Et frigjørende samarbeid
Disse fire søker seg vekk fra tradisjonene og inn i det uprøvde.
Den norske folkemusikken hadde ikke vært seg selv lik uten hardingfele. Det hadde ikke dagens samtidsjazz vært heller. Hadde Myllarguten levd i dag, ville bandet hans ha utgitt plater på Hubro. På «Strypetak» er det Anne Hytta som spiller fele. I Parallax spiller spiller Torstein Lavik Larsen trompet og perkusjon, Are Lothe Kolbeinsen gitar og Ulrik Ibsen Thorsrud perkusjon og sag. Folkloren er rik på dyster fortelling og mørkt stoff. Det er musikken til Parallax + Hytta også. Den kan dra seg fram som korstrollet hos Hans E. Kinck, male fram angstfarger og slå an klanger som setter seg i mellomgulvet. Hva som er vakkert i denne kvartettens verden, kan ha styggedom som drivstoff for framdriften.
De fire spiller med brekket på i åpningsnummeret «Stille». Det låter grovt og saktmodig, og det piper urovekkende. Musikkens melankolske stemningsleie er i gode hender. Dette er velformulert alvor på vei gjennom kledelig tussmørke, og jeg liker meg gjerne i skumringstimen. Lydene som produseres og utkastene til melodi, har fin kontrær kraft. Parallax + Hytta spiller til side for det innlysende. Musikken byr på overraskende øyeblikk og strekk som setter særpreg i sentrum.
Den tørr-preparerte gitarinnledningen i «Fonnstille» holder følelsene inni seg. Resten av bandet mingler inn og vrir på innholdet. Det er finstemt og mykt levert. Så er det «Gråkrøll» som er et opptog med klagesang på repertoaret. Instrumentene tar fram overraskende sider ved seg selv. De klangene man hører, kan være vanskelige å identifisere. Det innbyr til nærlytting.
Det improvisasjonsområdet kvartetten beveger seg rundt i, er grundig utforsket. Det gjør det krevende å åpne inn mot noe eget, skape en friskhet som treffer og meisle fram uttrykk som står seg. Jeg syns Parallax + Hytta lykkes bra. De formidler med en tilstedeværelse som kjennes og samler seg om bevegelsene på troverdig vis. Jeg tror de har overrasket hverandre underveis. Det høres iallfall sånn ut på gnisten.
Og hvordan går det med hardingfela? Jo, den klarer seg utmerket, også med binders festet til strengene. Anne Hytta skaper mørkefest i Parallax´ verden, og Parallax får fela til å åpne seg innover. På mørkefest kan det meste skje. Bare hør på «Ljosing». Det som foregår i krokene der, er ikke ment for lyset. Det byr seg fram med egen flamme, i et langsomt sig der underfundige lyder trives i hverandres selskap. Som om vi hører ukjente dyr og vesener våkne i en skog med trær vi ikke kjenner. Det låter ganske eventyrlig og frigjort.
