Et album å glede seg over

Det er ingenting å si på dramaturgien i åpningslåta «Colors». Heller ikke på den klebende kvaliteten. BangBang Watergun avfyrer noen voksne lydladninger og lar dem slå ned, omgitt av lett fengende melodi. Før vokalist Ragnhild Moan inviterer inn med glød og ujålete form. Det er stilfullt gjort og har disse knekkene i linjene som fester seg. Vokalen til Moan er ikke oppsiktsvekkende, men den treffer med en uanstrengt inderlighet. Bandet teller i tillegg til vokalisten, Erlend Andreas Tredal og Sigmund Vestrheim på bass og trommer, Ask Vatn Strøm på gitarer og David Andreas Emhjellen på tangenter. Det er rocken og jazzen og popen og hip-hopen som er ute på tur, og de bærer oppakningen sammen.

Jeg er ikke enig i at BangBang Watergun er nyskapende, slik presseskrivet hevder. Men det bandet måtte mangle på den fronten, tar de igjen i treffsikkerhet og utstråling. Musikken har lek og smitte i seg. Den drar avgårde på måter du blir med på. «Follow Me» har dyp og tøff framdrift, med små mothaker og skakke innsmett, mens «Wine» er som skapt for Moans myke utlegninger, om et skjørt forhold som mangler utsikter til langt liv. Musikerne er sparsommelige og får sangen til å være det teksten formidler. Et slags slentrende vemod gjennom gåtefullt landskap.

«Other Things» er en kort instrumental med et sugent basstema og innfallsmetodisk tilbehør. Dette litt løsslupne og rent instrumentale hadde albumet tålt mer av. Ja, det hadde ikke gjort noe om instrumentene hadde fortalt litt mer om seg selv. Så kommer tøffingen «Disperse»  og slenger disse innvendingene ut på dansegulvet. De barske, korthugde riffene egger seg innpå og gjør seg til venns, mens det beveger seg på innsiden. Den kjølige elegansen har et menneskelig vesen. Moan lar den iboende rytmen i språket få sjanse til å vise seg. Evnen til å få vokalen til å ride på groover og utløse en overordnet kvalitet, er gjennomgående. Musikken har mange lag og er deilig flertydig i sin tiltalende væremåte. Det er til å bli glad av.

«Bother» er en nedstemt betraktning rundt dårskap. Om det å forstille seg, kanskje. Tekstene er i all hovedsak skrevet av Ragnhild Moan og Erlend Tredal. All musikken er utformet av BangBang Watergun. Det er åpenbart at hvert enkelt medlem i bandet fremmer en estetikk som tjener et samlet uttrykk. For selv om de tolv låtene har ulik karakter, har de først og fremst åpenbare familietrekk. På sitt beste fungerer BangBang Watergun som en sjarmoffensiv smarting av en danseglad fargeklatt med sterk formidlingsevne.