Kongsberg Jazzfestival - 6. juli 2024

Flere høydedrag og topper

FESTIVAL: Wallumrødt og fargerikt på Kongsberg-festivalens siste dag.

Av Arild R. Andersen

Den setter tone for dagen. Den første konserten. I dag er det prisvinner, bassist og komponist Per Zanussi som åpner, med sitt tredje prosjekt på årets Kongsberg. De to foregående forestillingene hans har gjort sterkt inntrykk. Nå er det Zanussi 4 som skal opp i ballongen. Bassisten har omgitt seg med utsøkte musikere så langt. Det gjør han i dag også. Trommeslager Hans Hulbækmo og saksofonistene Fredrik Ljungkvist og Lotte Anker. De skal spille låter som er 20 år gamle og andre som ble skrevet for 20 dager siden. Og der gir den seg til kjenne straks. Ånden jeg la elsk på i første møte med Zanussi 5, den gangen langt tilbake. Musikken tar seg ut i sporty driv, scenesterk og mykmusklet. Det er en så god swing i materialet, med temaer som hekter og snutter som smelter på tunga i øret. Lotte Anker og Fredrik Ljungkvist er to favoritter. Skandinaviske utøvere uten nordisk tone. Det gjør seg. De er like vektig hjemme i det frie som i det noterte. Per gjør en bassolo med Hulbækmo i kulissene. Vi får serverte en historie akkurat sånn det kan være fint å motta den. Vi har ikke kommet lenger enn til første nummer, men dette står støtt allerede. Når Ljungkvist tar fram klarinetten, tas musikken inn i skarphet. Like mye som den blir rundere i lyden og varm med de tilbakeholdne pådragene fra Anker. Det står en organisme på scenen. Zanussi 4 har ikke bare hjerte. Her er alle vitale organer på plass i spillet. Det er godt å høre hvordan de fire rydder plass til hverandre og unngår å tråkke hverandre på instrumentene. En rytmesterk basslinje åpner for kastevind i blåserne. Det er friskt å stå i, her oppe på Energi-galleriet. Enten bandet lunter, går inn i trav eller gjør jogg i låtene, virker musikken uanstrengt bekvem.


Lotte Anker, Per Zanussi og Hans Hulbækmo. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

Vi er på høyden med Zanussi 4. Etter å ha vispet opp en sprudlende kakofoni, går de inn i vakkert dandert løype. Kvartetten får meg til å tenke på kulturlandskap. Du vet disse med svaiende åkre, variert skog og buskvekster. Det kan jo være noe av det vakreste som fins. Bandet fortsetter med et par ballader. Det blomstrer med mørk farge. Dupper og drar seg langsomt fram. Dette romslige stoffet forstørrer detaljene i blåsernes bidrag. Sørgmodigheten er oppløftende og dynamikken vitner om godt liv. Hulbækmo blir påspandert en åpning og perkusjonerer poetisk, uten rim eller dagklar rytme. Det legger seg inn i den summen kvartetten samler og har denne velproposjonerte kvaliteten som preger konserten. Med denne siste av tre konserter setter Per Zanussi bunnsolide merker i årets festival. Det er sterk integritet i det han gjør, og det er en befriende musikalitet som settes i spenn av utsøkte musikere. Musikken hans er min. Ett av de fineste øyeblikkene i konserten kommer når Lotte Anker går i trio med bass og trommer og vekter hver lille avstikker i et spill som treffer.

Turen går bort til Avanthagen i Smeltehytta. Der venter tre sett. Pianist Marlies Debacker er først ut, og hun vekker oss, med storslåtte klask fra innsiden av klaveret. Det låter dramatisk, og dypene i instrumentet skal få lys på seg under hennes seanse. Hun lokker fram en sammensatt lydflokk. Der inne er det noe jeg ikke har møtt før. Teknikkene hun bruker, skaper hvalsang og tørr klokkeklang, og hun fortsetter å vekke lyd som overrasker. Den kan være søtlig, men har gjerne mer sammensatt smak. Idéene har samtidsmusikk innskrevet i formen. Spillet er ytterst kontrollert, men det stramme grepet frarøver ikke innholdet vitalitet. Hun kan skape fullkommen klanglig ro og la den ese mot det veldige. Det er flott å følge, og det har både solgløtt og ubehag i seg. Når hun lar instrumentet fungere som perkusjonsredskap, svinger vi inn i enda en krok. Hun gjør et kort sett og legger igjen spor.


Inga Stenøien. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Jeg hadde en fin konsertopplevelse med gitarist Inga Stenøien på Kafé Hærverk i Oslo for en tid tilbake. Hun overrasket meg med selvstendig uttrykk. Det gjør hun her igjen. Hun virker tryggere i avleveringen, slik jeg hører det. Det skal godt gjøres å skille seg ut i den brede tradisjonen av akustisk gitardreven soloimpro, men det lykkes altså Stenøien med. Hun får idéer og teknikk til å trekke sammen og lar noe som minner om melodi, få være med på leken. Hun slår i gitarkassa og blir sitt eget lille band. Unngår det forhastede og får henvendelsen til å henge. Når hun hengir seg til skraping og gniss, mistes noe av særpreget. Inga Stenøien finner imidlertid tilbake til seg selv og viser at hun har noe vi trenger. Gitaristen har god variasjon i settet sitt. Behersker bredt lerret, men holder hele veien i egne tråder. Det er befriende å høre nye talenter som folder seg ut på sånt vis. Med personlighet og nerve. Hun hadde fortjent langt sterkere applaus.

Avanthagens tredje sett tilhører duoen Kalle Moberg og Kristian Enkerud Lien. Akkordeonisten og gitaristen. De starter i det lyriske, med Mobergs eventyrlige grep om trekkspillet. Skaper krusninger og drift. Kombinasjonen av gitar og trekkspill er sjelden i fri improvisasjon. Det åpner for sunn utforskning, og det vi får høre, låter både nypresset og reflektert. Ja, det kan være vakkert og frekt i samme omdreining. Det er Moberg som spiller med tydelig egenstemme og skaper spennende form. Han er pådriver, mens Enkerud Lien gir tilsvar og samler innspillene. Det er mye stillferdighet og kroket eleganse her. Jeg liker foredraget deres. Kontraster og brudd legges også inn, uten at det stykker opp innholdet. Dette er godt samarbeid om spill. Gitaristen strekker seg og smeller lett. Moberg klangbehandler med teft. Kammeratmosfæren holder seg i rommet så lenge de er på.


Mona Krogstads «Serenity Now». Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

I Sølvsalen venter saksofonist og komponist Mona Krogstad med bestillingsverket «Serenity Now». Hun har med seg kvartetten sin som er utvidet med Kristoffer Lo for anledningen. På piano har vi Hogne Kleiberg, på bass Kertu Aer og på trommer Veslemøy Narvesen. Lo spiller flugabone og gitar og er oppført med effekter. De fem kaller inn med islett av signal og sirene. Det er Los flugabone som gir musikken elektronisk massasje. Effektfullt, men ikke nært. Det er langsomhet i undertonen. Så kommer Mona Krogstad inn med melodisk kraft, underbygger en svært lettfattelig form. En pianosløyfe legges ut, bassen stamper og Veslemøy Narvesens trommer får det hele til å leve. Dette er ikke det friskeste jeg har hørt her i år, men det er det neppe heller meningen at det skal være. Det andre sporet har en annen oppdrift, og igjen viser Krogstad vilje til å understreke det hun vil si. Kleiberg gjør en lun solo som tar inn temaet i stykket. Rytmeseksjonen gir sterkt og fint skyv. Ja, når dette har fått gå litt, tar det seg opp. På «Out of Reach» stiller trommene seg i midten og kommuniserer mykt og levende med mektigheten i Los flugabone. Det flyter stille. Så tar Mona fram lommesaksofonen og nærmer seg det skinnende. En bassolo sukres av pianosmåtterier, før pianisten trer fram og gjør seg lekker. Spiller med innlevelse og bygger med stil. Det kan være fint midtstrøms også. Jeg begynner å kjenne meg noe mer hjemme i formen deres. Mona Krogstad forteller oss at hun har tatt for seg sjølve livet og skrevet seg inn i en ro da hun jobbet med «Serenity Now». Det gir mening etter å ha hørt de første låtene. Så dedikerer hun «En dråpe i havet» til faren som kom hit som båtflyktning fra Vietnam. Å strekke ut musikk til sin egen far, er vakkert. Det Krogstad forteller om låtene sine, hjelper meg med å få dem under huden. Det skjer en forløsning i musikken etterhvert som de spiller. Bandet spiller fram trivsel. Los bidrag gir den akustiske sounden en utvidelse den kler. Så er det tid for el-gitar i ren og forklaret tapning. Ingen av musikerne viser seg fram for framvisningens skyld. Det er helhet som gjelder. Etterhvert begynner det å smake av fugl og god forflytning. «Asfaltblomman» er en tittel med håp og styrke i. En skjør knupp åpner seg og bryter gjennom. Mona Krogstads musikalske adresse skriver seg inn i det vi hører.


Baudelaire & Oslo Sinfonietta. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

Jeg har gledet meg til å høre Susanna Wallumrød igjen. Hun er her med det vellykkede Charles Baudelaire prosjektet sitt. For anledningen heter det «Baudelaire & Oslo Sinfonietta». Susanna har satt musikk til noen av den franske poetens tekster, oversatt til engelsk. Det er hvelving over Susannas prosjekter, og hun har det som trengs til å bære den. Hun har lenge vært en av mine foretrukne vokalister.  I Musikkteateret sitter Oslo Sinfonietta og venter på at Susanna skal bli introdusert. Stina Stjern er med. Er oppført med kassettspillere og effekter. Hun spiller en sentral rolle for uttrykket. Det glitrer når vokalisten kommer på scenen, og Oslo Sinfonietta hever seg i sammensatt prakt. De bygger forventninger til sang og poesi. Fortryllende kan være ordet. Så stilfullt og fremragende gjort at det tar meg. Orkesteret er anført av dirigent Christian Eggen. Når Susanna begynner å synge, kjenner jeg på mørhet. De arrangementene som akkompagnerer henne, tjener kompleksiteten, like mye som de styrker nerven. Det er Jarle Storløkken og Jan Martin Smørdal som står bak. Stjerns elektrofantasier gjør veiene gjennom musikken spennende. Den byr på motstand, men den kan også stryke deg med hårene. Susanna evner å gi tekstene til Baudelaire noe å stå på. Hun tydeliggjør dem. Faren ved å sette musikk til store poeters tekster, kan være at man forstyrrer dem. Det skjer ikke her. Stjern klarer å understreke det dunkle og skyggefulle hos poeten, før harpen begynner å lyse. Sangen og musikken har mange lag i seg. Det er mye informasjon å ta inn. De sterke melodiene holder seg borte fra det innsmigrende. Jeg er svak for de partiene der orkesteret er på sitt mest konvensjonelle. Det er kanskje fordi jeg liker Susanna når hun velger det enkle. Som når hun tolker klassikere med fetteren sin. I kveld skal vi ha noe annet. Noe stort tenkt. Jeg blir sittende og nyte sangen, omtrent sånn som jeg kan nyte Joni, Nyro, Welch og Pratt. Det er egenarten og den uimotståelige formidlingen som når helt inn. Det skjer nå også. At de øyeblikkene man ikke vil være foruten, gis liv. Susanna er befriende morsom og ujålete når hun kommuniserer med publikum mellom sangene. Det tjener opplevelsen. «My sister, my child» synger Susanna i åpningen av en sang. Da er vi i nærheten av forestillingens fineste øyeblikk. Hun får raust med applaus, og vi blir påspandert en ekstra. Jeg kjenner meg fylt opp av denne konsertopplevelsen. Den følelsen drar jeg kjensel på fra andre møter med Susanna på scenen.


Christian Wallumrød og Ingebrigt Håker Flaten. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Så er det Særingfest på lørdag også, med to avdelinger. Først ut er pianist Christian Wallumrød og bassist Ingebrigt Håker Flaten. To søyler som ikke er ukjente for hverandre, men dette er ikke ment å være 2/3 av Close Erase. Dette er akustisk samling med åpne kort. Wallumrød starter med å legge ut disse akkordene jeg har lært meg å kjenne som hans. Og han gjør det på en måte som virker ny. Håker Flaten er tett oppunder og i sitt eget inne i fellesskapet. De hever etterhvert kraften og spikrer uttrykk som sitter. Folkemusikken og samtidsmusikken titter inn, og de får samspillet sitt til å høres såre enkelt ut. De idéene som kommer opp, får leve og utvikle seg på kreativt vis. Når Wallumrød går inn i klaveret, henter Håker Flaten ut egnet sang i bassen. De kan stille seg opp på ett sted i musikken og bli værende. Eller skape rom på rom og sette sammen labyrinter. Hvem som følger hvem, kan jeg ikke høre. De holder tett sammen. Jeg får den gode følelsen av å få være med på ekte nyskapning i samvær med disse to. Når musikken er styggvakker, ligger vekten på det siste. Fraværet av opplagtheter er slående. Alternative spilleteknikker tar dem til mange steder.


Lisa Ullén, Elsa Bergman og Anna Lund. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Neste sett fylles av SPACE. Det er pianist Lisa Ullén, bassist Elsa Bergman og trommeslager Anna Lund. Det starter med at bassisten må løpe ut på bakrommet for å hente noe. Da starter Lund og Ullén showet. Så tar det 37 sekunder før Bergman er på plass, og intensiteten kan stå på seks bein. De spiller med finesse, men jeg leter etter tegn på at det jeg hører, er nettopp SPACE. De har lett for å samle seg om uttrykk den moderne pianojazzen har hørt før. Likevel: Dette er nå, skapt i sann tid, og det som kommer, lar seg tro på. De tre er tett på hverandre og får musikken til å svette. De gir hverandre stor frihet. Går ut og inn av hverandres hus og demonstrerer felleskap av høy standard. Etterhvert tar de seg noe ned, åpner mer opp, men holder samtidig i intensiteten. Når de velger å stillferdiggjøre seg, treffer spillet, men det konvensjonelle slipper ikke tak. Jeg kjenner jeg må jobbe litt ekstra for å kunne møte opp i alt dette. De får øredøvende jubel etter første stykke. Jeg venter på en forløsning når de fortsetter å spille. Den gir seg aldri til kjenne i mine ører, men vel og bra er ingen krise.  Jeg er i utakt med begeistringsnivået her inne. Ingen krise det heller.

Kongsberg Jazzfestival skal avsluttes med rock. Selveste Thurston Moore har band med seg på Energimølla. To gitarer, bass og trommer. Det lukter Sonic Youth i rommet. Kvartetten kommer på scenen og drar i gang et klassisk messende gitarbanduttrykk. Bandet ser mer kult ut enn det låter. Hovedpersonen har trøbbel med forsterkeren sin, men de drar videre mens de kler låtene i samme form. Tøft nok, men det er jo ikke her det skjer noe i rocken i 2024. Jeg tar Thurston-møtet som en bonus. Kongsberg 2024 har vært sterk. Norske musikere har enda en gang gitt oss følelsen av at jazzens sentrum er i ferd med å flytte seg nærmere oss.

Fra forsiden

Nyheter

Årets unge jazzmusikere 2024 er kåret

Det var Sondre Moshagen Lightning Trio som stakk av med seieren under Jazzintro-finalen på Moldejazz onsdag 17. juli. Komposisjoner av høy klasse med mye rytmisk autoritet, og med melodiske og harmoniske ideer som gir trioen en egenartet identitet, sier juryen blant annet i sin begrunnelse.

Moldejazz - dag 1

Fordeler og ulemper med store orkestre

FESTIVAL: Bill Frisell Trio møter Trondheimssolistene og Luftforsvarets Musikkorps, I Like To Sleep lager sitt drømme-jazzorkester og Christian McBride swinger seg gjennom praten.

Meld deg på vårt nyhetsbrev