En kveld å lene seg tilbake i, med to sett som begge lar seg nyte.
Det er første gang jeg er på Gamle Raadhus Scene. Det er et konsertlokale som egner seg for mer enn opera. Fine rammer og god akustikk. Et rom som ber om jazz og tilliggende herligheter. Kveldens forestilling er som skapt for disse omgivelsene. Christian Wallumrød som spiller her to dager på rad med sitt eget ensemble, har invitert med seg to gjester. I kveld er det Selma French Bolstad. På torsdag er det Anne Hytta.
Selma French som er aktuell med albumet «Changes Like The Weather In The Mountain» åpner onsdagskveldens konsert. Hun har med seg to akustiske gitarer og trekker inn mot et folk-farget uttrykk. Når hun starter fingerspillet, går jeg til Bill Callahan og der omkring, og når sangen kommer, er det duft av ung Joni i rommet. Det er bare fint. Selma French klarer å rydde en plass til seg selv og er overbevisende til stede i egen fortelling. Hun hever aldri stemmen, men formidler med en kraft som lever godt i det avdempede. Stemmen har en stilrenhet som trekker.
Selma French Bolstad. Foto: Gjøril Songvoll
«Listen To The Kids» oppfordrer vokalisten. Det er en låt som kommer med tydelig komp, og det er melodistoffet i French´ låter som er med og bidrar til egenkarakteren. Selv når hun nynner, når hun fram med styrke. Det er krevende å stille seg bak en kassegitar og vekke et publikum, men det klarer Selma. Hun bytter gitar og fortsetter med viser som peker helt tilbake mot 60-tallet og treffer oss her og nå. French har sagt at kjernen i albumet hennes er skifter i følelseslivet. De sterke melodiene bærer disse sidene av innholdet med letthet. Jeg liker det jeg hører. Det er lett å ta inn. Hun avslutter med «Marble» som er en hyllest til mormor. Akkompagnementet tripper fint under Bolstads negler. Musikken har nok av små overraskelser til å holde godt på interessen min.
Etter en kort pause kommer Christian Wallumrød Ensemble på scenen. De har rotet i låtbunken sin og funnet halvglemte ting de har lyst til å spille, med dagens besetning og duggfrie briller. Eller kanskje duggfriske. Ensemblet teller Per Oddvar Johansen på trommer og vibrafon, Tove Tørngren Brun på cello, Espen Reinertsen på saksofon, Eivind Lønning på trompet og Christian Wallumrød på piano og harmonium. Kvintetten starter med et tema som er så nydelig wallumrødt at det kunne inngått i det norske flagget, og jeg er så svak for denne musikken at jeg overgir meg med en gang. Vi hører fem likeverdige stemmer, og musikken er uten tradisjonelle solistinnslag.
Særpreget er like markant som hos andre betydelige utøvere som for eksempel Bill Frisell, Robert Wyatt eller Annette Peacock. De sømløse overgangene fra det sterkt melodiske til det kunstmusikalske er lastet med smidighet. Kontrastene og løftene som bryter og hogger opp, gir flertydighet til materialet. Den forsiktige bruken av elektronikk smeltes inn i rettene. Det låter aldri forstyrrende utadvendt. Heller ikke formørket innadvendt. De to blåserne oppleves som eneggede i den sounden de bygger. Det er hvelving over det dette bandet gjør. Kompleksiteten får liksom et enkelt drag over seg. Disse musikerne har holdt sammen lenge. Det anvender de til egen fordel.
–Vi har holdt sammen en stund, sier Christian, og vi går i barndommen. Han omtaler musikken som gammelt rask. Jeg kan bare si at gammelt rask neppe har smakt særlig mye bedre. Så slynges vi ut i en flaksende oppdrift. Det er både fugler og bier i musikken. Jeg kjenner mange av temaene som kommer, men husker ikke titlene på alle. Det er noe helt eget ved å møte gamle kjente og oppleve at du liker dem minst like godt som før. «Haksong» er like fengende og deilig skakk som første gang jeg hørte den, og «Klafferas» like enestående. Ja, denne musikken er verneverdig, og hadde det ikke vært fordi jeg vil at den skal bevege seg videre, hadde jeg foreslått fredning. Reinertsen tar fram fløyte og Johansen bøyer en sag. Stadig nye klanger setter seg i pulsen. Når det er over, vil publikum ha mer, og det får vi. Enda en velkjent, utsøkt og helsebringende stubb å ta inn. Så bra kan man altså ha det på konsert.
