Eminent samarbeid
PLATE: Folkemusikken forvaltes med bravur, men to nye originallåter trumfer tradisjonen i Torhild Ostad og Carsten Dahls nyslåtte samarbeid.
Vel 20 år etter at a cappella-albumet «Blomar i moll» etablerte sanger/kveder Torhild Ostad ettertrykkelig på det norske folkemusikk-kartet, er hun i disse dager tilbake med plate nummer to, «Jeg roper til deg». Og nok en gang leverer hun til kryss i taket og vel så det.
Denne gang opererer Ostad ikke solo, men i utsøkt samklang med danskenes store pianist Carsten Dahl. Med noe nær minimalistisk pianopoesi følger og harmoniserer han Ostads melodibærende vokal, fargelegger nennsomt med preparerte klangsvev fra Rainbow Studios flygel og forfølger stemningene med små improviserte melodier. Det hele er betagende vakkert, og om samarbeidet når samme grad av følsomhet på slippkonserten under Moldejazz, blir det en minneverdig midnattsseanse i domkirken 21. juli.
Er jazz og folkemusikk søsken, søskenbarn eller fjernere forbundne slektninger på musikkens stamtre? Spørsmålet er under evig utredning, men sikkert er det i hvert fall at inspirert samarbeid mellom utøvere fra de to musikkformene har avstedkommet minneverdig musikk – tenk Buen Garnås/Garbarek, Bråten Berg/Andersen, Opheim/Seglem m. fl. «Jeg roper til deg» plasserer Ostad/Dahl i dette selskapet, der de formidler tradisjonsmusikken – religiøse folketoner, kveldssalmer, vuggeviser – med vokal og instrumental inderlighet, nyansert foredrag og minimal ornamentering. Effektbruken er heller ikke påtrengende, Ostad har harmonisert en sang med et stemmepålegg, og mer er heller ikke nødvendig. Ostad og Dahl skjønner så åpenbart hverandre, og vi skjønner så åpenbart dem.
Likevel – med all respekt for tradisjonsrepertoaret og formidlingen av det, er det to Ostad-originaler som gjør «Jeg roper til deg» til noe mer enn vakkert og poetisk album. I tittelsangen og «Alt forandrer seg», begge med tekst på bokmål i motsetning til albumets øvrige sanger, handler det ikke lenger om gudstro og fromme bønner fra svunnen tid, men om sårene etter brutale oppbrudd i en samtidshverdag. Ostad lar en «jeg»-person reflektere over sin egen og en «du»s rolle i åpenbart vonde brudd, og lar ikke «du» komme fra sin rolle i dramaet med ære og heder i behold. Med sår nærhet, poetiske bilder, kontrasterende hverdagsligheter og sår undring turnerer Ostad tunge temaer på troverdig vis, og sammen med Carsten Dahl har hun her, uten å slippe taket i folkemusikkens melodiøsitet, laget to slående originale viser om det mest forslitte temaet av dem alle: kjærligheten som forsvant.
Dét er ingen liten prestasjon, og den skal nok gi gjenlyd.
Terje Mosnes
