Årets Punkt festival starter med en feiring av den ene and only Sidsel Endresen.
Av Arild R. Andersen
Jeg slår på stortrommer og sender opp fyrverkeri når Sidsel Endresen fyller 70. Ikke fordi hun er blitt gammel, men fordi hun har gitt meg så mange gleder gjennom de siste 3-4 tiårene. Disse gledene handler om å bli berørt. Ingen andre vokalister treffer meg på en så stor flate som henne. Hun kan synge «Fifty ways to leave your lover» så du kjenner det og eksperimentere med stemmebruk som taler til deg. Sidsel Endresen har sine helt egne steder. Der hun bruker stemmen, synger det av meningsbærende egenart.
Her på toget mellom Drammen og Kongsberg, med utsikt mot småindustri og nyslåtte jorder, sitter jeg og tenker på vokalistens plateutgivelser på ECM, samarbeidene med Bugge Wesseltoft, Christian Wallumrød, Stian Westerhus og Jan Bang. Soloopptredenene hennes! Jan Bang og Erik Honoré ser på Sidsel Endresen som en av de viktigste inspirasjonskildene til at de startet Punkt festivalen i 2005. De som skal feire henne fra scenen i Kristiansand i kveld, har alle samarbeidet med henne og latt seg inspirere. Vi ankommer Nordagutu stasjon. Telemarkskogen står tett. Kanskje de holder på med lydprøvene der nede i Punkt-byen nå.
Før Sidsel skal feires, er det duket for trio. David Toop, Torben Snekkestad og Søren Kjærgaard. De kan gi åpenheten gode vilkår. Jeg er så godt som uten oppfatning av hva som venter oss. Disse tre musikerne har på hver sin måte befattet seg med mange forskjellig uttrykksformer. Jeg håper de vil overraske.
Vel ute på scenen er det saksofonen til Snekkestad som kommer nedenfra, med en skinnende tone og vital kraft. Den blir omsluttet av Kjærgaards elektroakustiske forsyninger. Disse to kjenner hverandre og er aktuelle med albumet «Another way of the heart». Hva David Toop spiller på, er vanskelig å se, men han produserer lyd med livets rett. Så er det Snekkestad som først får musikken opp i lufta, og det er virkelig fugl i mye av det denne trioen gjør. Jeg tror de har en egen akademisk samstemthet i bånn. Musikken kan komme i bølger, helt uten skumtopper, som forsiktige dønninger, hvis sånt fins. Den kan også stå stille og vibrere.
David Toop. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Når Kjærgaard tar roret med flygelet, er vi helst i samtidsmusikkens grep. Han tar seg råd til å være dramatisk og eksplosiv. Jeg syns uttrykkene deres skinner tydeligst når de gjør dem helt stillferdige. Som når Søren går inn i pianoet og Torben puster i trompeten. Da taler skjørheten vakkert til oss. Toops kommentarer til det som foregår, oppleves som sterke betraktninger med fin vri. Knirkene hans fester seg godt til Kjærgaards tunge klanger og pudderaktige spill. Det er til å lukke øynene av og bare ta inn. Og det er klart vi kan. Musikken fortsetter å drive seg selv fram av gode idéer og godt spill. Når Toop gnisser på ballongen sin og benytter seg av de mange remediene han har på bordet foran seg, holder trioen seg med overraskende lyd. De holder seg liksom i samme innhegning samtidig som de bretter ut et vidt uttrykksfelt. Toop, Snekkestad og Kjærgaard spiller et kort sett, men fyller det stort. «Traversing Sonic Territories» kaller de prosjektet sitt. Det gir grei mening.
Stian Westerhus. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Så er tid for Sidsel-hyllest, og den er delt opp i fire bolker. Først ut er Stian Westerhus, alene med gitar og stemme. Den beskrivelsen kan få noen og enhver til å tenke på visesang, men det er dette definitivt ikke. Det som kommer, er storvokst og ekspansivt. Mektig og direkte. Westerhus stryker buen over gitarstrengene og får sounden til å svulme, uten at det låter pompøst. Han har også en sterk stemme. Bygd for mørke så vel som falsett. Et stort spenn. Og det er bare fint å bli minnet om Scott Walkers siste arbeider. Så hører vi de lave klikkene fra gitaristens bokser, før musikken beveger seg på et langsomt sig av klanger. Det er vakkert på en litt rystende måte. Når man er i rom med en gitarpioner, er det spennende å lytte, fordi man ikke vet hva som kommer. Det er dessuten deilig å senke seg ned i de høyrøstede anslagene han slipper fra seg. Melodilinjene i de sangene vi får høre, kan ha popsmak i svingene. Stian Westerhus´ kombinasjoner er unike. De setter et veldig tydelig avtrykk og er helt i Sidsels ånd.
Nils Petter Molvær. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Så er det akustisk piano og trompet som skal på. Og en porsjon mangel på selvhøytidelighet. Django Bates og Nils Petter Molvær. De to var med og gjorde ECM albumene «So I Write» og «Exile» med Endresen, og de henter stoffet sitt derfra i kveld. Når de to finner sammen over piano og trompet, står musikken av seg selv. Disse to er jo formidable. Så synger Bates «Spring» fra «So I Write», og vi blir tatt med til et sted denne sangen neppe har vært før. Han forteller også en historie fra innspillingene og gir feiringen av Sidsel en varm og humoristisk snert. Deretter synger de to et av de vakreste diktene som er skrevet på norsk, «Hestene står i regnet», i engelsk oversettelse slik det kan gjenfinnes på 1990-albumet «So I Write». Det er rørende, men det er ingen tvil om hvem som synger best av Molvær eller Molværs trompet. Vi får mer pianotryllerier og trompetpoesi. Dette overraskende bidraget fra Django Bates og Nils Petter Molvær vil bli stående.
Erik Honoré og Jan Bang. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Scenen ryddes igjen og fylles av Jan Bang, Erik Honoré, David Toop og Michael Duch. Det stiger fram et nettverk av forsiktig lyd det er godt å fanges opp i. Den kommer med små plutseligheter av velmenende kontraster som kler forsiktigheten. Toops fløyte har lengsel i tonen, og det er eventyrlighet i det vi hører. Midtøsten er inne i musikken et kort øyeblikk, høres det ut som. Det er skrikene fra Toops rariteter også. Dette låter ladet og har en fin nødvendighet i seg. Kommer fra et konsentrert sted. Det er virkelig godt å høre på. Så hever kvartetten stemmen og setter sin egen lavmælthet i relieff. Jeg strekker ørene ned mot scenen. Duch´ smakfulle basspill tjener helheten på glimrende vis. Disse fire kler hverandre, og det er virkelig en kunst å få kjøligheten i elektronisk musikk til å varme. Jeg hadde gjerne sett at de holdt på en stund til.
Bugge Wesseltoft og Solveig Slettahjell. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Siste runde er det Bugge Wesseltoft og Solveig Slettahjell som skal ta seg av. Bugge forteller historien om den gang pianokrakken knirket i en seriøs, finsk konsertsal, noe som medførte et ti minutter langt latterinnslag fra duoen Sidsel og Bugge. Etterpå måtte Sidsel fortelle publikum at latterinnslaget ikke var ment som en del av konserten. Slettahjell og Bugge gjør «Okay». Den er vel hentet fra «Duplex ride», og kveldens versjon er god. Solveig Slettahjell har en kraft og en tydelig henvendelse som kler sangen, og Wesseltoft vet jo hvordan man akkompagnerer på denne, for å få den til å heves. Det er også flott å høre Slettahjell takke Sidsel Endresen for hvem hun har vært og er. Både som menneske, venn og lærer. Så tar de sannelig meg «Fifty ways to leave your lover», og jeg kjenner noe røre seg der oppe i tårekanalen. Dette er det både klasse og historisk sus over. Slettahjell har sin egen twist, og Bugge legger inn disse godhjertede mellomspillene som er hans. Så er det med ett over, og alle musikerne kommer ut på scenen. Det har vært en sammensatt kveld og en verdig hyllest. Sidsel får blomster og deler ut klemmer til alle musikerne. Det er hun som får den mest rungende applausen. Det skulle bare mangle. Nå gleder jeg meg til å følge Sidsel Endresen videre.
