Jason Moran - Fats Waller Dance Party cover
Nasjonal jazzscene Victoria, Oslo Jazzfestival 2015
Jason Moran - Fats Waller Dance Party

Det er grunn til å følge med når Jason Moran er i aksjon. Men ikke alltid like lett å skjønne hvorfor.

På bildet over: Jason «Fats» Moran, Tarus Mateen og Lisa E. Harris på kanten til det burleske. (Foto: Terje Mosnes)

Jason Moran (40) er blant de navnene som alltid trekkes fram når jazzfolk i disse tider drøfter det evig aktuelle spørsmålet: «Hvem skal videreføre og samtidig videreutvikle jazzen?» Som Artist in Residence i Molde i 2013 ga han nok av grunner til det, og når den amerikanske pianisten/komponisten m.m. nå tar for seg en av musikkformens store pionerer, Fats Waller (1904-43), er det derfor all grunn til å stille skarpt. Om ikke annet så, for om mulig å få en pekepinn om…..nettopp: «Jazztradisjonens videreføring og videreutvikling.» Eller litt mindre pretensiøst: Om hva i h….. Jason Moran driver med for tiden.

Bestilling
Morans interesse for musikken til den fenomenale pianisten, produktive komponisten og showmannen/hurragutten Fats Waller materialiserte seg først i sang- og danseforestillingen «Fats Waller Dance Party», som Moran laget på bestilling fra Harlem Stage Gatehouse i 2011. I fjor kom Blue Note-albumet «All Rise: A Joyful Elegy for Fats Waller» med musikken derfra, og i går presenterte Oslo Jazzfestival turnéversjonen i et Victoria der det var ryddet god plass for danselystne – det var ikke så mange av dem, skulle det vise seg – foran scenen.

Med seg til Oslo hadde Moran (piano, el-piano) sanger/danser Lisa E. Harris, trompetist/sanger Leron Thomas, trommeslager Charles Haynes og (el-)bassist Tarus Mateen. På New York-premieren var flere musikere og dansere involvert, noe som nok ga forestillingen mer momentum, men showets etter hvert velkjente rekvisitt, et pappmaché-hode med et lett grotesk Fats Waller-ansikt, var iallfall på plass i Oslo.

Danseklare: fv. Jason Moran, Tarus Mateen, Lisa E. Harris, Charles Haynes og Leron Thomas på Victoria. Foto: Terje Mosnes
Danseklare: fv. Jason Moran, Tarus Mateen, Lisa E. Harris, Charles Haynes og Leron Thomas på Victoria. Foto: Terje Mosnes

Mer enn musikk
Denne hodemasken, som Moran etter hvert ikledde seg, satte på et vis tonen for showet. Som for ytterligere å understreke at pakka ikke bare handlet om Wallers musikk, men også om dens ofte løsslupne og/eller smålugubre omgivelser, var både klær, lys og ikke minst frodige Lisa E. Harris’ sceneagering av den mer utadvendte, vaudeville-på-kanten-til-det-burleske typen. Fra scenen ble det således gjort særdeles klart at vi alle herved var invitert (danse)moro av ypperste «roaring twenties»-format, og dermed dro Moran & co i gang en latinfunky affære som etter hvert ble avløst av «Honeysuckle Rose» med eminent pianospill, vegg-til-vegg el-basspumping, sordinert trompet og steinhard backbeat.

Samt meget utadvendt sang og fridans, som gjennom konserten skulle utfolde seg i hele spennet mellom sart, vakker blues og uling.

«Relevant»?
Å forsøke å gjøre eldre jazzmusikk attraktiv og «relevant» for et yngre publikum oppflasket på funk og hiphop, rock og rap, er i seg selv fortjenstfullt nok. Spørsmålet er likevel om nye generasjoner vil finne Fats Wallers (eller Louis Armstrongs eller Duke Ellingtons) musikk så mye mer attraktiv i «moderne» tapning – hippere rytmer, hippere harmonier, hippere tempi – enn i versjoner lagt nærmere opp mot de originale. Slik Moran & co «nyspilte» «Ain’t Misbehavin’» og «Ain’t Nobody’s Business If I Do» og andre Waller-klassikere i går, er jeg sterkt i tvil om akkurat den saken.

Men kanskje handler det ikke så mye om å gjøre Fats Waller «relevant» som det handler om rett og slett å hente denne giganten fram fra historiebøker og nedprisede cd-antologier. Om gjennom å gladspille Fats Waller poengtere jazzens folkelige, underholdende sider; sider som i de siste tiårene unektelig har havnet i skyggene av jazz som «vanskelig» musikk, jazz som intellektuelle øvelser i avansert harmonikk og som objekt for akademisk analysevirksomhet.
Hvis dette – jazz som kulturarv og underholdning – er Jason Morans motiv, lyktes han ganske godt, selv om vi måtte høre oss gjennom veldig mye el-bass og backbeat for komme ned til pianospillet hans. Dét er stadig suverent, og konsertens fineste partier var noen strideforløp samt et strekk der han flygelakkompagnerte trommeslager Haynes’ solo.
Å presse en hyllest til nyss avdøde Ornette Coleman i form av «Lonely Woman» inn i konseptet, falt derimot ikke så heldig ut. Trompeter Thomas spilte rett nok den vakre melodien med sjel og hjerte, men å gjøre den «2015-relevant» ved å utstyre den med en form for underliggende sorl/støy som bare virket irrelevant der og da, for så å fortsette med en av alle ting helstreit «Two Sleepy People», ble mer av et påfunn enn av en god idé.

Likevel: Morsomt å ha overvært denne berg-og-dalbanen av en konsertforestilling, og tross alt enda en slags fjær -litt frynsete – i en av Jason Morans mange hatter.

Terje Mosnes

Fra forsiden

Festival

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Festival

Jazznytt18 på Deichman om musikkglede og rasisme

Høstsesongen av Jazznytt18 er i gang, og talkshowet arrangeres nå i den staselige Deichmansalen i Bjørvika, i det som er kåret til verdens beste bibliotek. Neste arrangement er førstkommende onsdag, 20. oktober, kl. 18.

Meld deg på vårt nyhetsbrev