Fengende klangferd

Siden 2006 har Huntsville – Ivar Grydeland, el-gitar, pedal steel, elektronikk; Tonny Kluften, bass; Ingar Zach, perkusjon – vært en ambulerende klangskulptur i norsk musikk. Fire album og spennende samarbeidsprosjekter med bl a Sidsel Endresen, Hanne Hukkelberg, Wilcos Nels Cline/Glenn Kotche og Sonic Youths Thurston Moore er det blitt, og nå, på album nummer fem, «Pond», fortsetter trioen ufortrødent å utpensle sin abstrakt-melodiske lydmalerkunst.
Hypnotisk meditative basspulser inviterer krassere perkusjonistiske krusninger og en sjenerøs gitaristisk/elektronisk klangpalett opp til dans, og om det ikke alltid er like enkelt å avgjøre nøyaktig hva de danser, så danser de iallfall, og dét med dynamikk og drama i bevegelsene. «Pond» låter i kompromissløs Huntsville-stil som et radiosøk langs den kosmiske mellombølgen. Men søket foregår med vel overveid ro, og tar seg god tid på stasjoner der umiddelbart stemningsskapende pedal steel countryfraser, sfæriske «er-det-liv-på-Mars-og-prøver-de-å-si-oss-noe?»-klanger, jordnære industrilyder og mektige paukeslag er bare noen av inntrykkene.
Fritt og abstrakt? Jovisst, men med en orden og kommunisering i musiseringen som gjør resultatet til alt annet enn dilettanteri eller «art by accident». Og nettopp dette, at den kollektivimprovisatoriske utfoldelsen virker så «riktig» og formbevisst, gjør Huntsville til et svært interessant band og «Pond» til en ditto appellerende plate. Eksempelvis inneholder de fire «låtene», eller «strekkene», ingen melodier, men likevel er «Pond» et uhyre melodiøst album som fortsetter å synge i sinnet lenge etter at dets 51 minutter og 29 sekunder med musikk er avspilt. Kanskje er den ikke plystrevennlig, men like fullt er denne musikken, der en gitar bare sjelden låter som en gitar, fengende på en måte som gjør det til en lystbetont nødvendighet å foreta reisen gjennom Huntsvilles klanglandskaper om og om igjen. Månedskort tilrådes.

Terje Mosnes