«The Big Rip» cover
Pangpang
«The Big Rip»
Smia Records

En styrketår for trioformatet

Gitar, bass og trommer kan fortsatt fortelle gode historier.

Rockens gitartrioer på 60- og 70-tallet hadde vokalister i besetningen. Likevel er det gitaren og det den uttrykte, som har blitt stående etter disse trekløverne. Det gjelder for The Jimi Hendrix Experience, og delvis også for Cream. Taste og Groundhogs er også eksempler på trioer med vokalister, der gitaren dominerte midtfeltet. I jazzen kunne gitaren stå for sangen. Wes Montgomery og Jim Hall fylte hele rommet med bass og trommer i ryggen. Etter hvert utviklet det seg et blandingsspråk blant gitarister. John McLaughlin ble hovedrepresentant for jazzkyndige utøvere som forsynte seg av rockens estetikk og uttrykksmønstre. Det grodde som kjent fram en hel jazzrockverden der gitaren trivdes ualminnelig godt.

Siden tusenårsskiftet har flere av trådene fra denne historien samlet seg i powerjazzsjangeren. I denne perioden er Scorch Trio det beste bandet jeg har tilbrakt tid med, i det kraftfeltet Pangpang også kan sies å operere. «The Big Rip» er Pangpangs album nummer to, og bandet består av bassist og komponist Håkon Norby Bjørgo, gitarist Sander Eriksen Nordahl og trommeslager Ivar Myrset Asheim. Vi kjenner de tre fra Bear Brother og Billy Meyer.

Pangpang er åpenbart ute etter å forfriske og forløse potensialet i det godt brukte formatet de har valgt seg. Musikken deres lever ifra start. Det første jeg hører, er en gitarlyd jeg liker. Den er tørr og sprø og lett fuzzy og rå i veven. Så er det trioarrangementene og linjene som har nok egenart til å virke tiltrekkende. Den litt kantete væremåten spilles smidig av de tre utøverne. Bass og trommer har framskutte posisjoner, og de tre instrumentene har likeverdige stemmer i fortellingene. Midt i det første og lengste nummeret, «The Big Rip», velter bandet seg ut i det fri. Da svekker de særpreget sitt, men poenget er kanskje å vise hvor elegant de kommer seg tilbake til det mer rifforienterte igjen.

«Miniature 1» er en liten og søtladen sak med klang av Rypdal, mens «Freedom Passion Spiral Dance» gynges i gang av levende bass og trommer. Hele inngangspartiet i denne låta har godt løft i seg. Gitarsoloen som følger, har denne fine tilbakeholdenheten som Eriksen Nordahl åpenbart liker. Det gjør for øvrig jeg også. Det er flott å høre hvor tett de tre er på hverandre og hvor uanstrengt de omgås. Albumet har åtte spor som alle står fint i sitt eget. Nakenheten i «Nuclear Submarines In The Sky» er en kvalitet. En annen er nøysomheten i «Old Beginnings». «The Big Rip» er et album med god overbygning, og Pangpang er et band der medlemmene gjør hverandre gode. Musikken er en styrketår for trioformatet.

Fra forsiden

Nyhet

Oslo Jazzfestival samarbeider med Munch

Oslo Jazzfestival og Munchmuseet blåser liv i konsertserien Jazz på MUNCH denne våren med Arild Andersen Quintet, Hedvig Mollestads Weejuns og Marthe Lea Band.

Meld deg på vårt nyhetsbrev