Når Jason Moran og Ole Morten Vågan omfavner hverandre ved konsertslutt, forstår vi hvorfor.
Det har gått 12 år siden Jason Moran inntok posisjonen som en av mine favorittpianister. Det var med albumet «Ten» der han spiller i trio med bassist Tarus Mateen og trommeslager Nasheet Waits. Denne utgivelsen har jeg vendt tilbake til gang på gang. Jeg var kjent med de tidligere Blue Note-utgivelsene hans, men «Ten» ble døråpner for meg. Når Trondheim Jazzorkester og Jason Moran starter denne kveldens konsert, så gjør de det med en låt fra 2003-albumet «The Bandwagon». «Ringing My Phone (Straight Outta Istanbul)» tar oss rett inn i den samtalen tittelen refererer til. Og det er samtalen som blir musikken, gjennom intrikate arrangementer som får meg ut på tuppen av stolsetet.
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
All musikken vi skal høre, er skrevet av Jason Moran og arrangert av orkesterleder og bassist Ole Morten Vågan. Moran har tatt initiativ til å gjøre opptak av konserten i kveld og den han og orkesteret skal gjøre i Saalfelden på lørdag. Så begeistret er kveldens stjerne for Trondheimorkesteret. Det er bare å håpe på plate. Men nå er vi på Munch der Jonas Kullhammar hever saksofonen til sang. Han bruker de lukene han får i løpet av kvelden til å spille mening i musikken, og det er han ikke alene om. Denne utgaven av Trondheim Jazzorkester framstår som en parade av musikalsk tilstedeværelse, et kjede av utøvere med eierskap i det de spiller.
Enten arrangementene er seige eller skarpe, så snakker de til oss. Og de vriene taktskiftene fremstår som smakfull snacks. Hans Hulbækmo spiller trommer. Der ligger noe av forklaringen. Variasjonsbredden i uttrykk er stor. Med 14 musikere på scenen kan de spandere både trio- og kvartettrunder, og flere av disse småtteriene har noe stort i seg. En annen side ved musikken er kontrastene mellom åpne, lette melodier og tettpakket alvor.
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
«Wind» er hentet fra «The Armory Concert», og vinden kjenner alle. Den kan være både heftig, svak, bitende og skarp. Komme fra siden eller bakfra. På Munch kommer den forfra og treffer meg på flere av de stedene jeg helst vil treffes av musikalsk vind. Jason Moran får ingen dominerende plass, men den plassen han får, vet han å utsmykke. Han har en usedvanlig sterk evne til å plukke fra jazzens stilhistorie og få elementene til å tjene et moderne uttrykk. Han spiller med nydelig innlevelse gjennom «Foot Under Foot», en komposisjon som er hentet fra albumet «Black Stars», der Moran har med seg Sam Rivers på tenorsaksofon. Rivers er ikke her i kveld, men det er både Eirik Hegdal, Karl Nyberg og Mette Rasmussen, og de gjør fin-fine figurer både i ensemblespill og som solister. Det gjør også trompetist Eivind Lønning og cellist Joel Ring. Ja, alle sammen hadde fortjent å bli nevnt.
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival
Den som binder konserten sammen, med småprat mellom låtene, er Ole Morten Vågan. Med munterhet, ironi og tørrvittige utsagn. Han er en slags stand-up musiker av ypperste merke, nesten like morsom som Jonas Kullhammar kan være. Vågans basspill dekker et veldig uttrykksregister, fra det smakfullt enkle til det offensivt nødvendige. Han introduserer «Spoken In Two (Tear)» som en av sine Moran-favoritter, og det er virkelig et lyrisk stykke som lever vakkert i Trondheimgjengens hender. Helt mot slutten er det vokalist Sofia Jernberg som griper oss. Den stemmen kan åpne hjerter. Hun formidler et tekstutdrag fra Toni Morrisons «Song Of Solomon» som starter med ordene «And talking about dark! You think dark is just one color, but it ain´t». Det siste som skjer i konserten, er at Jason Moran vender blikket utover mot publikum og gjentar det samme tekstinnholdet. Så rekker vi litt rungende applaus før Vågan og Moran omfavner hverandre.
