Av Terje Mosnes (tekst/foto)

Konserter, med eller uten legendestatus, vil aldri kunne «gjenskapes», like lite som man kan «to ganger gå ned i den samme elv.» (Heraklit).
Men store konserter kan minnes og ny begeistring utløses. Nettopp dét skjedde da Oslo Jazzfestival tirsdag kveld feiret 50-årsjubileum for Charles Mingus Sextets konsert i Universitetets Aula, Oslo, 12. april 1964, konserten som på jazzfolkemunne bare heter «Mingus i aulaen». På sett og vis ble feiringen konserten der alt klaffet og energibyggingen mellom scene og fullsatt sal steg til de store høyder.

Oppdraget, å lage en konsert i Mingus’ ånd, basert på repertoaret fra ’64-konserten, ble tilbudt bassmester Arild Andersen. Han takket ja og satte sammen en sekstett med samme instrumentering som Mingus-bandet: Petter Wettre som arrangør og tenorsaksofonist, og videre trompeter Mathias Eick, saksofonist/bassklarinettist Klaus Ellerhusen Holm, pianist Bugge Wesseltoft og trommeslager Gard Nilssen.
(For ordens skyld: Mingus-besetningen besto av Johnny Coles (trompet), Clifford Jordan (tenorsaksofon), Eric Dolphy (altsaksofon, bassklarinett), Jaki Byard (piano), Dannie Richmond (trommer) og Mingus selv på kontrabass.)

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Komponisten og bandlederen Mingus handler om utadvendt, melodibasert jazz i brytningen mellom bluesfylt, swingende tradisjon og en mer abstrakt improvisert modernisme. På aulascenen i går handlet det også om seks norske øverste-hylle-musikere som aldri har vist synderlig entusiasme for instrumental jazzkaraoke. Siden det følgelig på alle måter ville vært komplett meningsløst for både dem og publikum å forsøksvis herme ’64-konserten tone for tone, hadde Andersen tillatt seg noen inngrep i repertoaret fra dengang. De nær 40 minutter lange «Parkeriana» og «Mediations» var byttet ut med høydepunkter fra Mingus-lista: «Haitian Fight Song», «Better Get Hit In Your Soul», «Goodbye Pork Pie Hat» og «All The Things You Could Be By Now If Sigmund Freuds Wife Was Your Mother», mens «So Long Eric», «Orange Was The Color Of Her Dress, Then Blue Silk», «Fables of Faubus» og Billy Strayhorns Ellington-klassiker «Take The «A» Train» var beholdt fra ’64-konserten, i noe kortere versjoner.
Grepene resulterte i en halvannen times fest av en konsert der struttende ensemblespill og gnistrende soli uopphørlig avløste hverandre uten longører eller transportetapper, i versjoner som det må være lov til å tro ville ha fått selv den mest gretne Mingus til å brumme relativt fornøyd. Wettres arrangementer forble tro, men ikke underdanige, overfor originalene, og sekstetten omsatte dem til musikk frydefullt fri fra hemmende notefiksering – Bugge Wesseltoft som akkordslugger og tangentlyriker; Petter Wettre som overlegen tenorkonge og årvåken dirigent; Mathias Eick med skiftevis hvitglødende og mild henvendelse, Klaus Ellerhusen Holm med noen altsax- og bassklarinettsoli fra en annen planet, Gard Nilssen som swingende «timekeeper» og fleksibel «motor» og Arild Andersen selv som konsertens smittefarlig livsbejaende og 150-prosent-på-hver-tone-satsende kraftsentrum.
Mange enkeltprestasjoner – soli – kunne vært trukket fram, men faktum er at de ble levert rund baut av samtlige, med et humør og en fandenivoldskhet som ikke er dagligvare. Mange velfortjente superlativer kunne vært polert om Mingus’ fabelaktige komposisjoner og Petter Wettre og Arild Andersens utforming av dem, men det får holde å si at denne konserten – om heller ikke den kan gjentas eller gjenskapes – pr besetning og repertoar forhåpentligvis vil bli satt opp igjen til glede for flere enn dem som fikk plass i Aulaen denne gang.
Og kanskje, i 2064, kan Oslo Jazzfestival feire dobbeltjubileum, 100-års for «Mingus i Aulaen» og 50-års for  «Mingus i Aulaen – Arild Andersen Sextet». Better get hit in your soul….