Et vakkert samarbeid

Av Arild R. Andersen

Helge Lien er blant disse som kan feste pianolinjer i deg og få dem til å vandre på repeat i hodet ditt. Vi har noen av disse pianistene her i landet. Eyolf Dale og Espen Eriksen er to av dem, men ingen av de tre nevnte likner urovekkende på hverandre. Det er en edel kunst å få en søt melodisnutt til å være noe mer enn forbigående. Få den til å feste grepet og vinne oppmerksomhet. Knekke det tilsynelatende enkle og by på substans.
Det innledende pianotemaet på «Adam», åpningssporet på «Funeral Dance», bærer i seg den lettbente invitasjonens kvaliteter. Det bukter seg et par runder før Tore Brunborgs saksofontone avgir varme til uttrykket og kvesser musikken. Gir den skarpere egg, før Helge Lien spiller ut den romantiske siden sin. Det er riktig vakkert avlevert, beveger seg med nerve og puster ubesværet.
Helge Lien Trio og Tore Brunborg er ikke ute etter å vrenge sjarmerende jazztradisjoner. De lar instrumentene synge sympatisk og søke seg fram mot det menneskelige. «Aprés un Réve» skyves nennsomt fremover av bassist Johannes Eick og trommeslager Knut Aalefjær.

Musikk handler om sang, dans, liv og død. Denne viktige erkjennelsen fikk Helge Lien av sin lærer og mentor Mikhail (Misha) Alperin, den ukrainske pianisten som døde i 2018. Albumet «Funeral Dance» er til minne om han. Lien forteller at Alperin snudde verden på hodet for han da han var 19 år og at Misha fortsatt øver stor innflytelse på virket hans.
Rett etter Alperins bortgang ble Helge Lien spurt om trioen kunne tenke seg å samarbeide med Tore Brunborg om et bestillingsverk til Maijazz. Det kunne de, og konserten fant sted i 2019. Da kvartetten fortsatte å spille sammen etter dette, oppstod tanken om et album, og slik ble det altså.

Låta «Funeral Dance» er dedisert til Mikhail Alperin, og det må være lov å snufse litt mens man danser inni seg. Det låter alvorlig vakkert og vakkert alvorlig. Liens spill er kjærlig og andektig. Det ugjenkallelige kan gjerne klinge sånn. Det er sorg i Brunborgs tone og mørkt i alle kroker. Begravelse i hver bevegelse.
Når «Kaldanuten» følger like etter, fortsetter kvartetten å holde avstand til lystigheten. Det er lengsel i dette stykket, og det har et godt og særegent arrangement. Kanskje det er rytmen i ganglaget på vei mot toppen vi hører.
I «Gupu» får vi både lyrisk forsiktighet og solistisk ynde og kraft. Man blir ikke utfordret av å lytte på musikken til Lien og Brunborg, men den gir velvære. Den forførende kvaliteten er virksom.
Når vi kommer til «Bømlo», blir jeg likevel litt overrasket. Den har en åpen form og stiller seg litt på siden av de stykkene som tar deg inn umiddelbart. Det er et variasjonsgrep som gjør seg. På albumets avslutningsspor, «Sævelid», er vi tilbake i den myke og vitale elegansen igjen. Brunborgs saksofon reiser seg, og han spiller med følsom muskel. Dette sporet kan gjerne stå som bilde på hans vellykkede samarbeid med Helge Lien Trio. Pianisten er i sitt ess, og de fire musikernes estetiske linje får spille seg ut. Riktig fagert – og med høy grad av selvtillit.