«A View of The Moon (from the Sun)» cover
Mette Rasmussen & Chris Corsano
«A View of The Moon (from the Sun)»
Clean Feed/Musikklosen

Et helstøpt tospann

Chris og Mette finner tonen, og levende musikk oppstår i det fri.

I en duo fins det fint lite å skjule seg bak. Derfor passer formatet ypperlig for utøvere med ekspressiv legning, slike som Mette Rasmussen og Chris Corsano. De bærer åpenbart på mye som vil ut, og de har evne til å omsette det indre trykket i råskap så vel som sart eleganse. Altsaksofonisten Mette Rasmussen har noen allerede rukket å sammenlikne med Albert Ayler. Det er et kors å bære, men hun trenger det strengt tatt ikke. Poenget med Rasmussen er nemlig at hun har etablert en personlig og utforskende tone med eget liv. Jeg har brukt litt tid på å få ørene opp for henne. Det er i grunnen dette nye albumet med Corsano som gjør meg overbevist. Årsaken til at det har tatt tid, ligger i de kraftfulle og storvokste konstellasjonene jeg har hørt henne i. Der har detaljene i spillet hennes ofte hatt trange vilkår. I duo åpner rommet seg fullstendig.

Den tonen som treffer deg i åpningen av «Many People Were Scandalized – Some Still Are», har borende effekt. En insisterende kvalitet å bøye seg for. Og det fine er at klangen i saksofonen har egen tekstur. I løpet av albumets første minutter har Mette Rasmussen formidlet at budskapet hennes er sammensatt. Chris Corsano er på sin side et kruttlager. Han kan opptre som virvel, men også slipe ned uttrykkene til det friksjonsfrie. Amerikaneren er en god lytter. Så har han da også lang og bred erfaring fra samarbeid med nokså forskjellige artister. Fra Paul Flaherty og Björk til Nate Wooley og Sunburned Hand Of The Man. I duo med Rasmussen beveger Corsano seg mellom midtpunkt og periferi. Han er anfører, men også dekoratør. Jeg hører aldri at de går i veien for hverandre. De to beveger seg i duo-sirkelen som to nære boksevenner i ringen.

«Let´s Have a Raincheck on The Franchise» er en samtale i fortrolighet, men også en dialog for trente ører og en krangel for åpen scene. Lyd og stemning skifter. Hvert stykke har sine egne steder. De to har spilt sammen gjennom fem år, og opptakene på dette albumet ble gjort i 2015. Den tryggheten de formidler ytterligheter med, er forbausende. De kaster seg ut i «Well Now, There, Then», uten ønsker om å virke innbydende. Saksofonen slår sprekker. Trommene åpner sår i musikken. Slikt er umulig å forholde seg likegyldig til. Det de gjør, har selvsagt mange referanser, men måten de gjør det på, lar selvstendighet møte tradisjon på uanstrengt vis. Det går an å holde noe fast mens man beveger seg videre. Når man har det sånn at man liker seg som lytter i det frie feltet, er denne duoens område et virkelig bra sted å være.

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev