Endelig kom åpen klasse-dagen på Sildajazz

Av Filip Roshauw

Selv om den bare varer noen få dager, befinner seg i en by som ikke preges nevneverdig mye av den og antallet mennesker som deltar ikke er så stort, er det merkbart hvordan også jazzfestival i 2020 utvikler festivalbobler, hvor verden kommer litt på avstand. Kanskje det er nettopp på grunn av de små forholdene at bobla skapes i Haugesund, det kan godt hende, men det er uansett en selsom opplevelse å nok en gang sitte i Haugesund Billedgalleri, før Hanna Paulsberg Concept, og rekke å ta innover seg de stadig mer tilspissede nyhetene om nye nedstengninger, skjerpede regler og røde kort- og langtidsvarsler. Hersens… andre. Dramaet er reelt, for oss som er glade i utelivet både som arbeidsplass og oppholdssted, kan det knapt overdrives. Samtidig visste vi jo at nye, gufne tider ventet og det er en sorts trøst å finne i at man sitter der, i lyseblå stoler spredt over store avstander, og deltar i noe som ikke virker umiddelbart utrydningstruet. Hvordan ser jazzpublikumet ut under sånne forhold? Etter en liten festivalsesong går det an å fastslå at andelen diehards/kjentfolk/folk med alvorlige konsertvaner åpenbart er høyere enn vanlig – først og fremst fordi det er færre andre. På Sildajazz gir det siste seg først og fremst utslag i en merkbar mangel på den yngre delen av publikum. Det må nevnes at denne skribenten forlot festivalen før barnekonsertene på lørdag, men først og fremst sikter jeg her til musikkinteressert ungdom, som ikke nødvendigvis møter opp i store horder, men som likevel preger vanlige norske jazzfestivaler med intenst lyttende tilstedeværelse. Det er ikke rart at denne gruppen ikke er like synlig under rådende forhold – it´s the economy, stupid – men det er noe å tenke på for de norske jazzbyråkratene og arrangørene som faktisk er i rommet. Møtet på tvers av generasjoner i publikum – og møtene mellom etablerte musikere og folk som står på terskelen av scenen – er kanskje noe som krever ekstra innsats for å bevares under rådende forhold. Da han tiltrådte som Sildajazz-sjef, sa Andreas R. Meland noe om nettopp det: “i noen tilfeller, og kanskje i sterkest grad når man er ung, så handler noen store musikalske opplevelser om å føle seg sett. – Om å få bekreftet sin egen identitet.”

Hanna Paulsberg. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Ifølge de som ble igjen på lørdagen, var den unge delen av publikum synligere da, men en konsert med et band som HPC ville vanligvis vært et typisk sted nettopp for slike, viktige opplevelser i unge musikkliv. De feirer ti-årsjubileum i år som working band – fire skiver er det blitt, og på Moldejazz spilte de en forseggjort konsert med flere gjestespill. At de opptrer som kvartetten de tross alt er, derimot, har de faktisk ikke gjort i konsertsammenheng på tre år, får vi vite før konserten. Tida flyr – og særlig tiden de har tilbrakt sammen med trompetist Magnus Broo har vært vel anvendt. Men selv om kvintettversjonen av bandet står seg, er det en enda mer uhemmet opplevelse å høre dem når de er helt for seg selv. Konserten i det samme galleriet med Svein Olav Herstad Trio på torsdagen var preget av en litt mer forsiktig tilnærming det å spille uten forsterkning i et sånt rom. Fra første ansats ga kvartetten tilsynelatende beng i det, det får liksom briste eller bære der inne – det er uvisst hvor mye det går an å liste seg rundt eventuelle lytteproblemer. Fra undertegnedes sitteplass – plassert med god utsikt til Oscar Grönbergs tangenter – er det en tilnærming de får mye igjen for. Det handler liksom om flyt denne ettermiddagen, flo og fjære inn og ut av det som etter hvert er blitt svært gjenkjennelig materiale i en norsk jazzkontekst. At Hanna Paulsberg Concept har utviklet seg med årene er åpenbart, det er det band gjør. Fra det litt mer prøvende og forsiktige, til noe mer fullblods. Men det som er påfallende, er at Paulsberg fra starten av har skrevet musikk som bandet fremdeles får ting ut av. Måten de spiller disse distinkte melodiene er friere og mer detaljert enn tidligere – Paulsberg står stadig vekk og pusler med fliser og munnstykke når hun ikke spiller, kan hende hun ikke er helt fornøyd, men paletten hennes er uansett rik, ekspanderende – det er et fabelaktig, abstrakt og skronkete strekk der inne et sted, mens det andre ganger er mer luft i tonen, av den typen man ofte vektlegger når man beskriver soundet hennes. Det melodiske høydepunktet kommer når Trygve Waldemar Fiske, i sympatisk og romsterende samspill med en påfallende perkusjonsløs (og nesten litt svimete) Hans Hulbækmo drar i gang riffet på “Daughter of the Sun”, tittelsporet på bandets hittil siste plate, hvor Oscar Grönberg når bølgetoppen under sin solo, finner et svært sommerlig riff der inne et sted, kanskje det er en annen låt som jeg ikke drar kjensel på, eller kanskje det er mulig vei videre, før temaet er der igjen.

Kvartetten spiller en fyldig konsert, såpass lenge varer den at vi som skal forflytte oss videre til uroppføringen av Trond Kallevåg Hansens bestillingsverk Fengselsfugl i bystyresalen på Haugesunds rådhus ikke har mer enn den berømmelige tiden av veien – og knapt nok det. Det virker i det hele tatt ikke som at det å skape et sorts “kjerneområde”, der konsertstedene ligger tett på hverandre, er en tanke som preger planleggingen av Sildajazz. Snarere skal byen brukes i hele sin bredde, bokstavelig talt, og visstnok snuses det på å benytte seg av enda flere bedehus og lignende lokaler til neste år. Her er det på sin plass å nevne at jeg tidligere på fredagen dessverre ikke rakk å besøke felespiller og sanger Helga Myhrs solokonsert i Haugesund Bedehus klokken 14.00, men de som var der kunne fortelle om en rørende konsertopplevelse, noe som ikke burde overraske de som har hørt det fabelaktige albumet Natten veller seg ut, som Myhr slapp i fjor.

Trond Kallevåg Hansens bestillingsverk Fengselsfugl i bystyresalen. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Vi rekker uansett bort til Kallevåg Hansen og bandet hans like etter konsertstart i den vakre salen. Nok en konsert preget av rommet, uten annet lyddesign enn det musikerne skaper oppe på scenen, hvor også fiolinist Adrian Løseth Waade spiller gjennom amp. Besetningen er den samme som på gitaristen Kallevåg Hansens bemerkelsesverdige forrige album, Bedehus & Hawaii, og består av Ivar Myrset Asheim på trommer, musikalsk sag, glass og klokkespill, Alexander Hoholm på kontrabass, nevnte Waade på fiolin og den karakteristiske og høyt skattede skikkelsen Geir Sundstøl på pedal steel og gitar. Bedehus & Hawaii var et album som fant et stillferdig møtepunkt mellom bedehuskultur og nesten exotica-aktige, svale toner, som også ble filtrert gjennom Kallevåg Hansens gitarstil, hvor du også kan finne igjen gitarbehandling som knytter musikken til alternativ indie i fotsporene etter skikkelser som Thurston Moore. Kontrasten mellom hans gitarstil og Sundstøls umiskjennelige toner, kosmisk roots uten rølp, er garnet de andre musikernes strikkepinner møysommelig beveger seg igjennom. Det finnes en lignende behandling av stedsnær musikalsk arv på Fengselsfugl, som blant annet henter inspirasjon fra Kallevågs egne erfaringer som gitarlærer i fengselet i Oslo, i tillegg til gamle skillingsviser, blant annet skrevet av Gjest Baardsen. Et skakt, friskt og sorgmuntert blikk på det kjente og nesten litt trauste, der har du i grunnen mye av blikket som kjennetegner en del av det vi kaller åpen klasse-musikk i dag, og som gjør at musikken til en type som Kallevåg Hansen både tiltrekker seg folk som har lyttet til Ry Cooder og nyere nordisk jazz. Som med mange uroppføringer har ikke røra svellet ordentlig riktig ennå. De mer “eksperimentelle” strekkene, der Kallevågs forsiktige utmaling av åpne gitarakkorder står i sentrum, lider mest under det. Kanskje hadde man her hatt mer nytte av å se dem på en tradisjonell klubbscene, snarere enn i en sal som også er preget av arkivbildeprojeksjon på veggene bak bandet. Det er noe man også kan ta seg i å tenke når bandet mot slutten når seigt malende postrock-aktige, og riktignok fullt fortjente, klimaks. Men når bandet samles rundt de enkle, vakre melodiene, enten de blir spilt på Asheims sag eller Waades fiolin, er grepet fastere. Da er det en tålmodighet i Kallevåg Hansens musikk som griper lytteren.

Trond Kallevåg Hansen. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Høvleriet var gjenstand for de mest rocka konsertene på Sildajazz i år – Gammalgrass spilte der på torsdag, på lørdag skulle Lumen Drones og Elephant9 komme opp i fullt kok der inne, mens det på fredag var duket for Skarbø Skulekorps, med samme besetning som da de spilte på Mandaljazz tidligere i sommer. I likhet med Kallevåg Hansen er korpset hentet fra Hubro-stallen, og det finnes forsåvidt noen likheter, selv om de står langt fra hverandre i sound – en fortrolighet med konsepter hentet fra diverse alternative deler av rocken og en skrudd forkjærlighet for folkelig musikkultur, her representert gjennom korps-konseptet. Det siste har dukket opp mange steder under Sildajazz, jeg skrev om det i forbindelse med Fengselsfugl, også Gammalgrass representerer en virtuos lek med bygdekulturen og dragningen mot lokaler som bedehus og for den del bystyresaler sier noe om et ønske om å liksom legge bredden under lupen. Til syvende og sist tror jeg det er noe alle musikkelskere fra tid til annen gjør – vi hører noe som kanskje blir sett på som spesialisert musikk og tenker, “dette burde jo i grunnen kunne passe for de fleste”. Andre ganger kjenner vi igjen våre egne, sære tilbøyeligheter i noe som er svært velkjent og allment, som om et barndomsminne plutselig fremstår i et nytt lys. Oppgaven for en institusjon som en jazzfestival er i grunnen ikke bare å velge mellom smalt eller bredt, men å finne veier inn i musikkopplevelser som gjør at man oppdager det ene i det andre.

Trommeslager Øyvind Skarbøs syn på korps vet jeg ikke om han en gang kan redegjøre for. I likhet med andre som er vokst opp med det, virker han preget både av det som er fryktelig fint med den tiden, men også det som var fryktelig slitsomt. Her og nå fremstår han som en av landets syrligste konsert-konferansierer, med nokså hardhendte replikker og stikkeslag om hverandre, både sleivete og presise salver. Etter å ha sett et par konserter med dem, blir man ganske godt kjent med settet, som på et vis er svært variert – vi skal tross alt innom funk, en poprock-låt, fulle utblåsninger, knitreimpro, svære blåserhooks og i det hele tatt – men som også har veldig tydelige rammer oppi alt-kan-skje-stemningen. Som nevnt tidligere – litt som en korpskonsert, hvor veien fra sousamarsjer til storbandmusikk til mer eller mindre vellykkede arrangementer av poplåter hentet fra samtiden (både med og uten hermetegn) er kort. Som på Mandaljazz er inntrykket av at de tre aspirantene – Ivar Grydeland på pedal steel og gitar, Guoste Tamulynaite på keys og Torstein Lavik Larsen på trompet – i grunnen har vært bra for uttrykket. Lavik Larsens energiske utblåsninger er et høydepunkt, og både Tamulynaites uutgrunnelig skakke synthspill og Grydelands aggressivt frippertronics-aktige gitarbehandling her og der trekker musikken lenger ut mot det aparte enn det jeg kan huske at den første liveversjonen av korpset gjorde. Igjen er Signe Emmeluths brennende saksofonsolo, som kommer seint i settet, et ventet og markant høydepunkt. Et gjensyn gir også anledning til å studere bass-stilen til Chris Holm, som ser ut som om han har våkna i Skarbø-uniformen og som tar en nokså beskjeden plass i lydbildet når han ikke spiller bass-synth, noen ganger er det som om han spiller på den lille mustang-bassen med verdens bløteste og forsiktige pekefinger. Kanskje den kunne hatt en mer prominent og definert plass i lydbildet, som ved tidligere konserter er det øyeblikk i løpet av en korpskonsert hvor stillaset vingler og man lurer på om det faktisk mangler en musiker i lydbildet, at noen er hjemme med sykdom eller kanskje er på et turnstevne. Det er en vaklevorenhet som har sin sjarm, men som jeg kanskje skulle ønske at orkesteret brukte til noe mer – rammen er fin, men konsertene med dette bandet hadde muligens fått kjemien mellom scene og sal til å sitte enda mer ved å kaste seg ut i det spontane og uforberedte – det finnes jo i musikken de henter lisensen og konseptet sitt fra. Samtidig er det, særlig i sommer, et privilegert utgangspunkt å i det hele tatt si at nyhetens interesse daler litt når man har hørt settet deres et par ganger. Først og fremst er dette et band som fortjener en normal festivalsommer en gang i fremtiden – på sitt aller beste er de en allsidig sjarmbombe som virker skapt for ettermiddagskonserter på utescener. Akk, ja.

Skarbø Skulekorps. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Kan Sildajazz 2020 oppsummeres? Det knyttet seg spenning til festivalen, både etter at de skiftet ledelse i høst, og etter at våren kom med omveltningene sine. At den i det hele tatt finner sted er en liten triumf som de tar med seg inn i 2021 – og for jazzlivet generelt sett kan man faktisk om noen uker se tilbake på en festivalsommer. Med mange konserter hvor det naturlige publikumspotensialet er under 200, samt at sitteplasser i grunnen er sånn man alltid har ordnet seg på konsert, er det ikke så rart at jazzen har klart seg bedre enn de fleste andre deler av konsertlivet. Sånn sett skal man nok tone ned festtalefrasene, men joda, et fyndord som improvisasjon, hos musikere, frivillige, festivalledere og teknikere, har preget sommeren. Før og etter konserter snakkes det forsiktig om de positive tingene man kan hente ut av en slik nullstilling. Man skal ikke male bildet rosenrødt, åpenbart taper man mer enn man vinner på slike forhold, alt svekkes – men det er noe med mye av denne musikken som blomstrer i trange kår, og det synes også på denne festivalen. Det skulle selvsagt vært mulig å suge på den karamellen i enda større grad – naturlige møteplasser utenom konserter, for alle som er på festivalen, er et savn. Men når de har forlatt de ulike konsertene som faktisk har funnet sted, har sommerens publikum kunnet gå hjem med opplevelser som tydeliggjør det felles eierskapet man har til disse hendelsene, at vi skaper dem ved å møte opp. Det er ikke verst, bare det – så optimistisk var det få av oss som var for noen måneder siden.