En årlig festivalpris, der en bestillingskonsert for neste års festival inngår som del av prisen, er blitt vanlig på flere jazzfestivaler. For to år siden innstiftet MaiJazz Mølsterprisen, og etter at trommeslageren Stein Inge Brækhus ble den første prismottakeren, var det i fjor gitaristen Vidar Schanche som ble hedret. I går kvitterte han med konsert for et bra besatt Folken, umiddelbart etter at den 24 år gamle trompeteren/musikkhøgskolestudenten Simen Kiil Halvorsen (Bjergsted Jazzensemble, Morten Abel, Ad lib, Lysskar) hadde fått overrakt sjekken på 40 000 kroner som viser at han er Mølsterprisvinner nummer tre.

Mørk

Vidar Schanches band for anledningen bestod foruten ham selv av gitarist/sanger Dag Sindre Vagle, saksofonist Arild Hoem, felespiller Nils Økland, bassist John Lilja og trommeslager Ståle Birkeland. Konserten var forhåndsomtalt i lokal presse som «mørk», melodisk og mindre friform-basert enn den musikken som ofte assosieres med EGG3-leder Schanche, og det holdt i og for seg stikk.

Likevel kom det som en overraskelse at Schanche leverte en konsert som i så sterk grad kunne vært hentet fra en dokumentar om såkalt «progressiv rock»/«symfonisk rock» anno ca 1970. Denne anmelder følte seg i lange perioder hensatt til en en tid da Pink Floyd, Yes, The Tubes og Procol Harum var blant de høyeste byggene i et elektrisk landskap av hylende gitarsoli, tjukke, bølgende lydteppelag og dynamisk vidspente crescendoforløp, men vel å merke med en klanglig utvidelse som først og fremst må tilskrives den grensepulveriserende musikanten Nils Økland. Mannen som er like felevant hjemme i et fuzzy, gitarøsende backbeatinferno som i den sarteste, melodilyrisk passasje, fikk utfolde seg på mange strenger i konserten, både som inspirert solist og del av kollektivet, og det er betegnende at han ved å skifte fra fele til hardingfele plutselig malte i en ny farge i musikken, og et øyeblikk ga den et drag av vivaldisk, kammerbarokkal årstidsrappport.

Egenart

Også innslagene av barytonsax og oud ga musikken klanglig egenart, og visselig inneholdt konserten forløp som lot fri-impro-trangen hos Lilja og kapellmesteren selv få spillerom. Kanskje fusjonen kan kalles «progressive rock anno 2015», uansett leverte iallfall Schanche & co en mektig og på sitt vis stemningsskapende konsert, godt komponert for besetningens samlede potensial og fremragende spilt/sunget. En viss innstramming i noen av de monotone, meditativt mørkskimrende partiene kunne konserten kanskje tålt, kontrastbehovet ville vært godt nok ivaretatt likevel, men også i gårsdagens utgave kan Schanches verk gjerne sendes på turné, slik gode bestillingsverk nå mer og mer blir gjort.

Mye folk
Fra gårsdagens øvrige MaiJazz kan det blant annet rapporteres at først Ellen Andrea Wang Diving Trio, deretter Bjørn Alterhaug Quintet, fylte klubblokalet Spor 5 til siste plass, og at trengselen om mulig var enda større på Sting da Bjergsted Blågrasslaug med Ola Kvernberg som gjest var i aksjon.

Diving Trio, der tangentmann Andreas Ulvo og trommeslager Erland Dahlen lager lydbildene rundt Wangs vokal og effektive, varmtonede kontrabassdriv, gjorde blant annet en gnistrende versjon av Wangs «Fjord Ferry» på en pop-tilgjengelig og uhyre velspilt konsert. Alterhaug-bandet, med den rett-rundt-hjørnet-70-årsjubilerende bassmesteren fjellstøtt pulserende i bunnen av lydbildet, var som alltid en fryd for øret med vitale versjoner fra bl. a. repertoaret på fjorårsalbumet «Innocent Play», ikke minst i form av en Frode Nymo/Vigleik Storaas-gjenfortelling av Ornette Colemans

«What Reason Could I Give». Den ble så tidsstoppende vakkert overlevert at den kunne vært en festival for seg.

Terje Mosnes