Finstemt tredjealbum fra en strålende trio

Et sted mellom «høyt og påtrengende» og «lavt og inntrengende» finnes «dempet og inviterende», og i det sistnevnte uttrykket har Mats Eilertsen Trio operert i et tiår.

Det har skjedd i et transparent, detaljrikt triolydlandskap, årvåkenhetskrevende for så vel lytterne som, vil jeg tro, for utøverne, og siden 2010 har det kommet til uttrykk på Hubro-albumene «Elegy» og «Sails Set» (2013). I disse dager er trioen ute med album nummer tre, «And Then Comes The Night» (ECM), og selv om plata bærer Mats Eilertsens navn, handler det fremdeles om (kontra)bassisten i spann med pianist Harmen Fraanje og trommeslager/perkusjonist Thomas Strønen. To av albumets ni låter er kreditert samtlige tre musikere, Fraanje og Eilertsen deler komponistkredit på to, Fraanje står for to låter og Eilertsen har signert de øvrige tre. Vel og bra, men slik det låter, virker alt å være utformet i sømløs fellesforståelse av retning og uttrykk, notert eller ei.

22.7
«22», en liten, vuggeviseaktig melodi, innspilt i to versjoner,    tjener som både intro og epilog på albumet, som låner navn fra den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons roman «Sommerlys. Og så kommer natten». Tittelen «22» legger innledningsvis ingen føringer for lytteopplevelsen(e), men når presseskrivet opplyser at «22» speiler datoen 22.7, og at Eilertsen skrev låta den skjebnesvangre julidagen i 2011, får jeg trøbbel med å hindre min innebygde tolkningsmotor i å starte. Eilertsen sier selv at låta på ingen måte ble til som en «homage», men slik trioen lader den enkle, fine melodien og stillferdig overleverer den med minimalistisk verdighet, kunne både musikken og jeg fint ha tålt en mer informativ tittelantydning enn et i utgangspunktet anonymt tall.

Verdensrekord
I kraft av besetning er Mats Eilertsen Trio selvsagt å regne som en pianotrio, og like åpenbart spiller nederlandske Harmen Fraanje en iørefallende rolle som den førende melodibæreren og akkordinstrumentalisten i bandet. Når først dét er sagt, skal det også sies at trioen her må sette en slags verdensrekord i kreativ kollektiv utvikling av skrevne forløp, slik låtene utformes med frapperende likestilling mellom tangenter, basstrenger og ulike tromme/perkusjonsvarianter. Som de har dokumentert utallige ganger, er både Fraanje, Eilertsen og Strønen førsteklasses instrumentalister med store verktøykasser rent uttrykksmessig, og i denne trioen spiller virkelig alle tre både kor og komp nesten hele tida. Nerven dirrer også når tempo og trøkk nærmer seg null, og denne uopphørlige individuelle tilstedeværelsen i helheten resulterer i at musikken flyter som en elv full av små strømvirvler, oftest jevnt og langsomt, men noen ganger mer hastig og med tiltagende heftighet i strykene. Den felleskrediterte tittellåta er et godt eksempel på det siste, men også i de øvrige låtene, som Eilertsens «The Void» (først hørt på hans «SkyDive» i 2011), sørger musikerne for dynamikk, dialoger og et ubrautende klangmangfold som gjør konsentrert lytting til en spennende og særdeles givende opplevelse.

Trygghet
Mats Eilertsen har spilt med Harmen Fraanje i ulike konstellasjoner i snart 20 år, og på samme vis enda lenger med Thomas Strønen. Dét, pluss ti år som band, har åpenbart gitt trioen en nesten telepatisk fundert trygghet når det gjelder å skiftevis abstrahere og konkretisere meloditemaer i improvisatoriske forløp, og til tider låter det formidabelt. Dårligere skal det neppe bli når trioen nå legger ut på en europaturné som svinger innom Nasjonal jazzscene Victoria 1. februar,  Kryssover Jazzfest i Moss 10. februar og UriJazz i Tønsberg 21. mars – fang Mats Eilertsen Trio ved en av disse anledningene, hvis du ikke støter på den i England, Tyskland, Danmark, Nederland eller Romania i mellomtida.