han gjentar dem, puffer dem litt hit og dit, kanskje bøyer litt på en tone eller bytter den ut med en annen – og så tilbake igjen. Duoen er innom “Moon River” på et tidspunkt, trommeslageren fra Skien nyter øyeblikket, det gjør vel i grunnen Frisell også – og selv om Rudy Royston er en nydelig trommeslager som har spilt finere og finere de fire konsertene han noterte seg for, demonstrerer også Storyville-konserten poenget i å bytte ut sine musikalske omgivelser noen ganger. 

***

Jaap Blonk foran Schwitters-hytta på Hjertøya. Foto: Håvard Bævre Ellingsgård/Moldejazz

Frisell Four-konserten på torsdagen krasjet med den nederlandske stemmekunstneren/lydpoeten/tusenkunstneren Jaap Blonks stedsspesifikke fremføring av Kurt Schwitters-verket Ursonate ute ved Schwitters-hytta på Hjertøya. Når jeg møter de som har vært der, er det åpenbart at jeg har gått glipp av noe stort. Audun Vinger nølte ikke med å gni det inn og erklære festivalens soleklare høydepunkt så langt. Sånn er det noen ganger. Heldigvis spiller Blonk to konserter denne dagen. Den andre skjer klokka 15 inne på Møre og Romsdal Kunstsenter (også dette er lokalisert på Plassen), omgitt av festivalkunstner Kristine Sandøys utstilling “Det er der inne”, som består av en rekke bevegelige skulpturer, snodige basun-eller-blomsterformede gjenstander som står og vipper eller snurrer rundt når du blåser på dem med en vifte. 

Det har vært en god festivalsommer for stemmekunstnere. Under Kongsberg Jazzfestival var både Blonk og Maja S. K. Ratkje til stede i tillegg til Phil Minton, som sto for et gedigent høydepunkt med sine to konserter, mutters alene og i duo med pianist Veryan Weston. Det var mange som tok turen til Hjertøya – og også inne i det lille galleriet er det nokså tjåka, med all mulig slags folk. Er det kanskje noe særegent allment med stemmekunst- og improvisasjon? Stemmen tilhører jo alle – og under opptredener med Blonk eller Ratkje eller Minton, er det en rekke øyeblikk hvor det er lett å bli minnet på den barnslige leken med sin egen stemme – hvordan man kanskje har spilt på slurva, eller plystret, etterlignet ting, eller forsøkt å lage verdens mest irriterende lyd. Det er et format hvor koblingen mellom lek og eksperimentalisme er ekstremt tydelig – og hvor avstanden mellom publikum og den musikalske mesteren synes forduftet. Ikke fordi “hvem som helst kan gjøre det” eller fordi de ikke er ufattelig gode til å gjøre det de gjør – for det er nokså åpenbart. Men det er allikevel noe ømt og åpent over det, de har forsvarsverket nede, de må på et eller annet vis tåle å være både tåpelige, alvorlige og skremmende om hverandre – i tillegg til alle mulige andre slags følelser og uttrykk.  

Jaap Blunk og publikum omgitt av festivalkunstner Kristine Sandøys utstilling “Det er der inne”. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Jaap Blonk fremfører sitt eget materiale under denne konserten. Han har blant annet det han kaller en fonetisk etyde hvor han utforsker bokstaven R, som blir uttalt på vidt forskjellige måter på ulike språk. Han starter nesten som en motorsykkel, før han blir et tankskip, før han blir en motorsag, før han gurgler som et barn, før han blir en hakkespett, før han blir en bergenser… det er fascinerende, du innser hvor rett han har, og hvor mye han har lett etter absolutt alle R-lydene som finnes, som et lite leksikon. Det er også fryktelig morsomt. Flere andre låter er på språket onderlands, som er en oppdiktet variant av nederlandsk, slik at også folk som ikke kan nederlandsk kan ha gleden av å si ting på dette språket. Dem er det tross alt flere av i verden. I det ene øyeblikket høres han ut som en nyhetsoppleser, i det neste en demagog, og i den siste delen synger han en drikkevise. Et annet av stykkene hans er “ministeren beklager slike uttalelser”, hvor han gjentar denne setningen om og om igjen med det som høres ut som finlandsk-svensk dialekt mens setningen liksom blir spist opp, enten bakfra eller forfra, slik at denne floskelen, som tross alt er en av de verste og mest drøvtygde klisjeene i nåtidens politiske virkeligheten, til slutt bare er et ordløst, langstrakt raut. 

Det er øyeblikk som minner om tegnefilm – både Donald, den italienske hissigproppen La Linea og Looney Tunes. Det er vel kanskje mest av alt en påminner om at tegnefilm er en ekstremt snål og avantgardistisk form for underholdning. Før han slutter leser han også opp advokatbrevet han fikk fra de som styrte med boet til Kurt Schwitters etter at han hadde gitt ut “Ursonate” uten å få en tillatelse – før han demonstrerer ideen sin om å prøve å fremføre deler av verket baklengs, slik at han dermed liksom slettet den opprinnelige kunstneriske (u)gjerningen – proving that sound poetry read backwards can still be pretty good sound poetry. I tillegg til å gjøre konserter hvor det er bortimot umulig å kjede seg, er Blonk også en formidler som er opptatt av hele lydpoesi-tradisjonen, av forløpere som Antonin Artaud og Kurt Schwitters, av dadaistene og Fluxus-bevegelsen. Du får både lyst til å høre mer av ham – men du blir også sulten på mer, på å dykke ned i det kunsthistoriske elveleiet han står i, på å ta alt inn. Da er man en raus kunstner. 

***

ROMSDALSMUSEET, TORSDAG KVELD: Det vil ikke overraske meg om Molde står for 50% av alt forbruk av Frydenlund-ølet Juicy IPA. Man kan støte på den drikkeyoghurt-aktige både her og der i bybildet – og oppe på folkefesten går tilsynelatende alle rundt med oransje bokser. Det er mest trøkk helt bakerst, hvor køene er lange og nokså arbitrære – flere av dem ender tilsynelatende opp i ingenting – mens det lenger framme, foran scenen, er godt med plass. Julie Bergan har spilt, nå er det Motorpsycho og senere på kvelden er det Hellbillies. Noe for enhver smak, med andre ord – og selv om brorparten av publikummet kun virker sånn passelig interesserte i Trondheims fineste rockeband, er det også mange som gir musikken et forsøk, hvilket vel er noe av poenget. 

Motorpsycho på Romsdalsmuseet. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Motorpsycho spiller singler på denne turneen, det er jo blitt noen av dem de siste 35 årene, i all slags sjatteringer – men overlappen mellom det de gjør denne kvelden og konserten på Tons of Rock for noen uker siden er likevel påfallende. De spiller for eksempel mastodonten “Mountain” begge steder, og jeg får inntrykk av at denne singel-turneen også dobler som “Motorpsycho har lyst til å spille hardrock med fete soloer på svære utendørsscener”-turneen – i hvert fall akkurat nå. Ingvald André Vassbø, kjent fra jazzen og omegnen som trommeslager i Kanaan, Juno og Full Earth, er trommeslager, mens de i tillegg har med seg uromomentet Reine Fiske på gitar, koring og litt tangenter. Fiske er en fascinerende kis, ofte på kollisjonskurs med sitt eget utstyr, noen ganger med en liten tordensky over hodet. Men nå titter jo faktisk sola fram over Molde og humøret er på plass, selv om en del av mellotronspillet, blant annet på Let them Eat Cake-klassikeren “The Other Fool” rett og slett blåser bort. Skitt au, når han trakterer gitaren er han på plass, Bent Sæther koser seg med fuzzbassen og når de drar til med “Go to California” fra Phanerothyme demonstrerer de at absolutt alle låter kan bli til en The Who-låt, med mindre du spiller som en nerd. Ved siden av scenen skimter vi Lars Håvard Haugen, den store gitaristen i Hellbillies, som står og nikker fornøyd. Bandet drar til med International Tussler Society-låta “Satan’s favorite Son”, og da frister det å rope mot scenen: LA HAUGEN SPILLE, DA, SLIPP HAM PÅ! Det er jo jazzfestival, for pokker! 

***

Torsdag kveld er min siste på festivalen i år. Bill Frisell har fremdeles to konserter igjen – en duo med Arild Andersen, som han naturligvis også spilte med første gang han gjestet Molde i 1981, foreviggjort på albumet Molde Concert, og møtet med et garantert kamplystent Trondheim Jazzorkester på lørdagen. For alle som kan telle til 25 bør det ikke komme som noe sjokk at nettopp TJO også er neste års Artist in Residence – et kvart århundre etter den legendariske Mirakelkonserten med Chick Corea, som ble fødselen til en av de viktigste og mest formbare institusjonene i musikklivet vårt. Et naturlig valg for en festival som er så opptatt av sin egen historie som det de er i Molde – og det borger jo også for en uke med gode jammer og mye trivelig korpstur-aktig lurveleven, for slik er det jo i grunnen ofte når ulike TJO-varianter besøker festivaler. 

Det blir interessant å se hvilke prosjekter de velger seg ut denne uka – hvor bakoverskuende kan egentlig TJO bli før de går på akkord med sin egen grunnholdning? Chick Corea er ikke blant oss lenger, jeg håper de lar det ligge, men tidlige internasjonal samarbeid som Pat Metheny og Joshua Redman er åpenbare muligheter fra retro-skuffen. Samarbeidet med Jason Moran, som ble urfremført under Oslo Jazzfestival i 2022 og som også etter hvert kommer i innspilt format – står høyt på min personlige ønskeliste, mens GURLS-varianten har vært en publikumsmagnet i flere år og en konsert det for eksempel går an å se for seg i Alexandraparken. Jeg er spent på hva slags versjon av TJO Sigrid Aftret skal lage også – i bandet Bêl og flere andre settinger har hun vist at hun står for litt andre ideer. Hun spiller også mye med franske musikere gjennom Det Andre Kollektivet – kanskje er dette en gyllen mulighet til å få knytte flere kontakter denne veien. Vi får håpe denne nye versjonen ikke drukner i all viraken når scenene fylles av ørten ulike, vilt gestikulerende mellomstorband. Men det har de nok tenkt på. Det som uansett er åpenbart er at festivalens nye kunstneriske leder, Magnus Lunay, i sitt første år med total kontroll over programmet har funnet seg en fleksibel lekekamerat som vet utmerket godt hva Moldejazz er og kan være. Som både kan operere i bredere og smalere settinger, som sikkert kan plasseres på en rekke ulike scener og steder i byen, og som forhåpentligvis ikke bare skrider til verket med et ønske om å feire 25 begivenhetsrike år – men som også ønsker å finne ut hva som er den neste store Moldejazz-milepælen er, den som gjør at festivalen ikke bare blir en titt i gamle premieskap, men får nye jubileer å markere i fremtiden.   

Byfesten og jazzfesten spiller på et eller annet vis på lag, du merker det utover i uka, unger som løper rundt og kaster små irriterende knallperler mot asfalten på dagtid, rosa cowboyhatter, forlatt av sine nye (og pære dritings) eiere som flyr som markløpere bortover en folketom festivalgate på tampen av nok en lang kveld – alt blir en del av atmosfæren. En gang i blant møtes disse verdenene på oppsiktsvekkende vis. Jazzinorge har skrevet nok om konsertene til Andreas Røysum Ensemble i tidligere rapporter denne sommeren, jeg skal ikke legge til så mye – men jeg må faktisk nevne slutten, hvor bandet tar med seg publikum ut av salen, og ut på takterassen til Plassen, hvor det sitter en hel masse folk som nå blir en del av konserten. Bandet spiller halvannen låt der ute til stor jubel – og kunne sikkert spilt en halvtime til om de hadde hatt lyst. Vinden har løyet, det er lunt og lav kveldssol – i grunnen en helt perfekt norsk sommerkveld. I et sånt øyeblikk kan du virkelig sitte igjen med en følelse av at den lille festivalen og den store folkefesten også ønsker å strekke seg mot hverandre, at det ikke bare er et motsetningsfullt fornuftsekteskap, men det fruktbare paradokset som Moldejazz faktisk kretser rundt. Små jazzkonserter trekker ikke så mange av gangen – men de kan fylle gamle rom med ny mening, de kan gjøre oss begeistret på de vante omgivelsene våre på uventet vis. Det finnes et rom for å kvesse den kunstneriske eggen til festivalen samtidig som man understreker forholdet til den bredere bykulturen der. Det arbeidet har vært litt utydelig, eller fraværende, på denne festivalen de siste par årene. Men i de største lysglimtene under Moldejazz 2024, aner du at noe er i emning. Den syngende bartenderen skotter mot sola og sjekker værmeldingen på telefonen – det er meldt enda penere vær de neste dagene. This weekend’s gonna be sick, sier hun før hun tar med seg stabelen med glass tilbake til baren. Heldiggriser.