Fløyelsmykt og innholdsrikt
Bak den finslepne fasaden ligger opplevelsene og venter.
Det er et formidabelt band Mathias Eick har rundt seg på «When We Leave». Som skapt for å lade trompetistens atmosfæriske uttrykk. Bygge og ivareta musikkens delikate vesen og melodiøse form. Den innbydende sounden kan beskrives som sval og hjertelig vemodig. Bak de sju stykkenes polerte ytre, fins et indre liv verdt å utforske. Med sin vellykkede rekke av ECM-album har Mathias Eick etablert seg med gjenkjennelighet og karakter.
Musikerne han har med seg, er de samme som ga oss «Ravensburg» i 2018. Torstein Lofthus på trommer, Helge Andreas Norbakken på perkusjon og trommer, Audun Erlien på bass, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin. Den eneste nykommeren er Stian Carstensen som er oppført med pedal steel guitar.
Det er Andreas Ulvo som kaller inn i åpningssporet «Loving». Han har en velutviklet evne til å akkompagnere og utsmykke, være til stede for de andre og samtidig by på seg selv. Mange av denne musikkens myke plasser strammes fint opp av Ulvos tilstedeværelse. Dette er beskrivelser som kan anvendes om alle musikerne på «When We Leave». De smidige samhandlingene fordrer lytteevne og øre for helhet. Det er en liten fryd å høre Håkon Aases utlegninger. Når han gis rom, blir bevegelsene spennende. Aase har gjerne en egen fortelling på lur. Spillet hans kan fungere som korrektiv til musikkens fløyelskvaliteter. Det har en touch av råskap ved seg. Perkusjon og trommer vitaliserer også musikken, er en slags motkraft til det søtladne. Så er det steelgitaren til Carstensen som kan gi innholdet vinger. Gitarspillet underbygger noe av det som må være Mathias Eicks idé. Å by på det blåvakre og sette nerve i det veltrimmede. Sjefens trompetspill kommer helt uten riper, som et plettfritt og sobert arbeid med evne til å bevege.
Når jeg går rundene med dette albumet, åpner det seg stadig lommer det er fint å være i. Jeg liker den åpne formen bandet dyrker i «Flying». Dette er glideflukt på høyt nivå. Saktmodigheten blir nærmest en kvalitet i seg selv. Hvert lille bidrag faller smidig på plass. Når trompeten kommer inn, har den en følsomhet som treffer. Dette stykket kunne gjerne vart lenger. Hvis jeg skulle velge meg et favorittspor, kunne det være avslutningsnummeret, «Begging». Den duvende væremåten og det tilbakeholdende spillet er tiltrekkende. Melodien har en sårhet man tror på. Ja, dette er rett og slett vakkert. Musikken til Mathias Eick er lett å møte, men det er først etter noe samvær at den åpner seg. Disse trekkene er med på å gjøre den dypt menneskelig.
