Fantasifilmen får du på kjøpet

Ståle Storløkken fyller hele det store lerretet og vel så det, og her er han helt alene om å gjøre det. Fra første smygende synthlyd beveger vi oss gjennom skiftende landskaper. Musikken reiser kulissene, og bildene akkompagnerer opplevelsen. Den filmatiske kvaliteten er det første som slår meg i møte med «The Haze Of Sleeplessness». Yes, er det lett å tenke. I dobbel forstand. Så ser jeg at presseskrivet angir Vangelis som referanse. Da er vi med ett på farlig område, spør du meg! Heldigvis spiller Storløkken i en annen liga enn den greske musikeren og filmkomponisten. Jeg husker hvordan Joe Zawinul en gang påpekte hvor utfordrende det kunne være å få en synth til å leve. Det er imidlertid en kunst vår mann mestrer.

Helt siden jeg hørte Ståle Storløkken med Supersilent i bandets første konserter på Blå, har ørene mine vært velvillige. Det er også påfallende hvordan han gjennom de to siste tiårene har klart å tilføre musikken vitalitet i en lang rekke konstellasjoner. Ja, han har utviklet et særpreg og en gjenkjennelighet som styrer unna stagnasjon. Storløkken er kresen i sine valg av lyd og instrumentelle uttrykk. Historien får spille med i bevegelsene framover. Noe av det som gjør dette albumet så vellykket, er variasjonen i låtenes stoff- og teksturkvalitet. Fløyel, sateng og viskose, liksom. Storløkken gir overflaten stil, samtidig som den underliggende dynamikken gir musikken avgjørende substans.

«Stranded at Red Ice Desert. Remember Your Loved Ones (In memory of my dear mother)» er den lange tittelen på et kort spor. Det låter både mørkt og skjørt, og tittelen er selvsagt med på å styre opplevelsen. De melankolske melodilinjene, kombinert med rumling, knepp og knekk legger igjen et gåtefullt avtrykk. Musikken har orkestral tyngde, men er samtidig gjennomskinnelig. Den tåler virkelig å bli lyttet til. Dramaturgien er også vesentlig på «The Haze Of Sleeplessness». Etter å ha fylt oss opp med «Skyrocket Hotel», tar komponisten oss ned i «Nitro Valley».

Storløkken forteller at han brukte selve studioet med alle dets fasiliteter nærmest som et eget instrument i arbeidet med albumet. Materialet er tuftet på improviserte partier som arrangementene er bygget over. Jeg tror at forklaringen på vitaliteten kan ligge i denne arbeidsformelen. Spontaniteten er bevart. Et annet kjennetegn ved Storløkken er sansen for det styggvakre. Motstand og strømlinjeformet eleganse er i balanse. Den definerer nærmest albumet. Med denne gjennomarbeidede og levende musikken befester Ståle Storløkken sin sterke stilling.