Time Is A Blind Guide tar oss inn i sitt eget område og spiller oss møre.
Jeg har bestemt meg for å lese romanen «Fugitive Pieces» av den kanadiske forfatteren Anne Michaels. Det skal være en bok der språk og setninger gis poetisk tyngde og er minst like viktige som selve fortellingen. Det var denne boka Thomas Strønen leste da han komponerte musikk til det albumet som ble utgitt på ECM i 2015. Time is a blind guide, er åpningssetningen i «Fugitive Pieces».
I dag er bandet Time Is A Blind Guide etablert som et av de mest tiltrekkende innenfor samtidsjazzen eller der omkring. Bruken av strykeinstrumenter har vært og er et av gruppens kjennemerker. Fiolinist Håkon Aase og bassist Ole Morten Vågan har vært med fra debuten. Her på Victoria spiller også cellist Leo Svensson Sander og fiolinist Selma French. Bak pianoet finner vi Ayumi Tanaka. Det er en besetning som kan bære Thomas Strønens idéer og gi kompositorisk språk poetisk liv.
Kvelden starter med bue på bassen og bærende klang fra klaveret. Strykerne trekker et skyggefullt og langsomt drag inn i musikken, mens Strønen sitter stille og lytter bak trommene. Innadvendt melodiføring og sort tone lever livet og får meg til å tenke på abstraksjoner jeg ikke har ord for. Når det åpner seg og gir rom for noe mer tematisk, er folkemusikken med ett inne, før den tar farvel og gir plass til omslag, skifter og ny vri. Strønens store tromme gir ballast til skipet.
Dette er virkelig fint å lytte til. Ja, det blir helt nydelig når Ayumi Tanaka stiger inn med sang i tangentene. Musikken er i balanse. Instrumentene er jevnbyrdige, og lyden er god. I det ene strekket er det cello og fioliner som skaper oppdrift og letthet, i det neste løfter alle seks i fellesskap og gjør seg store. Time Is A Blind Guide evner å overraske, velge retninger som gjør det spennende å henge med. Kontrastene mellom de åpne områdene i musikken og de arrangerte avsnittene, nærer hverandre. Smidigheten er i seg selv en kvalitet. Den er liksom umerkelig til stede i mye av det som skjer. Når de fire medlemmene fra slagverkensemblet Extended Ground kommer opp på scenen og setter seg i bakkant med hver sin tromme, går kveldens konsert opp én etasje. Musikken får tilført kraft og rytmisk pågåenhet som setter seg i opplevelsen.
Thomas Strønen forteller at bandet prøver ut ny musikk og har det gøy. Time Is A Blind Guides tredje utgivelse, «Fall», skal snart være klar på ECM. Konserten er ikke preget av solistiske innslag, men Strønen gjør en trommesolo der han inviterer inn og byr på fortelling og tekniske ferdigheter. Det er tale i det han ytrer. Bandet spiller seg stadig varmere. De mest intrikate arrangementene er tettsittende, men oppleves som ledige. Det er en vital glød i stoffet, og en sterk og meningsbærende egenart. Selma French synger en av sine sanger og utvider sirkelen til bandet. Det er et innslag som også underbygger sekstettens særpreg. Jeg håper virkelig hun søker fast medlemskap.
Mot slutten slippes den mørke understrømmen til igjen, men det er fortsatt rom for spretten og livlig ornamentering. Musikken fortsetter å trekke meg mot seg, og den opplevelsen deler jeg åpenbart med flere. Publikum vil ikke gi slipp på Time Is A Blind Guide, og de vender tilbake for en ekstrarunde. Denne kvelden har hatt løft i seg. Jeg kjenner meg behagelig mett og veldig fornøyd.
