Now's the time

NTT: En kongle for landet

Det blir jazzknappleik i Stavanger og Bergen, Konglehygge på Oslo Jazzfestival, vi hører på ny musikk, leser Jonas Gahr Støres hyllest til jazzfestivaler, gleder oss til Blow Out og får epost fra Karin Krog om Annie Ross.

Vær hilset, signe dagen, signe helgen og velkomen tilbake til Now´s The Time, Jazznytts ukentlige nettbaserte sirkulær om jazz og beslektede stilarter og samfunnstendenser. Vi har et fyldig nummer til dere denne uken – det er jo opptil flere festivaler som skjer denne helgen og neste uke – i tillegg til mye annet rart. Så kanskje vi ikke skal somle så mye i starten, men heller gyve løs på vår rikholdige hotellfrokostbuffet av grublerier og intervjuer! Vi minner som vanlig om at det alltid er mulig – og sterkt anbefalt – å tegne et Jazznytt-abonnement og at nyhetsbrevet til NTT sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Revolver-aktuelle Karin Krog minner oss om å minnes Annie Ross

Det er bare å si ifra om dere savner at vi skriver om noe, alle sammen – det er veldig hyggelig å bli puffet videre i en eller annen retning, stor eller liten. Som i forrige uke, hvor følgende mail tikket inn i jazznytt-boksen: Hei, jeg lagde denne på sangerinnen Annie Ross som døde nylig. Hun var en stilskaper og fortjener en omtale synes jeg. Hilsen Karin”

ANNIE ROSS
Sangerinne og skuespillerinne, som døde 21. Juli 2020 i New York. Hun ble født i England, vokste opp i Los Angeles. Ble kjent for sin innspilling av Wardell Greys tenor sax solo i hans komposisjon «Twisted», som hun hadde satt ord til.

Hun ble verdenskjent for sitt samarbeide med Dave Lambert og Jon Hendricks i sangtrioen Lambert , Hendricks & Ross. Denne gruppa ble kjent for å sette ord på tidligere instrumentale innspillinger av b.a. Count Basie og deres egnen innspilling av hans musikk som i albumet Sing a Song of Basie.

Hun hadde også en skuepillerkarriere i både film og teater i UK og USA, hun hadde en tid sin egen klubb i London, «Annies Room», og hun var aktiv inntil 2017 i N.Y , i The Metropolitan Room.

Karin spiller forresten i bakgården på Revolver i morgen! To bordsettinger, konserter klokka fire og klokka åtte. Gode avstander, trygge omgivelser – og en sval, fin bakgård å oppleve musikk i, enten det er musikkens dag (hvor denne scenen er en klassiker, må vi si) eller store besøk som nå. Litt senere i måneden har de fått med seg Åse Kleveland også – saft suse!

 

Ny single fra Husmo HAV

Vi har hatt glede av de utfordrende poptonene fra bandet Husmo HAV, som inkluderer medlemmer vi kjenner fra mange sammenhenger rundt om i åpensinnet jazz. I dag kom det en ny single fra bandet, som også toucher bortom stemninger fra avanserte easy listening soundtracks for filmer det hadde vært fint å tusle ned å se på Cinemateket en treg sommeraften når tiden står stille.

Ifølge bandet selv har det seg slik: «Never Ending Summer» ble skrevet av Marte Eberson etter hetebølgen i 2018. Låta tar for seg det bittersøte i å nyte en sommer som varer lenger enn normalt. Med et drivende beat og en melodi som pirrer øregangene, er Husmo HAVs nye singel en cinematisk godbit i grenselandet mellom instrumental indie og den nye jazzen. Den utenomjordiske synthsoloen som låta kulminerer i, kan fort være årets beste – og forlenger garantert sommeren din nå som ferien er på hell.

 

Blow Out-festival på Victoria neste uke!

Det er utrolig hva de får til i jazzen, selv i en krisetid går det slag i slag og allerede neste uke er det atter en festival. Blow Out, som står for live music! freebag, impro og alle andre mulige klebemerker, har bestemt seg for, spesielt i år på grunn av smitteverntiltak, flytte seg til Victoria for fire dager med ???, fra onsdag til lørdag. Programmet finnes her og er rikholdig som rakker’n, vi gleder oss spesielt til duoene Mette Rasmussen & Espen Rud på onsdagen, Jonas Cambien & Paal Nilssen-Love på torsdag, Vidar Johansen & Sanskriti Shrestha fredag, og Knut Reiersrud & Ole Mofjell lørdag, i tillegg til prosjekt som Karawane og Pakten. Blow Out er vi alltid på, i alle fall så mye som mulig. Hvorfor?

Blow Out-festivalen er en stødig kilde til kick. Her ser man gamle ikoner og einstøinger i sanntids-samarbeid med unge løver og hyggelige musikkstudenter på scenen og i salen, og det er en metode for å se hvordan menneskelig samhandling faktisk kan oppnå utenkelige og friske resultater. Alt er ikke like ekstatisk, men alt er spennende, og man ser som regel noe som aldri har hendt før.  Dette året har bevist behovet for samarbeid, men også at vi har veldig mye fint og uoppdaget her hjemme, og at vi ikke MÅ reise ut eller få besøk fra det store utland. Men vi må heller ikke bli sløve og selvfornøyde, det er viktig å utfordre seg selv til nye erkjennelser. Derfor synes jeg festivaler som Blow Out er viktig, der man kan sosialsere trygt men samtidig glemme alt som foregår utenfor lokalet. Og bare dyrke kicket.

 

Men er det ad hoc? Det blir Jazzknappleik i Stavanger og Bergen


Jens & Paal

Dette er en godbit, altså. Plutselig er det kommet en ny festival i stand – om den blir en årlig greie vet ingen riktig ennå, men det vi vet er at Jazzknappleik er en musikerdrevet ny greie, med én kveld i Bergen og én i Stavanger, der 8 musikere fra hver by, i tillegg til én fra Haugesund, vil spille i ad hoc-konstellasjoner. Det er planlagt fem forskjellige besetninger begge kvelder.

“Konseptet er å spleise musikere med ulik erfaring og kompetanse fra Vestland, i et forsøk på å egge frem nye initiativ og nye prosjekter. Ved å invitere til ad hoc-konserter inkluderer vi publikum i en prosess som vanligvis er forbeholdt øvingsrommet. Knappleiken har oppstått som et ønske om mer faglig diskurs, bevisstgjøring av tilgjengelige musikere og ulike musikalske uttrykk; og ikke minst sysselsetting i en tid hvor kulturnæring ligger brakk. Initiativet kommer fra og er kuratert av lokale musikere, og støttes av et bredt nettverk av organisasjoner, institusjoner og kommuner. Et overordnet delmål er å kunne arrangere noe tilsvarende på en årlig basis. Publikum inviteres og oppfordres til å bli igjen for sosial hygge og faglig diskurs etter konsertene,” skriver de i presseskrivet, og festivalen skjer 14. august på USF Verftet i Bergen og 15. august på Spor5 i Stavanger. Dørene åpner 19.00 og det er konsertstart 20.00 begge kvelder.

Men hvem spiller? Se på denne lista her:

Øyvind Torvund – elektronikk, Else Olsen Storesund – preparert piano, Nils Henrik Asheim – piano, Jørgen Træen – modulær synth, Heidi Kvelvane – saksofon, Øyvind Skarbø – trommer, Per Zanussi – kontrabass, Paal Nilssen-Love – trommer, Alwynne Pritchard – vokal, Terje Isungset – trommer, Jens Borge – kontrabass, Isach Skeidsvoll – piano, Nils Økland – fele, Marthe Lea – saksofon, Kristoffer Alberts – saksofon, Didrik Ingvaldsen – trompet, Frode Gjerstad – saksofon og Øyvind Storesund – kontrabass.

Gode dager! Susanne Lohne Iversen kommer med en anmeldelse på JazziNorge i morgen – og vi snakket med de to initiativtagerne, Jens Borge og Paal Nilssen-Love om hva i huleste det er de har tenkt.

Hvordan kom ideen til Jazzknappleik?
Jens Borge: Jeg satt hjemme og kokte, det var ikke så mye å gjøre, for det var en sånn pandemi. Så sa jeg til Paal, kan vi ikke få folk som driver med musikk i byen til å være med på et eller annet? Og så kunne folk forholde seg til ham. Plutselig ble det å spille med Paal en kompetansehevende event, og det ville selvsagt ikke han høre noe om. Men jeg tenkte at det var bedre  å få til noe kult enn å sitte med fingern i rassen.

Paal Nilssen-Love: Jeg spurte Jens om han ville at jeg skulle spille eller arrangere, og da sa han vel ja til begge deler. Først var det snakk om Stavanger i to dager, men så ble det aktuelt å få hjelp fra Vestnorsk Jazzsenter, og da tenkte vi, hvorfor ikke inkludere Bergen og Haugesund, gjøre det til en regional sak. At det kunne bli brobygging mellom regionale musikere som kanskje ikke har spilt sammen før. Det er litt som da jeg starta All Ears eller Blow Out, noe drevet av og litt for musikere, men som også inkluderer publikum på det jeg tror er en ganske hyggelig måte.

“Regional kompetanseheving” er jo flott å drive med.
Jens: Ja, det er sånn søknadsmat!

Når vi snakker om mangfold på scenen, det å utvide hvem som føler seg hjemme, hvordan folk jobber sammen, er det kanskje ingenting som er viktigere enn å sørge for at folk deler scene og får møttes. Hvor viktig er det at musikere selv er arrangører, for å sørge for en positiv utvikling i musikkfeltet?
Jens: Jeg mener at musikere selv har et stort ansvar for å utvikle mangfoldet. Det er vi kunstnere som definerer hva ting skal inneholde, det er ikke kommunen eller staten, selv om de spiller en rolle. Da deler vi et ansvar med institusjonene om å sørge for mangfold. Vi har hatt kritthvite scener i mange år, og det er veldig synd at kunstmusikk og sånne ting ikke har truffet minoriteter av forskjellige slag. Musikken kommer ofte fra en idealistisk tanke, siden det tross alt ikke er noe penger i det, men det er ikke noen unnskyldning til å ikke fortsette å stille spørsmål ved sånne ting, og jobbe mer med det.

Paal: Jeg har alltid tenkt at det er viktig at musikere også er arrangører. For meg er det ikke viktig å få lov til å spille på Jazzknappleik, det handler om å presentere musikk jeg selv vil høre for folk.

Kan dere fortelle litt om hvordan det vil arte seg i praksis? Er det noen tankegang rundt de forskjellige sammensetningene?
Paal: En ting som må sies, er at pengene fra jazzforumene, Bergen og Stavanger kommune, ny musikk, Playdate. Folk var veldig klare for å støtte det og så verdien. Vi diskuterte om det skulle være faste band eller ad hoc, og Jens var veldig innstilt på å gjøre noe som var ad hoc, så da gjorde vi det. Siden vi skulle ha noe i Bergen, tenkte jeg på Øyvind Skarbø, som er en primus motor og får veldig mye til å skje der, og jeg kom også på Isach Skeidsvoll som jeg møtte i fjor og som er skitbra og som representerer en yngre generasjon og som også arrangerer mye i Bergen. Jens og jeg plukket ti musikere fra Stavanger, de plukket ti fra Bergen, og etter hvert gikk vi ned til åtte fra hver by.

Jens: Jeg skulle gjerne gått enda mer nord enn Bergen og fått med også. Vestlandet er jævlig langt. Folk skal ikke reise for mye, men den faglige biten, å ha seminarer, hadde vært jævlig kult. Faglig påfyll, for faen! Møter mellom en kar som Paal som sier “jeg gjør sånn og sånn” og noen som kommer fra det akademiske… jeg tror det hadde vært mye å hente.

Lydopptakeren får ikke tatt opp alle de ukomfortable grimasene du skjærer nå, Paal – men det er jo kanskje noe i det? Seminarer på bransjetreff handler ofte om økonomien, markedsføring, synking og så videre. Det er jo greit nok, og så er det kanskje et og annet intervju med en legende, men det å lage noen sånne treff hvor folk som lager musikk snakker sammen om å lage musikk, kunne jo kanskje vært både hyggelig og lærerikt?
Paal: Jeg ler fordi jeg nettopp kommer fra Oppdal hvor jeg har vært sammen med Ingebrigt (Håker Flaten, journ.anm) og broren hans, som er prest. Og da har jeg forsøkt å ikke banne så mye, men nå sitter jeg og hører på Jens.

Jens: Jeg har alltid syntes at måten Paal har forsøkt å definere kunsten rundt seg har vært inspirerende, og jeg har forsøkt å gjøre lignende ting med Utyske og Frijazz mot Rasisme. Siden Paal har erfaring med å få mye til å skje, var det veldig fint å få ham med. Da gikk ting fortere, han tør å ringe Vestnorsk Jazzsenter kvart på ti på en torsdag og bare spørre når vi kommer på at det hadde vært gøy å få dem med. I ferien! Det er veldig bra, å bare se om vi får til noe. Vi har mødt noen blindgater, men det har ikke stått på den oppsøkende virksomheten. Det å se hvordan man kan gjøre det handlekraftig. De fleste prøver så godt de kan. Men det som bakteppe, er det mange som sitter med fingen i rasshålet.

Paal: Jeg er enig i at samtaler på festival kan handle om mer enn økonomi og sånn. Musikere er i mange tilfeller eksperter i å prate for lite om det de gjør. Spesielt den mannlige delen.

Jeg var på Gutvik Ukentlig denne uken, og da kom Andreas Hoem Røysum med en betraktning om det. At i fri improvisasjon, er det mange som nekter å snakke om ting, etter konsert skal man rett i baren i stedet. Gjerne eldre musikere, kanskje fra Tyskland og England – og da lurte han også på om ikke kvinnelige musikere, om man skal generalisere, er bedre på å snakke naturlig om det man nettopp har spilt.
Paal: Mange eldre tilhører skolen hvor man skal finne ut av det selv. Og det er jo jeg også enig i at man skal gjøre – du må kjenne etter om det du har gjort selv er bra, om du opplever at samspillet fungerte og så videre. Jens og jeg hadde en samtale med to dansere, og da snakket vi om det, at kvinnelige utøvere nok generelt sett snakker mer om musikken. Noen ganger blir det kanskje litt mye også, for det går an å prate ting i hjel.

Jens: Jeg har gjort konserter hvor jeg ikke har hatt lyst til å ta stilling til det, det har vært fjernt. Det tror jeg folk har drevet på med veldig lenge, men det er en uting å ikke kunne se hverandre i øynene, si det var kjekt, snakke om det og det partiet. Det å bli myndiggjort på det man holder på med kan være skummelt, for om du selv har spilt drit, må du stå til rette for den totale opplevelsen. Det er emosjonelt sårbart å gjøre det.

I sommer har det egentlig skjedd oppsiktsvekkende mye på scenene i jazzen. Musikken har klart seg overraskende bra, og det er nok mange årsaker til det.
Paal: Det går jo på vilje, hvor langt du er villig til å strekke deg for uttrykket ditt.

Jens: Folk er i veldig forskjellige situasjoner, mange befinner seg i helt umulige situasjoner. Det er ikke det at dette har vært lukrativt for Paal og meg heller, men jeg tror det føltes bedre å komme seg ut og gjøre et eller annet, selv om betalingen ikke er stor, enn å sitte og vente. Selv om det er en pandemi, må vi jo finne på et eller annet. Så er vi litt heldige også nå, for om vi lager en improkonsert når det ikke er pandemi, og det kommer tjue stykk, er det kanskje bare helt greit. Men om det er corona og aids og alt mulig og det kommer tjue, er det full jubel! Det er jo folkefestene som ryker først, og det er jo bare bra.

Jeg savner det. Og jeg liker komboen av smale konserter og sånn gågate-ting på festivaler, det føles klassisk.
Paal: Musikk er jo sosialt, vi er sosiale dyr og desperate etter å møtes igjen. Musikken bringer oss sammen, og kan konfrontere oss.

Jens: Nå i helgen er det Oslo Jazzfestival, og jeg må skyte inn at av alle musikerne vi spurte til Jazzknappleik, var det ingen som sa “jeg kan ikke, jeg skal spille i Oslo”. Til etterretning. Ikke til forkleinelse for de som booker der, men det er en observasjon jeg gjør meg.

Det er en kritikk som også kan rettes mot NTT, at vi blir veldig preget av byen vi bor i, og at det er litt mer jobb å følge andre byer tettere. Det skillet der – er det en frihet også, å kunne skape sitt eget univers, eller er østlandsdreiningen et problem?
Jens: Så lenge musikken ikke lider, er det ikke noe farlig. Men det hadde nok vært gøy om band reiste mer begge veier, det hadde vært dritkult.

Paal: De tenker nok mer lokalt nå for å spare penger og å ikke utsette musikere for unødvendig risiko. Du ser jo på Blow Out-programmet i år også, at det er veldig Oslo-basert.

Jens: Og det er ett eller annet med å ikke gå over bekken etter vann, særlig nå.

Kanskje denne perioden vi er inne i er en anledning til å tenke mange sånne tanker på nytt. Og selv med en gjenåpning, vil det kanskje også være sånn at norske festivaler for eksempel orienterer seg mer mot Sverige og Danmark enn de har måttet før?
Jens: Hvor jævlig mange ganger skal vi høre Silje Nergaard på Maijazz? Jeg har spurt dem.

Paal: Grepet Molde gjorde med å gjøre bare norsk var fantastisk, det å vise fram det norske er vi jo også egentlig glad i. Så det er bare bra om de store festivalene øver seg litt i å bruke de ressursene mer, det er også mye i dag som blir glemt.

Du er vant med å reise mye til vanlig, Paal. Føler du at den perioden som har vært nå, hvor du har måttet holde deg i ro, har knyttet deg tettere til Stavangermiljøet?
Paal: Absolutt. Jens ringer meg og spør om jeg skal ha torsk, det var under karantenen, og vi var på fisketorget og ble kjent. Jeg har øvd med Frode (Gjerstad, journ.anm), gjenopptatt kontakt med gamle kompiser… jeg må si at det egentlig bare har vært positivt. Også det å få være med foreldrene mine. Jeg ser dem relativt ofte sammenlignet med andre, og liker dem godt, men det har allikevel vært spesielt. Nå var jeg oppe hos Ingebrigt, som har bodd sammen med moren sin på nitti i fire måneder. Kjetil Gutvik sa det på et tidspunkt hvor jeg var ganske nede av situasjonen, jeg klarte ikke sove og hadde uro i kroppen. “Paal, du er en av de mest privilegerte akkurat nå, du har en periode hvor du kan være masse med foreldrene dine. Både du og Ingebrigt har det. Så bare skjerp deg”, og det tok jeg til meg. Jeg har nok godt av det, samtidig som jeg savner det å reise rundt og spille, å gjøre fjorten konserter på fjorten dager i ti ulike land.

Er det noe dere er spesielt fornøyde med å få til på Jazzknappleik?
Paal: Det er sammenblandingen, at vi har fått med noen folk fra samtidsmusikkmiljøet, at det er noen fra den yngre garden og noen godt oppe i årene, at det er en god blanding av kjønn og alder og uttrykk. Og instrumenter. Ta Nils Henrik Asheim, Else Olsen Storesund og Isach Skeidsvoll – tre pianister som spiller totalt ulikt.

Jens: Det er en risiko å lage sånne sammensettinger av folk som ikke har møttes før, men du må på en måte bare legge fra deg alt det og kjøre på.

Paal: Ja, musikerne må jo egentlig stole på oss som har satt dem sammen.

Hvordan gjør man sånne ad hoc-sammensettinger? Er det personlighetstyper, spillemåter, rene tilfeldigheter?
Jens: Motstand – hvor er det motstand og hvor blir det for mye?

Paal: Men også instrumenttyper, klanger… kanskje også personligheter. Det er et privilegium å sette sammen sånne band, du aner ikke, men har en viss formening. Man kan også ta papirlapper i hatten og se hva som skjer. Da vi planla selve konsertene, sa Jens “Det blir jo ikke ordentlig ad hoc om folk har lydprøver”. Da sa jeg, “Jens, folk må få lov til å sjekke lyden – og stemme instrumentene sine”.

Oi dæven, når ad hoc-politiet kommer, skal man søke dekning. Lykke til i helga!

Paal Nilssen-Love minnet oss om å nevne alle samarbeidspartnerne, som er Vestnorsk Jazzsenter, Utyske, Bergen Jazzforum, Stavanger Jazzforum, Bergen Kommune, Stavanger Kommune, Playdate, Ny Musikk Bergen, Ny Musikk Stavanger, Norsk jazzforum, NOPA, Norsk Komponistforening, Norsk Kulturråd og Fond for Utøvende Kunstnere. Hoisann!

 

Daniela Reyes – det finnes ingen fler


Daniela Reyes. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

På NTT-talks på Stortorvets Gjæstgiveri i ettermiddag (klokken 16.00) kommer en helt rå duo som spiller sine versjoner av en kjent amerikansk saksofonists nybrottsmusikk, det kommer en fabelaktig utøver på og forkjemper for trekkspillet i Ida Løvli Hidle, og vi får besøk av en annen trekkspillerske og låtskriver i Daniela Reyes. Hun var vi og et varmt og velbesøkt Victoria vitne til en kjempefin konsert med i går.

Det har jo vært en artist det har vært bemerkelsesverdig givende å følge, fra de aller første, nervene uttapå skjorta-aktige minikonsertene på diverse bransjearrangementer, via mer koselige og intime og større settinger der hennes totalt personlige tagning på visepopjazz-whatever sjangeren har imponert så man formelig skjelver på underleppa. Hun lager låter som folk garantert vil elske når de hører dem, nesten så man ikke trenger kunne norsk engang for å få utbytte av, men du verden som det hjelper. Det er så nært, og så oppvakt skrevet og fremført. Helt koko. Og jeg tok meg i å kunne flere av tekstene utenat, selv om jeg kun har hørt dem fremført live, som hitten «Usikker musiker» og den VANVITTIG STERKE «Kvarter», som i sin enkelhet og totalgripende effekt faktisk minner meg om en perfekt sang som «Blackbird». Store ord her nå, men det er en opplevelse å høre låtene hennes og vite at det kommer mer, mye mer. I går hadde hun første konsert med et band bestående av mer eller mindre etablerte musikere i jazz & omegn, men det er jo ikke en garantist for at låt-utrykket hennes blir bedre av å bli pålesset andres vibber. Men dette fungerte prima. Ole Morten Vågans earthy bass var som skapt for henne, og hans ruteskjortespill løftet greiene, i likhet med Håkon Aases fiolin. Hans Hulbækmo spilt flott men gjorde egentlig ganske lite ut av seg, bortsett fra den uunngåelige blokkfløyta og et forsøk på 4/4-takt i en av de mer bråkete låtene (som Reyes trenger i en slik lengre konsertsetting for å skape nødvendig dynamikk). Eyolf Dale spilte flygel og trøorgel på vakkert vis, men her kunne det kanskje vært et litt skakkere uttrykk? Til slutt var det lydtepper på gitaren fra Sander Eriksen Nordahl i Billy Meier, et kosmisk band som vibber bra. Reyes spilte litt på trekkspillet i går (gjerne mer av det) og var karakteristisk sjarmerende i og mellom låtene. Jeg fikk en klar følelse av at det er musikerne i bandet som skal være stolte over at de får være med og spille med henne, og ikke omvendt. Det blir moro å se hvordan det arter seg neste gang.


Sander Eriksen Nordahl og Ole Morten Vågan. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

 

Helt kongle

Søndag ettermiddag skal et av bloggens yndlingsband den siste tiden ha konsert på Victoria Øst. Ja, Kongle Trio er en del av en søt og eksperimenterende pianotriotradisjon, men som band flest har de sin helt egen greie, basert på de tre musikerpersonlighetene de innehar. Musikken deres gjør at lytteren føler seg bra, da de vant JazzIntro-heatet sitt i Molde tidligere i sommer hadde jeg vært så dum at jeg sjekket So Me på telefonen mens jeg ventet, og fått en mørk sky over meg på grunn av noen innlegg i en slitsom nettdebatt. Men Konglenes toner klarte å forsiktig blåse dem vekk. Hvilken lettelse! Vi har ved flere anledninger hatt trommis Veslemøy Narvesen som gjest her i bloggen (sjekk raslepose-intervju her), og vi gratulerer igjen «skjerfet» med talentprisen hun mottok på Oslo Jazzfestival tidligere denne uka. Og pianist, komponist Liv Andrea Hauge sa mange interessante ting da vi snakket med henne forleden. Men det blir ikke trio uten bassist, og det er en glede å ha Kongle Trios bassist Øystein Skjelstad Østensen som ukas gjest.

Jeg så deg etpar ganger daglig på den nedskalerte Sildajazz sist uke, og nikket lett hver gang, nesten litt komisk. Hvordan er det å være på festival «i disse dager»?
— Det er utrolig hyggelig å se musikk live og føle på festivalstemning igjen etter en lang periode uten konserter. Man merker at man har en annen bevissthet rundt fysisk avstand til folk som, i alle fall for meg, ikke var der før koronapandemien. Nå tenker man på å holde minst 1 meters avstand når man finner plassen sin i konsertlokalet, og det fører nok til litt ekstra anstrengelse i situasjoner med mye folk, som for eksempel festivaler. Men jeg synes at arrangørene av Sildajazz løste dette på en veldig god måte og klarte å gjennomføre en skikkelig fin festival med et bra og variert program. Besteforeldrene mine bor i Haugesund, så jeg dro de med på Hanna Paulsberg Concept. Morfar syntes det var kult, mens mormor synes bassisten var «veldig sjarmerende».

Mailadressen din inkluderer ordet TrommeØystein, indikerer dette at du har spilt andre instrumenter enn bass?
— Jupp, jeg begynte som trommeslager  i korps. Men i tredje klasse på barneskolen begynte noen venner og jeg å bli gira på å starte band for å ta over verden akkurat som Deep Purple og Iron Maiden, så vi startet et rockeband med det utrolig dype navnet The Music Boys. Det eneste problemet var at alle sammen, bortsett fra en, var trommiser. Så vi delte ganske tilfeldig ut instrumenter, og jeg ble sittende med en el-bass. Siden det har bass vært hovedinstrumentet, men jeg fortsatte å spille litt trommer ut hele videregående.

Men vi har sett deg mest med den akustiske. Hvordan falt du for kontrabassen, da, og er det noe sound du er ekstra glad i, noen bassister du blir ekstra inspirert av å lytte til?
— Det var kulturskolelæreren min Andreas Dreier, som også er en utrolig dyktig jazzbassist, som introduserte meg for kontrabassen. I starten syntes jeg faktisk det var et sykt herk å drasse rundt på den svære trekassa som var utrolig vanskelig og tung å spille på, spesielt når el-bassen var så lett å bare slenge på ryggen, og man kunne imponere folk med noen slappetricks. Men gradvis ble jeg mer og mer glad i både de soniske mulighetene, og selve følelsen av kontrabassen. Nå spiller jeg omtrent kun kontra. Jeg liker veldig godt at instrumentet er fysisk krevende på en annen måte enn de fleste andre instrumenter, og at man virkelig må jobbe for å presse ut energien. Petter Eldh og Ole Morten Vågan er to bassister som virkelig inspirerer meg gjennom den ekstreme energien og bare råe kraften og viljen i spillet deres. Petter Eldh synes jeg driver med noen ekstremt kule greier, spesielt Punkt.Vrt.Plastik og Koma Saxo. Men jeg er også en stor fan av bassister som Anders Jormin, som har utrolige lyriske kvaliteter, og de amerikanske bassistene Esperanza Spalding og Chris Wood, som begge har utrolig bra time og groove.

Når det er sagt tror jeg egentlig at jeg nesten blir mer inspirert av folk som komponerer og lager kul musikk, uavhengig av hvilket instrument de spiller. Jeg blir mer inspirert av selve musikken til komponister som Steve Reich, Eirik Hegdal, Ayumi Tanaka og Christian Wallumrød enn jeg blir av en sykt flink bassist. Man kan bli imponert, men jeg blir sjeldent inspirert eller rørt av virtuositet på samme måte som jeg blir av forskjellige musikkuttrykk.

Hvordan kom du i kontakt med resten av Kongle Trio? Fortell litt om gjengen.
— Vi møttes på Norges Musikkhøgskole hvor alle tre gikk i forskjellige kull. Liv Andrea Hauge spiller piano og skriver låtene. Veslemøy Narvesen spiller trommer og litt sag i ny og ne. Liv og Veslemøy spilte sammen i bandet Ladybird Orchestra fra før, men hadde lyst til å starte en pianotrio. Veslemøy og jeg ble kjent på en julebordgig vi hadde spilt sammen tidligere, så de spurte meg. Jeg husker at jeg følte meg veldig underlegen og «liten» som førsteklassing som kom rett fra videregående da jeg ble spurt av to veldig dyktige musikere som jeg så opp til. Men vi fikk god musikalsk kjemi fra starten og hadde det veldig gøy. Jeg har lært utrolig mye av å spille med dem, og fått være med på mye kult.
Liv skriver mye musikk og har hatt stor innflytelse på hvordan jeg tenker på min egen spilling, komponering og arrangering.  Veslemøy har vært en stor innflytelse for meg musikalsk, kanskje mest når det kommer til samspill og improvisasjon. Jeg synes hun er et av de største talentene i norsk jazz akkurat nå. Nå som hun skal flytte til Trondheim kommer vi til å få spilt mindre sammen, men jeg håper virkelig at hun får det skikkelig bra der!


Jazztalentprisvinner Veslemøy. Foto: Terje Mosnes

Det er flotte tema Liv Andrea Hauge triller frem, og dere legger dere inn i en viktig pianotriotradisjon som er oppfinnsom, bittersøt og fengende. Tenker dere mye på å sprenge trioformatet?
– Vi har egentlig bare spilt og hatt fokus på at det skal være leken musikk og at vi skal ha det gøy, og så har det egentlig bare blitt litt som det har blitt. Liv har komponert det meste av musikken, som vi har brukt som utgangspunkt for masse samspill og improvisasjon. De tre personlighetene farger lyden av bandet mer enn noe vi har prata oss fram til.
Men vi er definitivt inspirert av en del norske pianotrioer. Close Erase, Moskus og Maria Kannegaard Trio, for å nevne noen. Veslemøy og jeg var på konsert med Maria Kannegaard Trio hvor vi ble utrolig inspirert av den ekstreme spontane tilstedeværelsen de hadde, og det er noe vi har pratet en del om som et slags mål å sikte etter, selv om musikken vår er ganske annerledes.
Sounden til et band eller en enkelt musiker er et slags resultat av alt de har hørt og spilt, uansett hvor bevisst forhold man har til det. Siden man ikke har kontroll over alt man blir (og ikke blir) utsatt for av musikk, så tror jeg faktisk at man har mindre kontroll over sin egen sound i det store bildet enn man kanskje tenker over. Det er definitivt en del tilfeldigheter.
At musikken vår låter som den låter er mer noe som skjedde av at akkurat vi tre begynte å spille sammen, med de referansene og tidligere opplevelsene vi hadde, på samme måte som alle andre band også er et resultat av sine individer og deres bakgrunn. Dette er noe av det jeg synes er mest interessant og gøy med musikk hvor personlig uttrykk er viktig. Man spiller som man er, og derfor føler jeg at man blir kjent med en del av den man hører på, som er nice. Forhåpentligvis føler folk det på våre konserter og.

Til å være et forholdsvis nytt band som ikke har utgitt noe, har dere fått gjøre mange spillejobber, og skulle hatt enda flere om det ikke var for nedstengningen av utenlandsmarkedet. Gjør all denne tidvis profilerte konsertvirksomheten noe med uttrykket deres, vokser dere fort synes du?
— Vanskelig å si. I starten spilte vi mest arrangerte låter, også har vi turt å tøye og strekke materialet i forskjellige retninger etterhvert. Likevel er noen deler av musikken veldig lik som det var før vi hadde spilt en eneste konsert. Vi har vært heldige med å få mange muligheter til å spille, så det har gitt oss mange forsøk hvor vi har prøvd, gjort feil og funnet ut av ting som har funket for oss. Da vi spilte en konsert i Tallinn prøvde vi for første gang å spille uten settliste og bare se hva som skjedde. Den konserten husker jeg fortsatt som en av mine beste spilleopplevelser. Da jeg så video av det etterpå ble jeg helt flau over hvor mye jeg smilte og dansa bak bassen. Det at vi droppet settlista gjorde at vi ble tvunget til å lytte enda mer og virkelig ta kontroll over utviklingen i musikken på en annen måte enn før. På denne måten tror jeg at vi holder musikken spennende, overraskende og leken for både publikum og oss selv.

Har du noen andre prosjekter du styrer med om dagen, og er det generelt noe du har ekstra kick på?
— Jeg har en duo med saksofonisten Ingrid Skåland Lia, som er kjempegøy. Herregud, hun er rå.
Også håper jeg veldig at jeg får spilt mer med sangeren Johanne Johnsen, som satte sammen en kul gruppe bestående av Astrid Garmo på hardingfele, Daniela Reyes Holmsen på trekkspill og Jenny Zithulele Haugen på cello, i tillegg til Johanne og meg. Vi har ikke fått spilt noe mer siden vi spilte på eksamenskonserten hennes på NMH, men jeg har fortsatt låtene på hjernen, så jeg håper vi kan fortsette.
Det er veldig gøy og utfordrende å improvisere helt akustisk alene, fordi man må virkelig bære all musikken selv. Jeg har gjort det en del på øverommet, men kjenner at jeg har lyst til å prøve meg på et solosett live en gang hvis muligheten byr seg. Men jeg blir nesten redd bare av tanken, så vi får se.
Kicker veldig på soloalbumet til den portugisiske bassisten og komponisten Joao Hasselberg for tida. Den nye plata til Pumkin, bestående av Kalle Hjalmar Nyberg, Joel Ring og Ole Morten Vågan, er veldig kul.
Ellers så har jeg vel hørt mest på albumene Luring av Odd Nordstoga og But You Cant Use My Phone av Erykah Badu i det siste.  «Lause Ting» fra Luring-albumet er kanskje favorittlåta for tida, selv om jeg ikke sier det så høyt i gangene på NMH.

 

 

Jonas Gahr Støre nevner i fleng under Oslo Jazzfestival 2009

Vil du vite noe om Arbeiderpartiets misere, leser du i utgangspunktet feil publikasjon akkurat nå. Men det forteller muligens noe om tingenes tilstand at selv når det eneste vi skulle gjøre var å grave fram en Jonas Gahr Støre-tale fra 2009, og drodle litt rundt både det som er komisk og det som er veldig bra med den talen, så klarer altså nevnte partileder å bli litt sånn småamper, tråkke i seks-syv forskjellige salater på én gang og fornærme Tine Skei Grande, Venstre, kvinner, katteeiere, den gjennomsnittlige norske TV-seer og en rekke andre mennesker på direkten fra det som skulle vært Arendalsuka. Det vil seg liksom ikke.

Det så annerledes ut i 2009, da han åpnet Oslo Jazzfestival. På det tidspunktet var han utenriksminister, (((relativt) folkelig) medie-) yndling, en stram men tydelig kis som møtte opp i diskusjoner med det som på det tidspunktet ble sett på som kledelig, tillært arroganse og integritet.

En gang i blant tillot han seg til og med å drømme og drodle. Det vakreste eksemplet på grubleriet, er “Rolv og jeg”, en tekst Gahr Støre skrev i forbindelse med Rolv Wesenlunds bortgang. Den starter med setningene “Jeg kjente ikke Rolv Wesenlund og han kjente ikke meg. Slik er overflaten,” også tar den det liksom derfra, inn i usikkerhet, ensomhet og ikke minst en enestående politikerfortelling fordi den var så jævla snål, og fordi den på det viset ble mer allmenn enn ventet.

Jeg har ikke lyst til å bidra til en eventuell allmenn politikerforakt. Men noen ting får de simpelthen ikke til. Spør en politiker i om norsk kultur, for eksempel, og sjansen er stor for at du får en bunke vafler sjengt andre veien. Det er ikke nødvendigvis snakk om noe som er kulturpolitisk helt på trynet, det er mer det at de ofte høres ut som faktabokser i et flytogmagasin når de skal snakke om det norske.

Et standardspørsmål i visse typer avisintervjuer er at huset ditt brenner, og du får bare mulighet til å ta med deg et par gjenstander. Hva ville du valgt selv fra det norske hus? Svarene vil sikkert spenne fra stort og smått, fra egne uforståelige familietradisjoner, flagget, Vazelinas samlede verker på kasett, euforien etter Espen Bredesens normalbakkeseier på Lillehammer, rosetoget, Gitarkameratene, Asbjørnsen og Moe, Harald Heide Steens tolkning av Emanuel Desperados, Jon Rønningens rulle i siste sekund, Karins mode, Erik Mykland, supperådet, tradisjonsrik middagshermetikk, nordsjødykkerne, å ha sansen for Lahlum, musikalske trommeslagere, Karpe, Ola Tveiten, Maj Britt Andersen, Trøndelag i sin helhet, Trymskvida, sesong 3 av Skam, social distancing på busstopp, iskold saksofontone, Osebergskipet, tillit til myndighetene, å heie på Marit Larsen i M2M-breakupen, allemannsretten, og så videre og så videre. Folk vil gripe til nipset og arvesølvet om hverandre. Ingen vil være enige med hverandre om utvalget, men vi vil nettopp derfor kjenne oss igjen i hverandre.

Still en yrkespolitiker i valgkampmodus det samme spørsmålet, dine hus og hoteller brenner, hva er viktigst for deg, hva griper du til, og de vil stolt rope navn på ulike møbler, “Skap!”, “Krakk!”, “Ivarhylle!” “Dørslag!”, så generiske svar at du tar deg i å lure på om disse personene i det hele tatt har stekt eller smakt en vaffel i sitt liv. Det gis ikke ved dørene. De mener nok godt, altså, men de høres ut som nørds.

Derfor er det alltid litt merkelig når politikere snakker om kulturopplevelser på en måte som gjør at du tror de faktisk har en interesse for det. Jeg husker en sommer da Trine Skei Grande – til korpsveteran Sveinung Rotevatns fortørnelse – sa at hun ikke likte korps, jeg husker at jeg var uenig med henne, men at det tross alt var den eneste uttalelsen jeg hadde hørt fra en partileder om kulturinteressen som faktisk hørtes ut som hun mente det. Det finnes historier om journalister som er blitt oppringt etter å ha intervjuet Jens Stoltenberg og blitt informert om at, nei, statsministeren leste ikke den boka han nevnte i intervjuet i sommer, vi har funnet ut at han leste en helt annen bok, av Roy Jacobsen.

Og det er det som er så spesielt med Jonas Gahr Støres åpningstale til Oslo Jazzfestival 2009. For det høres faktisk ut som at han der og da forsøker å si et eller annet han mener dypt og inderlig om verdien av både jazz og festivaler og Oslo og i det hele tatt. Og det høres sånn ut, samtidig som han er på sitt mest Gahr Størske i retorikken.

“Kjære publikum, Det er interessant å tenke på – nå når vi er her i Bjørvika – her inne i Operaen eller når vi kravler og det kryr over hele dette bygget, oppe på taket, som i går – at i mange århundrer kom alle nye utenlandske impulser inn hit – akkurat her hvor vi er nå. Hit kom handelsvarer, kultur, språk, nye lyder, nye lukter – ikke alle var like gode for øvrig – alt som var nytt kom inn hit, inn fjorden til Christianias havn – til Bjørvika, som må forstås som Byvika – til denne byen som hadde knappe 9.000 innbyggere for bare to hundre år siden – men som innen en rimelig horisont nå kanskje når millionen.”

Alt er der, den litt oppramsende rytmikken, tilbøyeligheten til å heller gjøre et forbehold for mye enn for lite i innskutte bisetninger. “i dag heter det ikke ”mitt skip er lastet med…” – men snarere ”hva har du lastet ned…?”, og det er ipod, iTune, mp3, YouTube, Spotify, mobiltelefoner som gir oss de nye tonene og lydene.”

Men så glir det også over i noe som er genuint vakkert. Les disse ordene, her og nå, og kjenn etter: “Festivalen er som et torg og som brønnen midt på torget, vannposten, hvor man øste opp fra kilden til husholdningen, vasket, traff kjente, hørte nytt, tok del i ryktene, møtte alle de andre i landsbyen eller den delen av byen man bodde i. Oslo Jazzfestival er det samme uttrykk for ønske om samvær, rundt musikken, ikke alene, men sammen med andre; behovet for levende, sildrende musikk, nær kilden.”

Vi stiller vanskelige autentisitetskrav til rikspolitikerne våre, til alle sammen. De må på en måte være mye og lite på én gang. Og det virker som at det kanskje er spesielt utfordrende for dagens leder av Arbeiderpartiet, siden den tilsynelatende mest ekte biten av ham er den litt grublende, alvorlige biten. For min del skulle han gjerne tatt det fram oftere – ikke fordi jeg tror det er stemmer å hente i det – selv ikke i NTT tror vi at den lange listen med problemer den litt pjuskete ørnen blant norske partier står overfor kan løses av å prate mer om JAZZ og Rolv Wesenlund. Men det kan jo ikke skade – og joda, jazzfestivaler er gode påminnelser om at vi tross alt respekterer det skakke, og at ingen kan like alt – men alle liker noe. Kanskje han og Skei Grande skal sløyfe kaffen, og i stedet ta seg en tur på konsert om det er behov for forsoning og ettertanke. Skitt au, vi slår til med et stalltips også – stikk på Erlend Apneseths Fragmentarium på søndag. Dere må komme tidlig om dere skal ha plass på gulvet, men det er også fint å sitte på galleriet. Så kan høsten komme.

“det er et poeng som Karin Krog uttrykte så fint i et intervju i fjor: Det som er så spesielt med musikk – og med det å være musiker – er at du er så fullstendig avhengig av dem du spiller sammen med.

 Jeg likte det utsagnet – det ligger en dyp sannhet i dette; avhengigheten av hverandre. Vi blir til i møte med andre, alene er vi lite, sammen kan vi løfte stort, se langt og skape noe stort – som musikk, som jazz.

 Nettopp derfor blir kultur – og politikk for kultur – viktig når vi skal tegne det moderne samfunnet vi vil ha. For å bruke et av tidens begreper: Vi er ”tjent med” å ha et levende kulturliv – i en tid da folk ikke bare spør hva vi skal ”leve av” men også hva vi skal ”leve for” og hvordan vi skal mestre å ”leve med” hverandre.

 I denne tiden skal vi se kulturen som et fellesgode – og ikke en vare – og nettopp fordi det uomtvistelig er et gode, skal vi være rede til å støtte det mangfoldige kulturlivet med fellesskapets ressurser – det vi setter av sammen – for å spille sammen og lytte sammen.”

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Lokale smittebølger over jazz-Norge

Den lokale smittebølgen som slo over Bergen i starten av september ble dramatisk for kulturlivet, og institusjonene som hadde satset gjennom sommeren for en høst med mindre begrensninger og større produksjoner, måtte stoppe billettsalg tvert. Vi hørte med bergenske jazzprofiler om hvordan en lokal smittebølge påvirker jazzen, og hvordan vi kan ruste oss mot frykten for framtidige bølger.

Meld deg på vårt nyhetsbrev