«Full Stop Etc.» cover
Moon Relay
«Full Stop Etc.»
Hubro/Musikkoperatørene

Fin kombinasjon av fengende og vrient

PLATE: Moon Relay plukker herfra og derfra og setter sammen sitt eget.

Verden er ikke lenger sånn at man vet hvor en gitarist står. Og heller ikke hvor han går. Det er en verden jeg liker. Den krever at du ikke er forutinntatt, for du vet ikke hva du får. I våre dager spiller jazzskolerte musikere pop i den ene uka og improvisasjonsmusikk i den neste. Det kan utvilsomt være godt for musikken. Unge musikere som tillater seg å lytte til hva de kom fra og ikke bare det de lærte i utdannelsen sin, kan ha mye å gi. Moon Relay er et band som passer inn i et slikt bilde. De to gitaristene Daniel Meyer Grønvold og Håvard Volden har utviklet et samspill som får meg til å tenke på Thurston Moore og Lee Renaldo, men jeg fanger ikke inn det de to gjør på «Full Stop Etc.», med den sammenlikningen. Det de to norske gitaristene spiller på albumet, er dessuten ikke det de spilte i går. Eller året før! Musikken er satt i bevegelse. Rå og skakke gitarakkorder krakelerer. Synth og elektronikk kontrasterer gitararbeidet. Det vi hører, vil ikke bestemme seg for bare å være melodiøst. Melodiene trekker seg inn i seg selv, akkurat i det man er i ferd med å tro at de skal åpne seg. Spor tre på første side får meg til å tenke: King Crimson light. Jeg vil tro at disse referansene til rockhistorien er bevisst plantet i musikken. De er uansett mer kledelige enn forstyrrende fordi Moon Relay ikke er i nærheten av å etterape noen. Når bandet reiser et riff som peker mot Black Sabbath, så gjør de det med en mildhet og i en kontekst som fjerner de fleste sporene fra det gamle. Ola Høyers basspill bidrar til at Moon Relays forskjellig uttrykk ikke så lett lar seg plassere. Det samme kan jeg si om Martin Smådal Larsens perkusjon. De viser begge evne til å styre unna det konvensjonelle, og slik gir de flere av låtene overraskende retning. Musikken er på mange måter lett tilgjengelig, samtidig som den kommer med en vri som skaper fin motstand. Grunnstemningen har innslag av blått, men de slentrende bevegelsene trekker mot pop. Du rekker ikke å omfavne de fengende linjene før de brytes og fremstår som noe mindre innbydende. Moon Relay er et av disse bandene som ommøblerer historisk gods og skaper et inventar som virker friskt. Det er fint med instrumentalmusikk som lar deg drive med, uten at den inneholder de bakgrunnskvalitetene som dreper. Etter å ha fulgt dette albumet gjennom mange runder, sitter jeg igjen med et meningsbærende og finstemt inntrykk. I likhet med mange andre band som gjør seg gjeldende for tiden, lar Moon Relay det kollektive få forrang, uten at de frarøver hver enkelt utøvers mulighet til å farge stoffet med sitt eget. Kvartetten gir et solid bidrag til utvidelsen av samtidsfeltet.

Arild R. Andersen

Fra forsiden

Plateanmeldelse

Nattjazz er avlyst

Regjeringen har forlenget forbudet mot kulturarrangementer frem til 15. juni, og dermed må Nattjazz i Bergen avlyse årets festival.

Meld deg på vårt nyhetsbrev