KONSERT: Masqualero, som ble klekket ut av og på Kongsbergjazz i 1982, holder seg stadig stødig i flukten – 21 år etter forrige gjenforening.
Røtmåneden er over oss, med sin klamme sensommerdøs, og Operataket vrimler av turister. Sydvendt mot fjorden står fortsatt etterlatenskapene fra Red Bulls stupekonkurranse dagen før, som en slags kitschy galleonsfigur på vårt eget Marmorslott.
Og det slår meg da – visst er det også et slags klippestup vi skal bevitne når «jazzeventyret» Masqualero åpner den snart 40. årgangen, Oslojazz 2024.
Eller et svalestup? Tårnet her er i alle fall høyt nok. Det heter Masqualero og har allerede runda 40.
«Det er typisk norsk å være god på jubileumskonsepter» sa kanskje en dame en gang. Å feire pionerene og de essensielle øyeblikkene i Norsk Jazz. Hvorvidt det er grunn til å endre denne praksisen – røske opp i gamle strukturer, rive ned Tårnet – er ikke opp til meg å vurdere.
Nei, det interessante her, er å ta utgangspunkt i den fysiske musikken, slik den oppstår, der den oppstår.
Mon det. På innsiden av svingdørene, i foajéen til den Norske Opera og Ballett vrimler det ikke mindre enn på utsiden. Hundrevis har møtt opp tidlig for å høre Barnas Jazzhus spille standardlåter på en måte du ikke har hørt maken til. (Det er langt mer interessant å leite etter hva som skjer i disse møtene enn i mange skolerte musikere. De spiller «voksen» musikk på en blank, upolert, ubesudlet måte. Alle burde oppsøke dette.)
Men er de, Masqualero, svaler? Nei, de er tårnseilere. Tårnseilere ligner på svaler, men lever ti ganger lengre, og holder seg i lufta mesteparten av livet. Og Masqualero viste i går at de fortsatt er tårnseilere, og fullstendig uavhengig hvorvidt Tårnet raser eller ei.
Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival
Men tilbake til Øyeblikket.
Bevingede ord fikk vi høre fra både festivalsjefdebutant Line Juul og statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet Even A. Hagen. Representant fra Oslojazz’ hovedsponsor USBL, Hallvard Bratberg, delte effektivt ut pris til tangenttalentet Anna Ueland (synthfetisjisten i meg gleder seg allerede til neste år).
Kaptein Andersen. Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival
Vi skysses effektivt gjennom Masqualeros opprinnelseshistore som Kongsbergjazz-initiert legendeband – som oppsto kun ett år etter Andersens drømmeband i A Molde Concert: Arild Andersen som kaptein og lagleder, oppkalt etter Wayne Shorter-låta «Masqualero», aktive år fra 1982-1992, tre Spellemannpriser, satt sammen av to veteraner, (Andersen og Jon Christensen) to stjerneskudd (Tore Brunborg og Nils Petter Molvær), og en litt sånn midt imellom (Jon Balke).
Tore Brunborg og Nils Petter Molvær. Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival
Ungfolene Nils Petter Molvær og Tore Brunborg er fortsatt med, og er fulle av krutt. Jon Balke og Andersen likeså. Og i Jon Christensens sted, med behørig ærefrykt og respekt – Christensen-disippel Gard Nilssen (som tidligere har hedret Christensen gjennom festivalen-i-Moldefestivalen «Jons hus»).
At Nilssen kunne hele repertoaret til bandet fra før kommer dermed ikke som en overraskelse. Han fungerer som en dynamo i det eksisterende, velsmurte maskineriet.
Og det er ikke bare det musikalske maskineriet, rent teknisk, som går knirkefritt (utenom i overkant mye vreng på Rhodesen?), men også det psykososiale maskineriet. En intensitet, som er den virkelige rosinen i praktpølsa her (og i enhver sublim konsertopplevelse).
Jeg har et spesielt sted i hjertet for musikere som åpenbart elsker å spille sammen – og jeg slutter aldri å prate om det. (Du finner feks. «for en jævla sympatisk gjeng» i notatene mine.) Det er som å se en gruppe venner som prænker og erter hverandre på en godlynt måte. Eksempelvis det skarpe, urokkelige falkeblikket Balke (Balkeblikket?) holder både Brunborg og Molvær i, alt i første låt (passende nok Wayne Shorters «Masqualero»). Og ikke bare i første låt, men samtlige musikere, konserten gjennom.
Jon Balke. Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival
De spilte highlights fra hele diskografien, deriblant den treffende «Return» (Brunborg), «Gaia» (Molvær), «Bali» (Balke) og superhiten «Nyl» (Andersen), som av en eller annen grunn minner meg om Wayne Shorters «Infant Eyes», og har gått på repeat i min indre radio i dagevis allerede.
Nilssen, på sin side, leverte sitt sedvanlige supre spill på tross en brukket venstrefot (noe jeg fikk vite senere). Den forklarer kanskje også hvorfor jeg bet meg merke i mye stikker på hihaten i låta før ekstranummeret (etter «’Round Midnight»-potpurrien, for de som var der). Det sprutet av behersket glød. Både fra Nilssen og fra bandet for øvrig.
Gard Nilssen. Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival
De holdt kontakten med hverandre, med publikum, holdt oss i spenn, i lufta. Vi var med dem i svevet – blant annet attestert gjennom sidemannens lange, dype nesepust underveis. Det fantes ikke det øyeblikk hvor jeg kjedet meg, som er sjelden vare. Disse seilerne flyr utvilsomt fortsatt godt.
