Trondheim Jazzorkester m. Ole Morten Vågan ¬– Oslo Jazzfestival, 21. august 2021

Fanfare og forferdelse

Nok et urovekkende varsel fra Ole Morten Vågan og et suverentspillende Trondheim Jazzorkester.

Når du starter noe – et stevne, en forestilling, et musikkstykke – med en kruttsterk fanfare, varsler du omgivelsene om at noe ekstraordinært er i gjære. Like lite som du sender ut nabovarsel for å fortelle at du skal kannevanne prestekragepotta på trappa, åpner du lanseringskonserten for det nye albumet ditt med en fanfare, hvis det du akter er å stryke publikum medhårs med kjælne harmonier og klinedansvennlig rytmikk i de neste 110 minuttene.


KRAFTFULLT-2: Trondheim Jazzorkester med fanfare og faresignal på Victoria under Oslo Jazzfestival 2021. Foto: Terje Mosnes.

Ole Morten Vågan og Trondheim Jazzorkester åpnet sin «Plastic Wave»-konsert på Nasjonal jazzscene Victoria lørdag kveld med fanfare. Det allerhelvedesvarslende skrallet fra de 14 musikerne på scenen het til og med dét, «Fanfare», og sugde oss inn i en slags installasjon av en konsert der nesten konstant perkusjonistisk urolighet og ta-ingen-gisler-henvendelse fra blås, stryk, stemme, tangenter og trommeskinn aldri lot sola skinne lenge av gangen, for å si det sånn. «Plastic Wave» er lansert som oppfølgeren til Vågan/TJOs «Happy Endlings» (2018), konseptalbumet der ignorante jordboere party-party-party-hoier i vettløs feiring av økokrisa som de selv har stelt i stand, og om «Plastic Wave» ikke er bestilt av FNs Klimapanel som lydspor til den ferske dommedagsrapporten, kunne den godt ha vært det.

«På «Plastic Wave» (…) ser jeg mer for meg hva som skjer når alle påfunnene våre fusjonerer med verden rundt oss, som den vulkanske stenen som smelter sammen med plastsøppelet vårt og lager en ny bergart.» skriver komponist/TJO-leder Vågan i plateselskapets vaskeseddel, og han fortsetter: «Sånn sett handler denne plata mer om alle de små umerkelige prosessene som foregår rundt oss uten at vi merker det, men som vi allikevel er en del av.» Rene ord for penga det, og hørt med den føringen klingende i bevisstheten, ble «Plastic Wave»-konserten akkurat så desperat og til tider klaustrofobisk urovekkende som den (muligens) var ment å være. At noen gløtt av komikk og streif av håp også kunne tolkes inn i enkelte forløp, endrer ikke helhetsinntrykket av det egentlig heldekkende alvoret, som det store bandet forvaltet med først og fremst frapperende musikerhåndverk.

Om Vågans rytmisk innholdsrike og tonalt moderne tonespråk kan være konsentrasjonskrevende nok for en lytter, må det for musikerne være et sted mellom vanskelig og trekvart umulig å spille/forme musikken med overskudd og presisjon. Men faktisk virket det som om ensemblet hadde fått mengden av intrikate detaljer i eksempelvis temposkifter, takt- og rytmeskifter og fargelegging godt nok under huden til å gi en helstøpt tolkning.


KRAFTFULLT-3: Fiolinist Adrian Løseth Waade spilte «Plastic Wave» for første gang, og gjorde sammen med kveldens andre «debutant», organist Vegard Lien Bjerkan, en helstøpt figur i de Vågan’ske vrier og vendinger. Foto: Terje Mosnes.

Selv om «Plastic Wave» først og er et ensembleverk, er det også som seg jazz-hør-og-bør et verk der solister slipper til med komp av ulik størrelse. Noen naturlig nok  mer enn andre, men alle 14 – treblåserne Espen Reinertsen, Eirik Hegdal, Signe Emmeluth og Kjetil Møster, messingens Øyvind Brekke og Eivind Lønning, stemmeakrobaten Sofia Jerneberg, strengenes Marianne Baudouin Lie og Adrian Løseth Waade, tangentenes Oscar Grönberg og Vegard Lien Bjerkan samt trommeråskinnene Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen – fikk sine minutter i solistspot’en, og forvaltet dem vel. Ole Morten Vågan selv ledet det hele, i partier med noe av det mest perkusjonistiske basspillet jeg har hørt, og bortsett fra under noen takter med buespill så jeg ofte for meg en ulykkelig kontrabass, dømt til å motta 10 000 slaphand-slag som straff for at den ikke var en håndtromme.

Til gjengjeld inspirerte denne bassutfoldelsen til et voldsomt trøkk i de mange uptempo-forløpene, og den intensiteten forplantet seg fint også til pustehullene der tempoet ble senket og den lydlige fortetningen minsket. Noen frijazzete kaos-partier bidro ytterligere til at uttrykksspennet ble stort nok, dynamisk som tonalt, og dermed også til at «Plastic Wave» ved dobbeltstrek sto igjen som et vitalt, vektig og for alt jeg vet viktig stykke samtidskunst i det på alle måter urovekkende året 2021. Måtte det bli hørt i tide, på scener nær og fjern.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

I.P.A. – Victoria Nasjonal Jazzscene, 16. september 2021

Bandet som har alt

Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev