Ferdigpreppa skrepper på Gjøvik

Av Audun Vinger

Tenk lokalt – handle lokalt. Man skulle kanskje ikke tro at en vinterhelg på Gjøvik skulle by på spesielt stort utslag i kulturlivet. Samme helg det ble skrevet norgeshistorie med film i Los Angeles og greier. Utover visa om et søskenbarn man så gjerne skulle hatt derfra (jeg har flere) er antakelig ikke denne mjøsbyen noe som snakkes ofte om på Vega eller Grotto eller nye Schrøders i hovedstaden. Kanskje like greit. Under festivalen og kulturseminaret Innpuls vises det uansett  klart og tydelig at lokale krefter (med enkelte besøk) er mer enn nok egnet til å bedrive både kulturell beredskap og kunstnerisk verdiskapning på høyt og essensielt nivå. Dette er en helg mange utenfor regionen, også blaserte bransjedelegater, garantert vil ha nytte og glede av å delta på, og føle at de forlater byen totalt hurtigladet og gjennomrenset som når laptopen har vært på reparasjon.

Jeg deltok i noen kulturbransje-relaterte paneler på dagtid med monarker som Frida Ånnevik og Ronni Le Tekrø, og ble med hjelp av Guds lillefinger en del av vinnerlaget på quizen (med liveband) etter åpningsforestillingen. Bortsett fra det gikk jeg for det meste rundt på frihånd og uten brodder og tok inn en mengde konserter fra eftan til over midnatt, noen ganger faktisk måpende, to ganger lett dansende, og som regel lykkelig smilende. Enten det var jazz, shoegazepop, folkemusikk, klassisk fiolin, metal eller noe annet på scenen.
Som de foregående årene foregikk det meste i den sjarmerende og lune gamle trebygningen Samfundet – her har viktige ting for innbyggerne på Gjøvik skjedd i riktig gamle dager, og kanskje enda mer nå. Ja, de blir sett av Fylkeskommunen og andre instanser og får mulighet til å gjøre en god jobb, men det virker da absolutt som at de som står bak festivalen er laget av ekstra gromt materiale – det er smil og dugnadsånd og egne kreative ideer. Det smitter over på oss som besøker.

Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen. Foto: Jan Tore Øverstad/Innpuls

I åpningsforestillingen torsdag fikk vi et tverrsnitt av programmet for de kommende dagene, med det sjelfulle jazz/pop-bandet Leah og landets fineste folk(emusikkpar) Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen i sentrale roller. I tillegg, utenom programmet, kunne man høre en knappenål falle helt nede på togstasjonen da Veronica Akselsen sang sin totalt gripende vise («Hvorfor ble jeg kalt en tater / en främling i mitt eget land / jeg er jo ikke annerledes enn deg»). Og den komplett motsatte opplevelsen da gitarhelt #1 Ronni le Tekrø inntok scenen for en sjelden opptreden sammen med trommehelt #1 Audun Kleive (et gammelt livsfarlig radarpar der), med Lars Kvistum på keys og allestedsnærværende Nikolai Hængsle på bass.

Ronni Le Tekrø. Foto: Jan Tore Øverstad/Innpuls

Ronni var for anledningen sittende, men fikk på åpen wahwah-kjeft a la asiatisk sugefisk så det holdt i de to ildfulle jazzrock-låtene de spilte – en kjapp en, og en ballade. Full bombing med det kompet, så klart, men også rom for finurligheter. Vi kunne tålt en ekstra kjapp en til slutt, men det var mye som måtte på plass. Det så litt ut som de kjekla litt med øynene på slutten under improvisasjonenes avslutning – to påståelige og harde negler, men jeg har hørt rykter om at det kommer en plate en gang, og sikkert fulle konserter å se fram mot. Trollmann Ronnis verdenskjente signatursound på Stratocasteren behøves i det utvidede jazzbegrepet igjen.

Atle Sponberg, Eli Kristin Hansveen og Bjarte Eike. Foto: Jan Tore Øverstad/Innpuls

Randsfjordens dronning Eli Kristin Hansveen, som snart er tvungen pensjonist fra Den Norske Opera og Ballett men sikkert kommer til å finne på mye morsomt på egenhånd, dukket også opp på scenen i et lystig nummer – og kom tilbake da det var styrt allsang med publikum på «Bohemian Rapsody» og «I natt jag drömde». Sofie Tollefsbøl sang med her og var DJ senere på kvelden, men var der ellers som en levende gallionsfigur og muntrasjonsråd som publikummer resten av helgen, sammen med Solveig Wang og andre innlandsheltinner. Mange har så klart flyttet til Oslo og andre steder, men dette var helgen for å «tala brett» og hilse på gamle kjenninger. Og ikke minst være kry over hvor mange flinke musikere og ressurspersoner som kommer fra dette nå så store fylket. Hedersprisen (et frø og en spade) ble gitt til Håvard Moshagen fra Vinstra. Pappaen til piano-Sondre, men først og fremst en viktig pedagog og inspirator og lydutleieperson for regionen. Han dukket også opp som lydmann i Gjøvik Kirke – og fortalte meg at han trodde desillusjon over forsøplende KI overalt vil føre til en sterkt fornyet interesse for å gå på konserter. Det er grunn til å håpe og tro at han får rett.

De neste to dagene og en avrunding søndag med Tone Hulbækmos Harpedåm på den viktige møteplassen Kaffka i sentrum var så fulle av inntrykk at det nesten bare er mulig å nevne høydepunktene som er mest relevante for denne publikasjonen.

Vegard og Ivar Band, med utsøkte musikere fra Kanaan, Fieh, Mall Girl og hele den generasjonen eksil-innlendinger spilte flytende, romantisk shoegaze-pop, med gamle «hits» som «Dancing On The Sofa». Nydelige greier, uten altfor mange andre bransjeambisjoner enn å kose seg med å spille sammen. Som da jeg så dem i Bergen for ganske mange år siden (en av de mest beduggede bransjekonsertene jeg har sett) var det en minneverdig synkope da vokalisten styrtet en øl i synch med låta. Beleilig nok var det 0.4-glass på Samfundet. Litt mer irriterende var det at det ennå ikke var mulig å se den ferske gjedde-tattoveringen på gitarist Iver Armand Tandsethers mage. Den måtte være under plaster og så behandles med grønnsåpe og Spenol noen dager. Men visningen kommer vel fortsatt og snart er det vår. Denne kult-fisken er som kjent et kulturelt ikon for folk i nærheten av Eina-vannet  – bassist Andreas Rukan fra Kolbu hadde visstnok selv tatt en liknende men mer nøktern tattovering. Sofie og Solveig sann anerkjennende på første rad, kledd i hvitt og med hver sin bolle med chiligryte.

Reolô. Foto: Håvar Gjestvang/Innpuls

Altså: Det var mange som burde vært representert på den ellers helt fine Spellemannprisen i helga, men Reolô ble fullstendig robbet med null nominasjoner for mesterlige Dystopi Delete. Ved siden av Cimota, Hayeminol og Needlepoint er de som kjent De Fire Store i norsk musikkliv for tiden, og kanskje spesielt live. Det hadde vært reinlenderkurs med Tone & Hans Fredrik kvelden før, så det var flere unge og vakre par som slo ut i dans under gigen deres på trange og lune spiseriet. Men musikken deres gjør seg også spesielt godt til litt sunn freaka solodans – det er noe forrykt ved musikken deres som gjør at jeg havner i en fandenivoldsk sone, som om jeg får en contact high av deres eiendommelige kombinasjon av besatt folkemusikk, mikrotonalitet og psykdedelisk festrock. De spiller med stor intensitet og innbitthet, og deres mange hits sitter rett i sikringsskapet. «Preppeskreppa» blir med tanke på geopolitiske nyheter stadig mer aktuell, og «Purrebæadn» er og blir den mest deilig flytende låta å bruke kvelden sin på. Norge har omsider fått sin egen «Bird Song»!

Leah. Foto: Håvar Gjestvang/Innpuls

Leah Engevold fra Gjøvik er ingen A-kjendis i Norge, men har i flere år vært blant de klart mest lovende artistene innen frekk og dyp jazz/pop med et lite hint av fusion soul. Bandet Leahs selvutgitte CD-r «Zzzz» var en av 2023s fineste norske utgivelser, og man merker en brå modning i materiale, tekster og fremtoning nå. Ikke lenger en mer drita utgave av Fieh med trombone. Det er litt mer mollstemt og alvorlig – mange voksne lyttere kan elske dette om de kommer i kontakt med musikken. Men det er fortsatt godt humør og keytar, Tevje Fjugstad Flaate på hårete Strandberg el-gitar med minimal kropp, og en strøken blåserrekke i Kristina Fransson på trompet og Emil Bø på trombone. Det ble avslørt at Engevold har fått oppdrag med å skrive bestillingsverk til Døla Jazz-jubileet i 2028 – femti år med jazz på Lillehammer. Da jeg så Leah i en bryggerikjeller der for tre år siden fikk jeg total bakoversveis – den ligger der fortsatt.

Himmelleite. Foto: Håvar Gjestvang/Innpuls

Lørdagseftan var preget av folkemusikk i Kirken, og jazz på bedehuset. Den staselige og lange trekirka på toppen av bysentrum hadde folkemusikk som hovedtema, og dette viste seg å bli en flott og variert stund. Mest spesielt var nok Himmelleite, en duo med dyktige Ingrid Lingaas Fossum, som ble Årets folkemusiker i 2025, og Vemund Olav Aukrust. De har en interessant plate ute med toner fra Valdres og Ottadalen, men det ga ekstra mening å høre dem på langeleik og sang – vi kunne ikke se dem der oppe på galleriet, men musikken deres er idéskapende nok. Martin Steinum Brun sang så hjerter smeltet, og Hans Fredrik Jacobsen hadde med adskillige av sine fløyter. Det var også en opptur å høre duoen med Ingeborg Onstad på langeleik og sang, og hans generasjons største gitarhelt Elias Wallumrød Orning – dette var akustisk og nært, samtidig med en slags ung og moderne kant. Elias hadde forøvrig helgens råeste el-gitarsolo da han dagen før spilte med bandet Sju Månar.

Elias Wallumrød Orning med Sju Månar. Foto: Jan Tore Øverstad/Innpuls

De få meterne over til Bedehuset, som er et fullt operativt konsertsted som kan ta ganske mange folk, var det to jazz-prosjekt på rappen. Hanna Paulsberg har bodd her og der, men har gode røtter her og er igjen bosatt i omegnen. Noen dager før ble hun kåret til årets europeiske jazzmusiker, intet mindre, og feiret med å sette opp igjen bandet Do You Want My Job – inspirert av sine første musikalske kicks på sent 80-tall da hun hørte farens Little Village-album. Det var med et fleskete og deilig sepia roots-sound som var så typisk for tiden – med noen av verdens beste musikere i sitt slag med: Ry Cooder, Jim Keltner, John Hiatt og Nick Lowe.
«Hypnagogisk gjenskapning av minner med nye midler» var det eneste jeg hadde skrevet ned i notatboken, sammen med «kan redde Notodden bluesfestival fra konkursen». Denne musikken kunne like gjerne funket inne på lune Spiseriet med flere halvlitere i neven. De kunne gjerne hatt med et tex mex-trekkspill også – det er en varme i groovene her.

Dan Peter Sundland og Hanna Paulsberg. Foto: Håvar Gjestvang/Innpuls

Det andre prosjektet var satt sammen for anledningen – Mattis Myrland på vokal og akustisk gitar, Jon Balke på tangenter, Audun Kleive på seg selv, og Ellen Andrea Wang på kontrabass og vokal. Låtene var orientert rundt Wangs estetikk vil jeg si, litt gospel og litt Sting-soul innimellom, samtidig som det var veldig deilig å høre Balke slå seg løs på flygelet i skikkelig jazzete tidlig Jarrett-sveiv.

Marit Karlberg og Magnus Skavhaug Nergård. Foto: Jan Tore Øverstad/Innpuls

Tilbake på Samfundet satte jeg meg ned med litt linsegryte med nachochips og hørte to nydelige låter med Sudan Dudan i lydsjekk (lover svært godt for deres nye album i mai). Konserten senere på kvelden bar også preg av at den perfekte duoen Anders Røine og Marit Karlberg er utvidet med Magnus Skavhaug Nergård og Hans Hulbækmo (fra Reolô) – det blir en fin punch av det. Kontrabassen gir en britisk folk-feel a la Danny Thompson, mens Hulbækmo bidro med flott munspill mens han trommet på sedvanlig vis. Uten at det tette i materialet og de to stemmene forsvant av den grunn. Helt utsøkte låter.

Ragnhild Moan aka Ragnhild og har fått kontakt med et ungt publikum på grunn av sin hudløse ærlighet om hvor vanskelig det er med relasjoner og ghosting i det moderne livet. Det er mange særegne låter også, og selv ord et var en litt mindre produksjon enn i Trondheim på starten av året, sitter hits som «Listen to Clairo» godt. Hun har med seg strålende musikere fra ungjazz og samtidspop.

Eir Vatn Strøm fra Ævestaden. Foto: Håvar Gjestvang/Innpuls

Den vellykkede kombinasjonen av stoner rock-bandet Kanaan og folkemusikktrioen Ævestaden gir ekstra mening live, da de kan trøkke på i hver sin forstand og gå opp i en høyere enhet. Begge får mer energi av det, også publikum som turte å stå foran scenkanten selv på den største scenen der det er mest naturlig å sitte eller henge i baren. Eneste nedtur var at Eskild Myrvolls bass var akkurat litt for lite dunkende i mellomgolvet – noen som gjorde at en nær slektning på vegne av oss alle trasket til autoritetene for å be om mer trøkk. Og det fikk vi på flere måter. Stort!

Ævestadens Levina Storåkern og Kanaan-bassist Eskild Myrvoll. Foto: Jan Tore Øverstad/Innpuls

Stemningen var faretruende høy da kvelden nærmet seg slutten – og et dansbart folkemusikkband med en knall besetning skapte nesten riots da de måtte slutte på grunn av curfew. Ja vi klarte å tvinge dem på igjen med taktfaste rop i fem minutter til den allsidige kultheltinnen Astrid Garmo, som skinte i bandet sammen med Sivert Andreas Holmen på feler, Sondre Meisfjord på kontrabass og Hans Hulbækmo på enda flere trommer. Dette er en fandenivoldsk, sensuell og pirrende måte å ta tak i norske tradisjoner på – akkurat slik det bør gjøres, uten for mye destruktiv proteksjonisme slik det er mer enn nok av andre steder nå. Siden forsvant kvelden i tusen fine og kjeklete samtaler på kort tid inne i den lille baren ved siden av, men alle var nok enige om at det eneste stedet man hadde lyst til å være akkurat nå var her på Innpuls på Gjøvik.

God stemningsbilde. Foto: Håvar Gjestvang/Innpuls