Med nye lokaler på samme adresse skal Mir og Blow Out! fortsette å lyse.
Årene med Mir har tatt bolig i meg. De utallige gode konsertene i Toftesgate sitter som en vedvarende påminnelse om hva improvisasjonsmusikk kan være. Hovedstadens musikkliv ville vært hullete uten dette stedet, og langt mer strømlinjeformet uten Blow Out! Den frie musikkens tilstedeværelse og synlighet ville vært redusert til det ugjenkjennelige. Jeg gleder meg til denne kvelden, men først og fremst gruer jeg meg litt til gå inn i de nye lokalene for første gang. Den bakgårdsauraen som det gamle Mir holdt seg meg, er byttet ut med utsikt mot gata, og baren har est ut. Jeg vet ikke hvem som likevel har lyktes med å gjenskape noe av den samme gamle romfølelsen som det gamle Mir hadde. Kanskje denne romfølelsen oppstår når et visst antall impro-tilhengere er samlet mellom fire vegger, og når åpne musikere hever instrumentene sine.
Mike Cooper og Roger Turner er første kombo ut. De bruker god tid på å få av jakka, og de småprater med hverandre før de starter. Jeg aner ikke hvor bevisst dette er, men de skaper en intimitet som hele settet vil være preget av. Så er det Mike Cooper som gir musikken retning og tar bluesen til et helt eget sted. Et sted der den slutter å være blues. Vi hører rastløse, hakkete, kortlevde snutter av spiss og streng lyd. Mellomrommene er like viktige som resten av det som kommer. Disse to jakter interessant lyd, og de klarer å fange den inn. Det låter levende og egenartet. Måten de vrir tradisjonsmusikken inn mot frie former på, får meg likevel til å tenke på Eugene Chadbourne og Loren Connors. Og når Cooper begynner å synge, går tankene til David Sylvian og hans veier over Derek Baileys improvisasjoner. Ikke fordi det duoen gjør, likner, men fordi improvisasjonsmusikkens veier krysser hverandre på underlig vis. Og fordi denne assosiasjonstilbøyeligheten er en fin sport.
Mike Cooper og Roger Turner. Foto: Peter Gannushkin
Cooper fyller 80 år denne dagen og blir feiret med kake på scenen rett før konsertstart. Turner er bare 76. De to gamle mennene bruker livstyngden sin til å formidle både humor, uhøytidelighet og varme, uten at prosjektet deres glipper. Det er kunst. De er tett på hverandre, og når gitaristen høres ut som en Leo Kottke på vei ut mot kaikanten, så er trommeslageren til stede som buffer og retningsgiver. Gurgling og harking inngår i gumboen, og de får den utrolig nok til å smake friskt.
Så er det duket for kvartett. Gabbro 4 er vokalist Agnes Hvizdalek, trombonist Henrik Nørstebø, saksofonist Hanne De Backer og bassist Raphael Malfliet. De fire legger i vei i en konvensjonell stil, vil jeg si, men det er før musikken åpner seg på måter som drar. Malfliet sitter med el-bassen mellom lårene og har en spillestil som tilfører klarhet og profil. Musikken knepper, hveser, smatter, dirrer, uler og ringler, og fortsetter til stadig nye steder. Det er konsentrert og kreativt og flyter på sitt eget vis. Reiser seg mektig og daler langsomt. Hvizdalek og Nørstebø går i dialog. Det er både grovkornet og fint malt. Det er ikke alle lydene som produseres, jeg ville likt å møte alene på et mørkt sted. De kan bære i seg noe foruroligende, noe ukjent og frilynt. Kvartetten har et klart felles anliggende, men den er også et sted for individualister. Hver enkelt musikers særpreg setter seg i de sammensatte bevegelsene og gjør dem gode for opplevelsen. Kvartetten har visstnok gjort en del konserter sammen. Det er kanskje derfor de fire formidler så uanstrengt og dynamisk.
Christian Wallumrød, Nina de Heney og Ilan Volkov. Foto: Peter Gannushkin
Neste sett er en førstegangsfødende trio. Christian Wallumrød på piano, Nina de Heney på bass og Ilan Volkov på fiolin. Trioen skaper et sømløst kontinuum, en vev med fluktuerende mønstre, uten store brudd. Pulsen i denne musikken har en ro som setter seg i kroppen. Den har også et slags indre trykk som anes i overflatene. Wallumrøds umiskjennelige signatur skinner. Den grå sangen fra strykerne er vakker. De formidler gledesløs begeistring og vital klage. Det går kanskje ikke an, men de gjør det likevel. Trioen anvender et finstemt språk. Jeg lukker øynene og prøver å forstå det. Det går fint. Jeg tror til og med jeg skjønner hva de vil meg og tar det i mot slik jeg forstår det. Trekløverets invitasjoner kommer uten store fakter. Det er lett å bli med inn. De mest lavmælte og minst snakkesalige partiene er de jeg liker best. Gjerne når de er litt tverre og egenrådige.
Thomas Johansson. Foto: Peter Gannushkin
Den første festivaldagens siste sett skal bli det mest muskuløse: Cortex + Hedvig Mollestad. De lange og slanke linjene fra trompetist Thomas Johansson og saksofonist Kristoffer Alberts blir ikke mindre såre av at gitarist Hedvig Mollestad ligger i bakkant og duver. Så er det sånn at Cortex i utgangspunktet ikke trenger hjelpere slik vi kjenner bandet, men i kveld vil de altså ut av hammen sin for å bli utfordret av en seksstrenger. Et seigt ganglag i bassen får følge av Johanssons flertydige utlegninger. Ganske storveis. Mollestad ruser instrumentet og hyler behersket. Det låter tøft og er deilig å lytte til . Når Hedvig får hovedrommet i musikken, rocker det i jazzen, uten at vi dermed blir sittende å høre konvensjonell jazzrock. Nei, dette er sunn fusion, svært godt til side for den sleipe varianten fusionbegrepet forbindes med. Når trommeslager Dag Erik Knedal Andersen og bassist Ola Høyer gir gitaristen tett, rått og kjærlig følge, lukter det svidd Scorch og tøff musikkhistorie. Thomas Johansson smiler bredt. Det syns jeg han skal gjøre. Cortex og Mollestad forvalter forskjellige tradisjoner, men det høres ikke sånn ut når de møtes i leik. Og der ligger poenget.
Jeg tror jeg har sagt det før, men det kan gjerne gjentas. Blow Out! Festivalens arrangører er enormt gode på å spleise dagsprogram. Det er nærmest en egen rytme i artistvalget og de korte settene som følger på hverandre. Jeg kjenner på den rytmen idet jeg går ut og tar retning mot Sars gate, mens fire opplevelser følger meg til bussen.
