«Bayou» cover
Thomas Strønen/Ayumi Tanaka/Marthe Lea
«Bayou»
ECM/Naxos

En sterk og stillferdig henvendelse

Trioen spiller fram et fellesskap med finstemte kvaliteter.

Det låter både lekkert og innbydende, men det stikker noe under. Denne musikken vil deg noe mer enn å være delikat. Den har en åpenhet og en ro som smører opplevelsen og en dragning som trekker deg inn. Det fins en mørk underside som spiller med, en slags tvetydighet som tar seg inn i selve væremåten. Pianist Ayumi Tanaka har vi hørt i Thomas Strønen-ensemblet Time Is A Blind Guide. Trioen med klarinettist, vokalist og perkusjonist Marthe Lea er ny. Eller: de tre møttes jevnlig over en tid for å utforske, improvisere og finne en vei, og «Bayou» ble innspilt sommeren 2018.

Musikken er skapt av en samlet trio, bortsett fra åpnings- og tittelsporet «Bayou». Det er basert på en tradisjonell norsk folketone. Marthe Lea synger den med følsom innestemme og skaper en atmosfære som blir med videre inn i minimalismen. Musikken kan være doven og tilbakelent, men den tetner også til på sin egen reflekterte måte. Strønen, Lea og Tanaka er rause med å gi hverandre rom. De har et samliv vi kan lære av. Dette elementet av forsiktighet trekker meg nærmere og holder på lyttelysten. De har funnet et estetisk fellesskap, og de dyrker det med sensitivitet. Musikken inneholder flere stiltrekk, men de fleste kan samle seg i det kontemporære. Jeg tror de tre spiller det de hører og går dit de blir trukket. Intuisjonen spiller på lag med dem. Erfaring og ferdigheter fremmer poesien i uttrykkene.

Partier i musikken får meg til å tenke på knopper som brister. Ikke som i det kjente diktet, for her hos trioen gjør det ikke ont. I dette trekløverets verden kommer fødslene uten rier, som smidige slipp av nytt musikalsk liv. Ayumi Tanaka kan spille med en varsomhet som er direkte forlokkende. Det kan Lea og Strønen også. Klarinetten er rik på klang og farge, selv i de mest stillferdige henvendelsene. Trommene kan svulme avdempet. De utgjør en verden i seg selv. Alle tre vet å holde tilbake, og de formidler en kraft som er lånt fra stillheten.

Musikken på «Bayou» er et gjennomført felles anliggende. Ingen av musikerne opptrer som solister. Hvert instrument får sin plass i lyset, men det er samhandlingene som gjøres til poeng. De tre setter virkelig nerve i saktmodigheten. Sender opp fyrverkeri, uten at det smeller – eller regner glitter. For meg er denne vitaliteten helt avgjørende. Den fins i de hviskende fragmentene som finner sammen. I de musikalske nyskapningene som improviseres fram. «Bayou» tilbyr et meningsbærende avbrekk. Et rom å la seg bevege i. Det er et album for hjerte og hjerne, der pilene i musikken peker i samlet retning. Jeg har oppholdt meg lenge der inne, og jeg kommer til å vende tilbake.

Fra forsiden

Nyhet

NTT spiller «Inneklemten» for tomme gater

Saksofonkomet Elisabeth Lid Trøen trår varsomt, det gjør sannelig Jonas Sjøvaag også, vi har en ny utgave av Ti Tette, og i et litterært essay kommer korpsånden til syne.

Meld deg på vårt nyhetsbrev