Jazzknappleik - Bergen Jazzforum, 14. august 2020

En improfestival er født

Jazzknappleik 2020 ble den første av det vi bare kan håpe blir en lang tradisjon med vestlandske todagers improvisasjonsfestivaler.

Tekst og foto: Susanne Lohne Iversen

Paal Nilssen-Love og Jens Borge er initiativtagere for prosjektet, noe du kan lese mer om i denne ukas Now’s The Time. Uansett, konseptet er som følger: to byer, to kvelder, en konsert i hver by med åtte musikere fra hver by satt sammen i fem nye, u-utprøvde ad hoc improvisasjonskonstellasjoner.

Det er spennende å se disse musikerne, mange av dem svært erfarne i samtidsmusikk og frijazz, andre nyere tilskudd, i en setting der de ikke visste helt hva de kunne vente seg. Som tilskuer kunne man observere dynamikken etablere seg i de ulike konstellasjonene underveis, noen musikere inntok rollen som en framdriftskraft, andre en mer samlende rolle. Hos noen kunne man ane usikkerhet, andre så ut som de var i sitt element, som om ad hoc-improvisasjon var et slags morsmål.

Én: Frode Gjerstad, Nils Økland, Øyvind Skarbø, Øyvind Torvund

Frode Gjerstad satte ann en tørr og sammenklemt klarinettone, og så var de i gang.
Den analoge synthlyden til Øyvind Torvund høres intet annet enn naturlig ut sammen med den umanipulerte instrumentklangen fra klarinetten og Øklands hardingfele, som om de alle var det samme instrumentet, buldrende, durende, pipende, i den deilige gråsonen som kan oppstå mellom elektronikk og analogi.
Konstellasjonen spilte en nervepirrende, ugjestmild musikk, som likevel evnet å suge til seg all oppmerksomheten min og holde ørene på stilker, drevet framover av Skarbøs trommer og hermetikkbokser.

To: Else Olsen Storesund, Terje Isungset og Per Zanussi

Den andre bolken ble smelt i gang på Storesunds piano. Kombinasjonen Storesund, Isungset og Zanussi føltes mer søkende, prøvende enn den første, men var like fullt både vakker og spennende.
Isungsets trommesett er som vanlig mer stein og trestokker enn faktiske trommer, og han får dem virkelig til å låte nydelig – med mikrofonen han har hengende om halsen får han steinene til å synge mot hverandre, og trestokkene hans møter Storesunds klimprelyder fra andre siden av scena. En liten latter sniker gjennom salen når det neste instrumentet hans er en flaske håndsprit. Sammen med Zanussi ble det en massiv helhet, der Zanussi la grunnlaget og hele tiden søkte etter samling.

Tre: Marthe Lea, Isach Skeidsvoll og Didrik Ingvaldsen

Isach Skeidsvoll var en av de første Paal Nilssen-Love kontaktet når han ønsket å samarbeide også med musikere i Bergen. Skeidsvoll spiller fra dypet av sin egen verden og etter egen time, et fascinerende skue der han bruker alle armenes deler på å skape voldsomme løp, flater og harmonier.
Saksofonisten Marthe Lea står som en kilde til ro mellom kaoset som er Didrik Ingvaldsen og Isach Skeidsvoll. Men hva er ro i denne sammenhengen egentlig? Mens Ingvaldsen spilte alt annet enn melodiøst dro Lea til med mange rå løp, Ingvaldsen med vannflaska langt oppe i hornet, Lea noen ganger på bare munnstykke, andre ganger helt uten.

Fire: Jens Borge og Øyvind Storesund

Jens Borge og Øyvind Storesund virket denne kvelden å være på bølgelengde. Sett bort fra noen poseklips plassert på Storesunds strenger utnyttet de bassen ganske likt, mest med bue men også med harde og myke strengeslag. Vendt mot hverandre og intenst lyttende til hverandre beveget de seg gjennom et skumringsfylt landskap der først den ene ledet an, så den andre.
Disse musikerne hadde imidlertid en så lik tilnærming at det kanskje hadde vært enda mer spennende å se dem i andre konstellasjoner.

Fem: Jørgen Træen, Alwynne Pritchard, Paal Nilssen-Love, Kristoffer Alberts og Heidi KvelvaneKveldens avslutning var for meg også høydepunktet. Saxduoen Kvelvane og Alberts ser ut som de bare skjønner hverandre, altsaksofonen fortsetter der tenorsaksofonen slutter. Kvelvane er bare tjue år, men oser av selvfølgelighet ved siden av Alberts. I denne sammenhengen oppfattes Nilssen-Love som en samlende kraft, en slags overhoffmester som ga musikken helhet, og intuitivt lot sine kreativitet og driv lede flokken fremover.

Alwynne Pritchards stemme er i første del av bolken konfronterende og gjennomtrengende. Når man improviserer med stemmen skjer det noe som man slipper unna når man spiller instrument, kroppsspråket og ansiktsuttrykket henger på, og det føles enda mer nært og inntrengende, noen ganger utfordrende å være vitne til.

Træen er en magiker på sin modulære synth, og han og Pritchard stod sentrale i det som ble en nydelig avslutning: mens Pritchard snakker gjennom hånda si legger Træen et teppe av lyd, og med hjelp av de andre musikerne løftes det opp til noe hjerteskjærende vakkert, et så spesielt øyeblikk at det er både trist og litt fint at det ikke kan gjøres akkurat likt noen gang igjen.

Fra forsiden

Nyhet

Ny festivalsjef i Kongsberg Jazzfestival

Ragnhild Menes er ansatt som ny festivalsjef for Kongsberg Jazzfestival. - Med Ragnhild vil Kongsberg Jazzfestival få en leder med tydelig kunstnerisk retning og vilje, sier styreleder Juel Rye.

Meld deg på vårt nyhetsbrev