Bodø Jazz Open - lørdag 30. januar 2016 cover
Bodø Jazz Open - lørdag 30. januar 2016

Lørdagen på Bodø Jazz Open var innholdsrik, og kunne by på blant annet barnejazz, kafékonserter, Myklebust / Hansen / Pedersen, Bodø Rhythm Group/Vetle Lid Larssen, Lill Lindfors og Hovedøen Social Club (bildet).

Tekst og foto: Andreas Fliflet

Man skjønner at man har gått av på rett stopp om man tusler ut fra Widerøe-maskinen som har sneket seg ned på Bodø lufthavn før uværet Tor, og det første man ser når man kommer ut fra gangbroen ved utgang 15 er Mike Stern inni en tykk jakke som øver tause post-bop-linjer foran skranken. Han hadde nok innsett at han hadde en syv minutters luke før ombordstigning som kunne brukes til noe konstruktivt. (Mike Stern & Jan Gunnar Hoff Quartet hadde fredag kveld hatt premiere på sin Norgesturné som avsluttes på Nasjonal Jazzscene 3. februar.)

Eventyret om Maja og den glemte musikken (foto: Andreas Fliflet)
Eventyret om Maja og den glemte musikken (foto: Andreas Fliflet)

Barneforestillinger
Lørdagens program på Bodø Jazz Open begynte med to parallelle forestillinger som begge kombinerte opplesing og improvisert musikk. I Sinus presenterte Torbjørn Netland, Edvard Mjanger og Mats Mæland Jensen «Eventyret om Maja og den glemte musikken». Det er kanskje en av nordisk kulturs sterkeste sider at kunstuttrykk for barn holder en høy kvalitet; både innen musikk, tekst og visuell kunst. Denne forestillingen kombinerer alle tre. All ære til trioen som lokker en fullsatt sal av svært unge sinn ut på den vaskeekte jazzens skråplan. Musikksekvenser avløses av innspilt forteller Claus Sellevold, og illustrasjoner av Gunvor Rasmussen projiseres på bakveggen.
Ett ankepunkt: Det finnes sikkert gode årsaker til at ikke resitasjonen framføres live, men forestillingen snytes for et viktig aspekt ved å ha stemmen ferdig innspilt– særlig med tanke på målgruppen. Få ting fengsler barn som en engasjerende forteller i levende live. Også rent konseptuelt ville en mindre statisk løsning passe bedre for musikkformens improviserende natur.

Vetle Lid Larssen med Bodø Rhythm Group
I Litteratursalen var det på den annen side ingen tvil om at Vetle Lid Larssen var tilstede. Som en del av Bodø Rhythm Group (BRG) sin sporadiske serie «Ordspill», leste Larssen fra sin siste bok «Hvordan elske en far – og overleve», akkompagnert av BRG. Larssen legger ikke fingrene imellom i sine skildringer, og sveipet fra svært såre tablåer til burleske egenopplevde skildringer fra det nordnorske ånds- og fylleliv som fikk den fullsatte salen til å humre og det som verre er. BRG hadde sin første forestilling etter at Bodø kommune før jul skar igjennom, fikk orden i sysakene og sikret ensemblets videre eksistens.

Vetle Lid Larssen med Bodø Rhythm Group (foto: Andreas Fliflet)
Vetle Lid Larssen med Bodø Rhythm Group (foto: Andreas Fliflet)

Det musikalske materialet hadde passe densitet for å gi rom for Larssen. Orkestreringen varierte mellom Larssen/BRG hver for seg, og enkelte strekk sammen. Fravær av bass og basstromme bidro til et luftig lydbilde, som i for undertegnede gjorde det enklere å ta inn over seg innholdet fra både høytlesing og musikk. Det er jo ikke bare et spørsmål om å akustisk/fysisk kunne høre ordene som blir lest, men også at hodet får nok ro til å bearbeide de verbale inntrykkene.

Kafékonserter
Midt på dagen gikk seks kafé-konserter av stabelen samtidig. To av disse var D-funk (til forskjell fra Defunkt) som spilte på Sørøst. De er ikke skvetne, og går i strupen på Stevie Wonders Superstition o.l. med besetning vokal, gitar, bass og trommesett. Det er ikke ofte jeg synes ting er for lavt, men her hadde nok musikken og bandet fortjent et mer omfattende PA-løft enn det relative beskjedne anlegget som var på plass. Det lot på den annen side ikke til at dette var et folkekrav, et tallrikt publikum lot seg begeistre.

BaMo NiTo på Paviljongen (foto: Andreas Fliflet)
BaMo NiTo på Paviljongen (foto: Andreas Fliflet)

Hardtjobbende ensemble
BaMo NiTo var festivalens mest hardtjobbende ensemble med minst tre annonserte konserter. En av disse fant sted på Paviljongen, hvor et flertall av publikum var interesserte i å lytte på dem, og hvor en mindretall ga blaffen. (Selve Nordkalott-referansenivået for publikumsstøy ble etablert under Nordlysfestivalen 2015, hvor man kjørte progjazz – tror man, det var vanskelig å høre bandet – sent lørdag aften på vertshuset Skarven. På lørdag registrerte Paviljongen 6,4 på Skarvenskalaen.) BaMo NiTo lot seg uansett ikke affisere og kjørte på med friskt pågangsmot. De maler et harmonisk åpent landskap med sax, trompet, bass og trommer, og energiske groover og saxsoli avløses av sartere klangbilder.

Myklebust, Hansen & Pedersen
Paviljongen åpnet også kveldsskiftet med trioen Ole Jørn Myklebust, John-Kåre Hansen og Dag Erik Pedersen. Uttrykket var i Chet Baker-hjørnet med repertoar som gjenfinnes på 1940-tallets Broadway og i The Real Book. Trioen utstråler et slags loddent, godmodig gemytt som bringer tankene hen på et kull med 12 uker gamle leonberger-valper.

Fra venstre: John-Kåre Hansen, Ole Jørn Myklebust og Dag Erik Pedersen. (foto: Andreas Fliflet)
Fra venstre: John-Kåre Hansen, Ole Jørn Myklebust og Dag Erik Pedersen. (foto: Andreas Fliflet)

Til forskjell fra sistnevnte viste Myklebust sin evne som mange improviserende musikere streber etter å oppnå; det å kunne formulere en musikalsk tanke hvor beslutninger om tonevalg og frasering i prinsippet gjøres uavhengig av hvilket instrument som blir valgt til å realisere ideen. For Myklebust er det tilsynelatende likegyldig om han velger å scatte eller spille sine soli. Det bringer tankene hen til Jerry Bergonzis tilnærming, hvor han i prinsippet kan egenøve uten instrument, og hvor hans egen musikkopplevelse ikke betinger at tonene faktisk blir spilt av et eller annet instrument.
Den komplementære innfallsvinklene til ovenstående er å dra veksler på instrumenters idiomatiske særtrekk og muligheter. John-Kåre Hansen ivaretar dette og kombinerer harmonisk ansvarstagende ved elegante voicinger med lineære strekk og soli. Senja-baserte Dag Erik Pedersen er sannsynligvis den mest kompetente jazzbassist i sin generasjon fra Andørja og til Grense Jakobselv.

Drøm på Sinus
Drøm spilte første kveldsset på Sinus, hvor det utvidede jazzbegrep ble tillempet. De leverte et overbevisende sett som hadde velsignet lav grad av lettvinte løsninger. Det mangler ikke på elektronikaprosjekt hvor man som lytter forblir i tvil om kosten inneholder fiber i det hele tatt, eller om det bare er tomme kalorier. Drøm serverer næringsrik elektronika hvor både ikke-programmerte groover, Steve Reich-lignende oddetallsostinat på bl.a. Hang-derivatet Spacedrum, nordnorske elementer, øyeblikk av støy og god lysdesign utgjør en gjennomarbeidet helhet. En helstøpt pakke fra unge folk.

Fullt hus på Scandic Havet
På Scandic Havet befant de store publikumsmasser seg. Her gikk en dobbeltkonsert av stabelen; først ute var Lill Lindfors med sitt svensk-norske ensemble. Lindfors kunne sikkert fått en mannevond okse til å spise av hånden hennes; hennes fullstendige publikumskontroll minner på en måte om Halvdan Sivertsens. Tilskuere som prøver å snike seg bort i baren eller ut for å tisse blir varmt og nådeløst outet fra scenen.
Lindfors’ band er en solid gjeng: Mads Norrefalk, Hans Backenroth, Thomas Dahl og Rune Arnesen. Bandet framstår som en slags musikkens BMW – elegant, velkonstruert, diskret, og i besittelse av flere hestekrefter enn det som kan brukes iht. lokal lovgivning. Lindfors selv improviserer i begrenset grad rent musikalsk, men er relativt raus med å slippe til musikerne, som åpenbart koser seg.

Saken fortsetter under bildet

Lill Lindfors med band (foto: Andreas Fliflet)
Lill Lindfors med sitt norsk-svenske ensemble (foto: Andreas Fliflet)

Etter en kort pause entret Hovedøen Social Club scenen. Det er sikkert kjent for de fleste at Sverre Indris Joner her kler av norske tradisjonelle populære sanger til sin melodiske kjerne, og kler dem opp igjen i cubansk drakt. Konseptet viser med all ønskelig tydelighet arrangeringsfagets betydning det musikalske sluttresultatet, og HSC nyter stor respekt for sin stilistiske autensitet. Mens D.D.R oversetter teksten når D.D.E skal tolkes (f. eks. «Hier wird es Leben, Rai-Rai!»), beholder HSC språket (som framført av Sergio Gonzalez) men oversetter musikken. Bodø Big Bands blåsere leverte solid troppeforsterkning på andre halvdel av showet og hadde hatt nok å henge fingrene i i tiden fram til konserten; Joner arrangerer ikke for Leikestove. Det var noe vanskelig å høre detaljene skikkelig pga. lydmessige forhold; jeg er usikker på om riggen var optimal eller om det er lokalet som vanskeliggjør transparent lydformidling mot bakre halvpart av salen.

Jamavslutning
Den annonserte jam’en på Paviljongen framsto en times tid etter at Hovedøen avsluttet sin konsert som en fest uten vertskap. Det er på grensen til risikosport; man baserer seg da på at musikere som måtte være der organiserer seg selv. Man hadde hellet med seg lørdag, siden flere ensembler hadde funnet veien dit. På dette tidspunkt målte det signifikante støynivået hos publikum uansett 7,8 på den logaritmiske Skarvenskalaen, så jazzinorge.no’s utsendte tok etter en stund som en forsøksordning fornuften fatt. Kort tid etterpå var alle lys slukket i anmelderetasjen på Grand Hotel.

Andreas Fliflet

 

Fra forsiden

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM

Stein på stein, krone for krone

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM: 8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren publiserer vi flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Terje Mosnes skriver her om den nye organisasjonens første tid.

Meld deg på vårt nyhetsbrev